Hungersnød

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hungersnød er et fenomen, hvor en stor andel av befolkning i et område er underernært og sultedød forekommer i stigende grad. Hungersnød har tidligere vært et allment fenomen, men på tross av de moderne teknologiske og økonomiske ressurser forekommer hungersnød stadig i mange deler av verden, først og fremst i den tredje verden.

Hungersnød kan deles inn i naturlig hungersnød og menneskeskapt hungersnød. Naturlig hungersnød henger sammen med dårlige avlinger, insektsplager, naturkatastrofer og lignende, mens den menneskeskapte hungersnød kan være et resultat av krig eller folkemord. I praksis er det være vanskelig å skille mellom naturlig og menneskeskapt hungersnød, da økologiske katastrofer kan være et resultat av menneskelige handlinger.

Mange områder som tidligere var plaget av hungersnød har blitt beskyttet mot dette ved hjelp av teknologisk og ikke minst sosial utvikling. Det første land i Europa som utryddet hungersnød var Nederland og som ikke har hatt hungersnød i fredstid siden begynnelsen av 1600-tallet etter den store økonomiske framgangen i landet.

Armatya Sen, Nobelprisvinner i økonomi, har konstateret at intet fungerende demokrati noensinne har lidd av hungersnød.

[rediger] Verdens matvaresituasjon

Hungersnød rammer i dag land omkring Sahara i Afrika hardest, men ved utarming av jordbruket, sløsing med grunnvann, kriger, konflikter og økonomiske kriser, er hungersnød fortsatt et verdensproblem med millioner av ofre.^[1] Hungersnøden forårsaker utbredt feilernæring og fattigdom; Hungersnøden i Etiopia 1984–1985 hadde en skremmende dødsstatistikk, selv om asiatiske hungersnøder i det 20. århundre også har gitt stygge dødsstatistikker. Moderne afrikanske hungersnøder er karakterisert ved sykdom og feilernæring med høy barnedødelighet. Nødhjelp som vaksinering, forbedret medisinsk infrastruktur, generelle matrasjoner og ekstra mat til syke barn, har hjlulpet på de akutte problemene under hungersnød, mens de økonomiske konsekvensene har forblitt like dårlige. Humanitære kriser skyldes også borgerkriger, flyktningestrømmer og episoder med ekstrem vold og statssammenbrudd, og forårsaket hungersforhold blant de rammede befolkningsgruppene.

Tross gjentatte uttalelser fra verdens ledere for å bekjempe hunger og sult, forblir hungersnød en kronisk trusel i store deler av Afrika og Asia. I juli 2005 Famine Early Warning Systems Network betegnet Niger med krisestatus, i tillegg til Chad, Etiopia, Sør-Sudan, Somalia og Zimbabwe. I januar 2006 advarte FNs Food and Agriculture Organization om at 11 millioner mennesker i Somalia, Kenya, Djibouti og Etiopia var i fare for sult på grunn av en kombinasjon av intens tørke og militære konflikter. [1] I 2006 er de mest alvorlige humanitære krisene i Afrika i Sudan's region Darfur.

Noen tror at Green Revolution var et svar på 1970- og 1980-tallet. Green Revolution begynte i det 20. århundre med hybrid strains av høy-produktivt åkerland. Mellom 1950 og 1984, i det Green Revolution revolusjonerte det globale jordbruket, verdens kornproduksjon økte med 250%.^[2]^[3] Noen kritiserer prosessen og hevdet at disse nye produktive åkrene krever mer kjemisk gjødsel og pesticider, som kan skade miljøet. Men det var en mulighet for utviklingsnasjoner som led av hungersnød. Disse produktive åkrene gjør det teknisk mulig å føde mye av verdenssamfunnet. De kan utvikles for å provide enhanced nutrition, and a well-nourished, well-developed population would emerge. Noen sier at problemene med hungersnød og ill-nourishment er resultat av etiske dilemmaer ved bruk av de teknologier vi har, i tillegg til kulturelle- og klasseforskjeller. Furthermore, det er indikasjoner at regional matproduksjon har toppet ut i mange world sectors, på grunn av visse strategier i forbindelse med intensivt landbruk som grunnvann overdrafting og overforbruk av pesticider og andre landbrukskjemikalier.

Frances Moore Lappé, later co-founder of Institute for Food and Development Policy (Food First) hevdet i Diet for a Small Planet (1971) at vegetarianer dietter kan gi mat for større befolkninger, med de samme ressurser, sammenlignet med omnivorous dietter.

Noting at moderne hungersnød noen ganger er outcome of misguided økonomisk politikk, politisk design to impoverish eller marginalisere visse befolkninger, eller acts of war, political economists har undersøkt de politiske conditions under which famine is prevented. Amartya Sen states that de liberale institusjoner som finnes i India, med frie valg og en fri presse, har spilt en viktig rolle i å forhindre hungersnød i det landet siden uavhengigheten. Alex de Waal har utviklet denne teori to fokusere på "political contract" between rulers and people that ensures famine prevention, noting the rarity of such political contracts i Afrika, and the danger that internasjonale hjelpeorganisasjoner vil underminere such kontrakter through removing the locus of accountability for famines fra nasjonale regjeringer.