Paul McCartney

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Paul McCartney
Den britiske popartisten og låtskriveren Paul McCartney på scenen i Praha 2004.
Bakgrunnsinformasjon
Fødselsnavn	James Paul McCartney
Født	18. juni 1942 (66 år) Liverpool, Merseyside, England
Sjanger	Rock, pop rock, psychedelic rock, eksperimentell rock, rock and roll
Yrke	Låtskriver, musiker, kunstner, aktivist
Instrument	Bass, gitar, piano, keyboard, trommer, mandolin
Aktive år	1957—present
Plateselskap	Hear Music Apple Records Parlophone Records Capitol Records CBS Records EMI Music Group
Nettsted	www.paulmccartney.com
Notable Instrument(er)
Hofner 500/1 Rickenbacker 4001S Gibson Les Paul Epiphone Casino Fender Jazz Bass

Sir James Paul McCartney (MBE) (født 18. juni 1942 i Liverpool, England) er en britisk musiker. Han var medlem av The Beatles (1957–70) og Wings (1971–80). I tillegg til å spille bass i The Beatles (og ved noen anledninger gitar, piano og slagverk) sto McCartney for mesteparten av låtskrivingen i gruppen sammen med John Lennon.

Paul McCartney er oppført i Guinness rekordbok som den mest fremgangsrike komponist av populærmusikk. Slår man sammen hans arbeid med og uten The Beatles har McCartney skrevet over 50 «top ten»-låter, mer enn noen annen komponist.

McCartney og John Lennon skrev det meste av musikken i The Beatles, og mange av McCartneys komposisjoner fra denne perioden, inkludert «Hey Jude», «Yesterday» og «Let It Be», er ofte rangert blant de aller beste sangene fra populærmusikkens historie. En annen sang skrevet av McCartney, «Helter Skelter», er ofte blitt kalt den aller første tungmetall-sang.

McCartneys karriere etter The Beatles har ikke vært mindre suksessrik. Som soloartist og med sin gruppe fra 1970-årene ved navn Wings maktet han 30 «top ten»-singler i England og USA, inkludert sanger som «Maybe I'm Amazed», «Live and Let Die», «Band on the Run», «Silly Love Songs», «Pipes of Peace» og en duett med amerikaneren Stevie Wonder, «Ebony and Ivory».

I engelsk presse er McCartney ofte blitt anklaget for å være utdatert, men han har fortsatt populær appell og har hatt listetopper gjennom over tredve år. Han er også blitt valgt inn i «Rock and Roll Hall of Fame» («Rockens æresgalleri») som soloartist.

Ved siden av hans musikalske arbeid, som også inkluderer klassisk musikk, er McCartney kunstmaler (skjønt han inntil det aller siste har holdt sitt arbeid privat), og han er sterk forkjemper for dyrevern og vegetarianisme.

Innhold 1 Biografi 1.1 Barne- og ungdomsår 1.2 Rollen i The Beatles 1.3 Komponist 1.4 Venstrehåndsbass 1.5 Damenes venn, men gift med Linda 1.6 Drivkraften i The Beatles 1.7 – Ja, jeg tar LSD 1.8 Annen aktivitet 1.9 Slutten på The Beatles 2 Tidlig solokarriere 2.1 «Krig» mot John Lennon 3 Wings 4 Senere solokarriere 4.1 Skole for kunstnere 4.2 Verdensturné 4.3 Aktivist 4.4 Klassisk musikk 4.5 Tilbake til The Beatles 4.6 Videre karriere 4.7 Livet etter Linda 4.8 Familie 4.9 På turné igjen 5 Akkurat nå 6 McCartney i Norge 7 Pseudonymer 8 Diskografi 9 Triva 10 Se også 11 Eksterne lenker

[rediger] Biografi

[rediger] Barne- og ungdomsår

Paul McCartney ble født på Walton Hospital i det nordlige Liverpool – ikke langt fra hvor han bodde som tenåring, og hvor hans irske katolske mor, Mary Mohin McCartney, jobbet som sykepleier. Der ble også hans bror Michael McCartney født ett år senere. De ble døpt katolsk, men oppdratt interkonfesjonelt ettersom foreldrene kom fra forskjellige trossamfunn. Hans far, Jim McCartney, hadde også katolske røtter, men var oppvokst som anglikaner. Han arbeidet som bomullsselger, men var også engasjert som pianist og trompetist i jazzband, og gav sin sønn den første basisbakgrunn i musikk.

Morens tidlige død av brystkreft da han var 14 år utgjorde et formidabelt trykk på Paul og la grunnlag for tette bånd til Liverpool-kameraten John Lennon, som da han var 17 år også mistet sin mor.

Paul McCartney har irske røtter på både mors- og farssiden. Hans oldefar, James McCartney, og muligens også Pauls bestefar, James McCartney II, ble født i Irland. Hans bestefar på morsiden, Owen Mohin, ble født i Tullynamalrow, Monaghan fylke i Ulster i 1880.

[rediger] Rollen i The Beatles

Paul McCartney ble berømt som bassist, vokalist og komponist for gruppen The Beatles. Han ble først invitert til å bli medlem av John Lennons gruppe (som da het The Quarrymen) som gitarist i 1957, men han byttet til bass tidlig på 1960-tallet da den opprinnelige bassisten, Stuart Sutcliffe, ga seg til fordel for kunstmaling.

McCartney dannet et tett arbeidsfellesskap med Lennon og de skrev etter hvert sanger sammen, skjønt av alle de sanger som fikk signaturen «Lennon/McCartney» var det kun 27 som var et helt og holdent samarbeid med lik tyngde fra dem begge. Mer typisk var det at en av dem skrev mesteparten av en sang og den andre fullførte den, bygde den inn i en annen sang hvor den passet, eller kom med forslag om hendige endringer. Fra ca. 1968 skrev de ikke sammen lenger overhodet, men på grunn av en tidlig enighet mellom de to skulle alle Beatles-sanger skrevet av den ene alltid være kreditert dem begge. John Lennon likte ideen om «Lennon & McCartney» på grunn av ekkoet av «Leiber & Stoller», to komponister som sto bak mange av platene de eide i slutten av 1950-årene.

[rediger] Komponist

En av McCartneys største sanger, spilt inn av andre artister flere ganger enn noen annen låt, er «Yesterday». McCartney har sagt at melodien kom til ham i en drøm. Han ble usikker på om melodien var original ettersom den virket så ferdig og naturlig – han trodde noen allerede måtte ha skrevet den. I boken Paul McCartney: Many Years from Now fra 1998 avslørte han at den første arbeidsteksten til sangen var Scrambled eggs / Oh my baby how I love your legs.

I løpet av de første årene av Beatles' platekarriere utviklet McCartney seg raskt både som musiker, sanger og ikke minst komponist. Han var tungt influert av Buddy Holly og Little Richard, og innarbeidet Little Richards varemerke med «wooo» i høyt toneleie – ofte benyttet som musikalsk tegnsetting på tidlige sanger som «From Me to You».

[rediger] Venstrehåndsbass

Den venstrehendte McCartney ble også en av de mest kreative og mest innflytelsesrike bassister i sin tid, og utviklet den elektriske bassen fra bakgateobskuritet til eksellent utøvelse, noe som inspirerte mange unge håpefulle til å velge dette instrumentet.

I 1965 ble McCartney presset av plateselskapet EMIs lydteknikere til å fremskaffe en bedre basslyd på The Beatles' innspillinger, frustrert over den relativ svake basslyden på de første platene. Hans bass-spill og skriving i løpet av The Beatles' mest kreative periode, 1965–67, var influert av arbeidet til den amerikanske produsenten og komponisten Brian Wilson, lederen av The Beach Boys. Deres klassiske album Pet Sounds satte ny standard for plateinnspillinger og hadde basspartier som var av ukjent kompleksitet i populærmusikk. Som et resultat av å høre Wilsons verk fikk McCartney større interesse for både lyden og arrangementet av sine basslinjer. Han tok fordel av Abbey Road Studios nye flerspors båndopptaker for å spille inn mer komplekse basspartier etter at de første grunnleggende sporene var blitt tatt opp.

[rediger] Damenes venn, men gift med Linda

I løpet av de første årene av The Beatles' utrolige popularitet ble McCartney generelt sett på som den av gruppens medlemmer som hadde det beste utseendet og tiltrakk seg størst oppmerksomhet fra det kvinnelige publikum. Ironisk nok (eller kanskje ikke) var han den siste til å bli gift, og samtidig den eneste som aldri ble skilt i løpet av beatles-karrieren.

På slutten av hans forhold til skuespillerinnen Jane Asher møtte han Linda Eastman, en amerikansk fotograf. Deres første møte var 1. juni 1967 på et lunsjmøte for å promotere utgivelsen av albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band og forholdet blomstret over de neste to årene. De giftet seg i et lite, borgerlig bryllup i rådhuset i Marylebone i 1969. Da var han fortsatt medlem av The Beatles.

Paul og Linda forble gift og trofaste mot hverandre inntil Linda døde av brystkreft i 1998. Paret var aldri atskilt mer enn én uke i løpet av hele deres ekteskap – og den ene uken var da Paul var varetektsfengslet i Japan på grunn av besittelse av marihuana.

[rediger] Drivkraften i The Beatles

I den siste delen av The Beatles' herredømme over populærmusikken sank Lennons interesse for gruppen, mens McCartneys øre og hjerne for musikk aldri hadde vært mer finstemt. Han skrev popklassikere som «Hey Jude», «Let It Be» og «The Long and Winding Road».

Det er nå generelt akseptert at det var McCartney som var motivatoren og drivkraften for det arbeidet som The Beatles gjorde i sin siste periode. Etter at de sluttet å turnere i midten av 1966 trakk Lennon og Harrison seg tilbake til hver sin beskyttede eiendom på landet i det såkalte børsbelteområdet, langt utenfor London. McCartney, på den annen side, fortsatte å bo i byen, først i et hus i sentrum, deretter på en større eiendom i St John's Wood, et kort stykke fra Abbey Road Studios.

McCartney var ofte å se ved større kulturelle begivenheter, som International Times' lunsjselskap på Roundhouse (han deltok visstnok med avsky). Han var også aktivt interessert i malerkunst og ble nær venn av ledende kunsthandlere og gallerieiere, utforsket eksperimentell film, og oppsøkte film- og teaterverdenen og konserter med klassisk musikk.

[rediger] – Ja, jeg tar LSD

Selv om McCartney ikke var den første i The Beatles som tok LSD var han den første britiske popstjerne som åpent innrømmet at han hadde benyttet stoffet. Hans nesten dumdristige innrømmelse i et avisintervju tidlig på sommeren i 1967 skapte store overskrifter over hele verden.

I et berømt intervju med fjernsynsselskapet BBC den 19. juni 1967 ble han igjen spurt om sitt forhold til LSD, og hans svar kan sies å være imponerende for sin klarhet:

«Jeg ble stilt et spørsmål av en avis, og beslutningen var enten å fortelle en løgn eller fortelle en sannhet. Jeg besluttet å fortelle det som var sant … Men jeg ønsket egentlig ikke å si noe, du vet, hadde det vært opp til meg hadde jeg fortalt det til noen. Jeg har ikke forsøkt å spre dette rundt, men mannen fra avisen er en mann fra et massemedium. Jeg forsøkte å holde på dette som en personlig greie om han gjorde det samme … om han holder det hemmelig. Men han ønsket å spre det rundt, så det er hans eget ansvar for å spre det, ikke mitt!»

Til tross for hans uttalelser den gang, og hans senere innrømmelser om at han også benyttet kokain på denne tiden, var McCartney en av få ledende britiske popstjerner som aldri ble lurt i noen felle av narkotikapolitiet – noe som derimot skjedde med Lennon & Ono, Harrison, og mange av hans venner, inkludert The Rolling Stones og visesangeren Donovan.

[rediger] Annen aktivitet

På den musikalske side var McCartney det første Beatles-medlem som spilte inn et prosjekt på utsiden av gruppen. Han komponerte sammen med George Martin et stykke for filmen The Family Way (1966), som vant Ivor Novello-prisen for «Beste instrumentale tema».

Han skrev også og produserte flere fremgangsrike innspillinger for andre artister, og for noen av disse produksjonene benyttet han psevdonym, en refleksjon av hans fascinasjon for aliaser og forkledninger (se nedenfor). En av dem han hjalp var den unge sangeren Mary Hopkin, som sang singlen «Those Were the Days», produsert av Paul McCartney og utgitt av Apple Records, og som faktisk dyttet The Beatles' egen singel «Hey Jude» ned fra hitlistene.

[rediger] Slutten på The Beatles

McCartney ledet mange av Beatles' prosjekter på slutten av 1960-tallet, inkludert konseptet Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band, filmen og plateinnspillingen av Magical Mystery Tour, og en felles samling av sanger som avsluttet albumet Abbey Road.

I 1969, til tross for åpenbare signaler på at The Beatles holdt på å falle fra hverandre, forsøkte McCartney å overbevise de andre medlemmene om at de burde begynne å turnere og spille live igjen. Han foreslo et prosjekt som ble kalt Get Back og som utviklet seg til filmen og albumet Let It Be.

Selv om McCartney håpet at filmen vil vitalisere de andre, gjorde den det opplagt at The Beatles var ferdig som kreativ kraft og at all kjeftingen, sjalusien og presset med å være The Beatles hadde drevet de fire musikerne fra hverandre. Til tross for den interne knivingen beholdt gruppen sin enorme popularitet, og publikums interesse for dem ble bare mer intens da det på slutten av 1969 startet en urban myte med den utrolige påstanden at Paul McCartney var død og var blitt hemmelig erstattet allerede i 1966!

Selv om Ringo Starr hadde sluttet for en kort stund i 1968, og Harrison hadde gjort det samme i 1969, var Lennon den første til å forlate The Beatles «for godt» – for å returnere i august–september 1969. McCartney gikk offisielt ut den 10. april 1970, en uke før hans første soloplate kom ut, og annonserte at The Beatles var slutt og at de hadde gått fra hverandre. Gruppen var legalt oppløst etter han gikk til retten med en sak 31. desember 1970.

På denne tiden var vennskapet mellom Lennon og McCartney rustet etter år med friksjoner og rivalisering. De ble først forlikte kort tid før Lennons tragiske død 8. desember 1980, ti år etter at The Beatles ble oppløst.

[rediger] Tidlig solokarriere

Da The Beatles gikk fra hverandre i 1970, startet McCartney sin solokarriere med albumet med det beskjedne navnet McCartney, hvor han spilte alle instrumentene og sang alle sangene alene, med unntak av noe koring fra kona Linda. Mange fant denne platen lite imponerende, inkludert Lennon i et intervju, men den hadde sanger som «Maybe I'm Amazed» (som har vært et fast innslag i de fleste av hans konserter siden) og den stille melodien «Junk», som også kom med på The Beatles-samlingen Anthology 3. En annen sang verd å nevne var «Every Night», som sangeren Phoebe Snow senere hadde en hit med.

[rediger] «Krig» mot John Lennon

McCartney fulgte opp i 1971 med singelen «Another Day/Oh Woman, Oh Why», hvor den siste ga gjenklang av hans observerende øye fra den mellomste periode med The Beatles. Albumet Ram, som kom senere i 1971, var kreditert både Paul og Linda McCartney, og hadde støtte fra studiomusikere. Platen er i retrospektiv en av hans beste med flere sterke melodier, og både singelen og albumet ble kommersielt populære. Albumets illustrasjoner viste blant annet to biller (engelsk: beetles) som kopulerte – et mulig hint om McCartneys følelser for sitt forrige band. Albumet hadde mulige referanser til Lennon, spesielt sangen «Too Many People»: Too many people preaching practices, don't let 'em tell you what you wanna be …

Senere samme år kom Lennons respons med den beryktede og tilsynelatende ondskapsfulle sangen «How Do You Sleep?» på albumet Imagine, som har et bilde av Lennon som holder en gris i ørene – en åpenbar parallell til at McCartney holder en bukk på omslaget av Ram. McCartney kom med sangen «Dear Friend» på albumet Wild Life, hans første med hans nye gruppe kalt Wings.

McCartney ble berømt, til og med beryktet, for at han insisterte på at hans kone skulle være involvert i hans musikk. Pussig nok var det en underlig parallell av den samme holdningen som publikum hadde til Yoko Onos innblanding i Lennons musikk. McCartney ville også at Linda skulle turnere som et fast medlem av bandet, til tross for hennes egne protester om at hun ikke hadde nok talent til det. Etter å ha hørt Linda synge var det flere som delte hennes mening, men McCartneys beslutning var opplagt en bevisst handling; å bryte ned Beatles-mystikken og bevise at «hvem som helst kunne gjøre det». Til tross for stadige angrep på hennes evner, inkludert en beryktet pirattape fra 1990-årene hvor hennes falske stemme ble bevisst mikset fremst i musikken, ble Linda et viktig medlem av McCartneys ulike bandsammensetninger.

[rediger] Wings

• Se hovedartikkel: Wings

I en kort periode, etter en noe ujevn begynnelse og til tross for mange utskiftninger av gruppens medlemmer, ble Wings et av de mer suksessfulle rockeband i 1970-årene. Det fant sitt kunstneriske høydepunkt i det som ironisk må betraktes mer som et soloprosjekt med albumet Band on the Run i 1973, da kun musikeren Danny Laine (og Linda) var igjen av bandet. Det kommersielle klimakset endte i 1976 med en svært populær verdensturne, hvor de i løpet av året ble sett av 2 millioner fans.

[rediger] Senere solokarriere

I 1980, da Wings var kommet til veis ende, ble det internasjonale overskrifter da McCartney ble arrestert i Japan for besittelse av marihuana. Han satt ni dager i fengsel før han ble utvist. Siden da har han etter sigende sluttet med alt stoffbruk, selv om han i 2000-årene er sitert på at han først nylig ga helt opp å bruke marihuana av ønske fra sin annen kone.

Til tross for det knusende slaget da Lennon ble myrdet sent i 1980 kunne McCartney nyte fortsatt suksess tidlig i 1980-årene. Hans 1982-album Tug of War fremviste en vital McCartney og ble en stor suksess. Samme år fikk han også to store singletopper med duetter: «Ebony and Ivory», innspilt med soul-legenden Stevie Wonder; og «The Girl Is Mine», innspilt med den stigende stjernen i popmusikk Michael Jackson. En annen suksessfull duett fra McCartney-Jackson var «Say Say Say», som kom året etter. McCartney skrev også og spilte i filmen Give My Regards to Broad Street fra 1984. Filmen og musikken fra den hadde singelen «No More Lonely Nights», som toppet listene i England og USA.

McCartneys vennskap med Jackson kjølnet fort. Ikke lenge etter betalte Jackson en enorm sum for Northern Songs' katalog med de fleste Beatles-sangene. Selv om McCartney stadig nærmet seg Jackson i håp om å forhandle seg til økning i honorarutbetalingene, ble han avvist.

[rediger] Skole for kunstnere

I midten av 1980-årene, mens han lagde en hjemmevideo som minnet om hans dager som skolegutt, oppdaget han en gammel bygning fra 1825 som nå sto tom. Det var hans egen gamle skole. McCartney kjøpte den for å forfølge en gammel drøm om å gi noe tilbake til sin gamle hjemby Liverpool. I januar 1996 åpnet Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA), hvor Paul McCartney er øverste beskytter. Den 7. juni samme år åpnet Dronningen offisielt bygningen. Mange norske kunstnere og artister av ulike slag har gått her siden, blant andre Lisa Stokke og Gaute Grøtta Grav.

Mot slutten av 1980-årene begynte McCartney å samarbeide med tekst og komposisjon med Elvis Costello, som resulterte i sanger som har kommet ut på album for begge. Best kjent er hiten fra 1989; «Veronica» fra Costellos album Spike, og «My Brave Face», en beskjeden hit fra McCartneys album Flowers in the Dirt.

[rediger] Verdensturné

I løpet av 1989–90 var McCartney på en ettårs verdensturné, hvor han for første gang hadde med et betydelig antall Beatles-sanger på scenen. Turnéen begynte den 26. september i Drammen, og det var hans første verdensturné på 13 år. Den var en stor suksess; McCartney fylte arenaer og stadioner på hvert spillested. En tilsvarende turné fant sted i 1993.

[rediger] Aktivist

McCartney og hans kone Linda ble talspersoner for vegetarianisme og aktivister for dyrevern. Paul har fortalt hvordan deres vegetarianerinstinkter ble vekket da de kom til å se lam på en åker utenfor vinduet mens de selv spiste lammestek. I 1991 introduserte Linda sin egen rekke av vegetarmåltider på markedet. Etter hennes død i 1998 har McCartney fortsatt hennes matlinje og holdt den fri for genetisk modifiserte produkter.

[rediger] Klassisk musikk

I 1991 ga McCartney seg inn på en annen arena enn populærmusikk ved å samarbeide med Carl Davis for å komponere det kvasibiografiske klassiske stykket Liverpool Oratorio. Det ble godt mottatt generelt, selv om en del mente at det ikke hadde den kompleksitet som man normalt assosierer med genren, men det kan være ufortjent. Stykket manglet kanskje heller den folkelige musikalitet som tidligere komponister av klassisk musikk ikke var redd for å bevege seg inn i, men som paradoksalt var en umulighet for McCartney med hans solide bakgrunn i populærmusikk. Liverpool Oratorio hadde USA-premiere i Carnegie Hall i New York 18. november 1991 med Davis som dirigent og med ekteparet McCartney til stede.

[rediger] Tilbake til The Beatles

I 1994 kom McCartney, George Harrison og Ringo Starr sammen for første gang siden bruddet for å utgi det første av The Beatles' Anthology-album, bestående av alternative opptak og konsertopptak av Beatles-sanger. Utgivelse nr. 2 og 3 ble ferdige året etter. De lagde også to nye Beatles-sanger ved å legge ny musikk på to uferdige lydopptak som Lennon hadde gjort før sin død fjorten år tidligere.

I slutten av 1990-årene var McCartney i strid med John Lennons enke, Yoko Ono. Deres uenighet var sentrert rundt forfatterkrediteringen for en rekke Beatles-sanger. McCartney ønsket å endre krediteringen fra det tradisjonelle «Lennon-McCartney» til «Paul McCartney and John Lennon» for de sanger som McCartney hadde vært enten alene- eller hovedkomponist for. Ono var såret over forslaget, som hun mente brøt med avtalen som de to musikerne var blitt enige om mens Lennon var i live – at sangene alltid skulle være kreditert et team. McCartney bestred denne avtalen, men de andre to Beatles-medlemmene var enige om at krediteringen burde være som den alltid hadde vært. McCartney trakk da tilbake sin begjæring.

[rediger] Videre karriere

Den 11. mars 1997 ble McCartney slått til ridder (Knight Bachelor) av dronning Elizabeth II.

Samme år gjorde han sitt annet eventyr med klassisk musikk, Standing Stone, som fikk blandet mottagelse. To år etter utga han Working Classical, et verk som består av en samling kortere stykker og populærmusikk omgjort for strykekvartett eller orkester.

Albumet Run Devil Run ble utgitt i 1999 og fikk positiv kritikk. Samme år ble han valgt inn i «Rock and Roll Hall of Fame» som soloartist. Han var tidligere blitt valgt inn som medlem av The Beatles i 1988.

McCartney har siden midten av 1980-årene vært en ivrig maler, noe som ikke er uvanlig for musikere. McCartneys malerier var av privat art inntil han i april 1999 stilte ut sitt arbeid for første gang i Siegen, Tyskland, hvor de vakte begeistring, og da lot han arbeidet bli stilt ut også i flere gallerier i England.

I 2002 ga han seg inn på ytterligere en ny genre og utga Blackbird Singing, en bok med poesi. En del av lyrikken var tidligere sangtekster mens andre var nyskrevne som poesi. Han leste fra disse arbeidene i Liverpool og New York. Arbeidet var både av alvorlig art som «Here Today», som omhandlet John Lennon, og humoristisk som «Maxwell's Silver Hammer».

Samme år deltok han på et album kalt Good Rockin' Tonight: The Legacy of Sun Records, som inkluderte en versjon av Elvis Presleys gamle slager «That's All Right Mama» hvor McCartney spilte sammen med Presley-musikerne Scotty Moore og D.J. Fontana.

20. oktober 2001 tok McCartney en ledende rolle i å organisere «Concert for New York City», en hyllest til motstanden og stoltheten til New York og USA i respons til terroristangrepet 11. september. Konserten ble holdt ved Madison Square Garden og hadde opptredener fra The Who, Mick Jagger og Keith Richards, David Bowie, Billy Joel, Destiny's Child, Eric Clapton, Adam Sandler, Bon Jovi, Elton John, James Taylor og andre. McCartney var selv avsluttende utøver og urfremførte den sentimentale sangen «Freedom».

Han er fan av tegnefilm og utga i 2004 Tropic Island Hum, en samling av ulik animert musikk han hadde skapt gjennom flere år.

[rediger] Livet etter Linda

I 1998 døde McCartneys kone Linda av brystkreft, etter å ha vært syk i en lengre periode. Den samme sykdommen hadde drøyt 40 år tidligere krevd hans mors liv.

I juni 2002 giftet McCartney seg med Heather Mills, en tidligere modell og talskvinne mot landminer, i en svært storslått seremoni på Castle Leslie i Glaslough, Monaghan fylke i Irland. De fikk en datter sammen i 2004, men i mai 2006 ble det kjent av paret skulle skilles. Paul har tatt del i hennes engasjement mot landminer og dessuten bevilget et større beløp penger til kampanjen. Tidlig i 2003 holdt han en personlig konsert for kona til bankmannen Ralph Whitworth og donerte 1 million dollar til «Adopt-a-Landmine».

Han fortsatte å utgi nye album med populærmusikk: Run Devil Run og Driving Rain, samtidig som han aktiverte seg for politiske grupper som Greenpeace, Ethical Treatment of Animals («Folk for etisk behandling av dyr») og andre.

[rediger] Familie

McCartney og Heather Mills fikk sitt første barn sammen, Beatrice Milly, den 28. oktober 2003.

McCartney hadde tre barn med Linda: Mary (oppkalt etter Pauls avdøde mor), Stella og James (oppkalt etter Pauls far som døde i 1976). Han adopterte Heather, Lindas datter fra et tidligere ekteskap.

James (født 1977) spiller gitar på en sang på farens album Flaming Pie. Mary er babyen som McCartney bærer på innsiden av ytterjakken på baksidefotografiet på hans første soloalbum. Heather er formgiver, og kan også bli sett som liten pike i filmen Let It Be. Stella har gjort et navn for seg selv som storslått motedesigner. Hun er også dyrevernsaktivist.

[rediger] På turné igjen

I 2002 satte McCartney igang ytterligere en større turné i USA og fikk oppmerksomhet for en energisk og tett støttegruppe av musikere. De ga et variert show som hadde appell til fans gjennom flere generasjoner. Turnéen var den største det året og innbragte 126 millioner dollar. Den fortsatte gjennom den øvrige verden i 2003 og 2004.

McCartney har også spilt på forsermonien i forbindelse med NFLs Super Bowl XXXVI den 3. februar 2002 og var halvtidsunderholder ved Super Bowl XXXIX 6. februar 2005. Ulikt tidligere halvtidsshow var han eneste underholder. Hans sett bestod av «Drive My Car», «Get Back», «Live and Let Die» og «Hey Jude».

McCartney var også deltager på hovedkonserten for Live 8, hvor han spilte «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» sammen med U2 for å åpne begivenhetene i Hyde Park. Valget av sang reflekterte at det var tyve år siden Live Aid. Han kom tilbake nesten ti timer senere for å avslutte showet med «Get Back», «Drive My Car» (hvor han delte vokal med George Michael), «Helter Skelter», «The Long And Winding Road» og avslutningsvis med alle utøverne samlet i refrenget på «Hey Jude».

[rediger] Akkurat nå

McCartneys nest nyeste album har tittelen Chaos and Creation in the Backyard og ble utgitt 13. september 2005, samtidig med hans USA-turné. Nigel Godrich, som har arbeidet med Radiohead, ble foreslått av George Martin til å produsere albumet, innspilt i London og Los Angeles i løpet av de siste to årene.

McCartney hadde ment å bruke band i studioet, men endte opp med å spille alle instrumentene selv; trommer, gitar, bass, tangentinstrumenter, blokkfløyte, harmonium-orgel og flygelhorn. Albumet består av 13 selvkomponerte sanger.

Han vil også gi ut en barnebok i oktober 2005 ved tittel High in the Clouds: An Urban Furry Tail, som forteller historien om en frosk og et ekorn som (ikke overraskende) redder livet til andre dyr. Med på boken har han barnebokforfatter gjennom mange år, Philip Ardagh, og kunstner Geoff Dunbar. Billedboken vil få et førsteopplag på 500 000 eksemplarer.

McCartney, som i 2005 ble 63 år gammel, sier at han håper å fortsette å spille selv etter at han er 64 år, en referanse til hans Beatles-sang «When I'm Sixty-Four». Stemmen låter fortsatt frisk både på konsert og på plate, spesielt sammenlignet med andre utøvere fra 1960-årene.

[rediger] McCartney i Norge

• 9. august 1972: I midten av juli 1972 ble det annonsert at McCartney og Wings skulle holde to konserter i Njårdhallen, Oslo. Billettene til det som etter hvert viste seg å bli bare én konsert, ble lagt ut i Dagbladet-sentralen i Akersgata, torsdag 3. august kl. 8:30, og kostet fra 10 til 45 kroner. Onsdag 9. august ankom ekvipasjen Oslo og Njårdhallen, etter en konsert i Örebro i Sverige kvelden før. Det var en fin sommerkveld, og utenfor Njårdhallen, som var stedet for rockekonserter på den tiden, var forventningene skyhøye. Wings fremførte ingen Beatles-låter (med unntak av coverlåta "Long Tall Sally").

• 26. september 1989: Paul åpner sin første verdensturné siden 1976 i en fullstappet Drammenshall. Opprinnelig var konserten annonsert til Skedsmohallen i Lillestrøm, men ble flyttet da Drammenshallen tok flere tilskuere.

• 27. - 28. september 1993: I 1993 var Paul på reisefot igjen med The New World Tour, og Norge sto på reisekartet med to konserter i Oslo Spektrum. Billettsalget startet klokken 08:00 9. august.

• 2. - 4. februar 1999: Paul landet i all hemmelighet på Gardermoen rundt klokken 17.00 2. februar. Han ble fraktet i limousin fra Gardermoen til EMIs kontorer i Karl Johans gate. På kvelden spiste han middag på Acqua på Aker Brygge sammen med (blant andre) Jahn Teigen, Mette Hartmann, Eivind Rølles og Ole Evenrud. Da Paul var ferdig med middagen dro han til Grand Hotel i Karl Johans gate. Utenfor Grand fikk Aftenposten huket tak i ham for en liten kommentar. ”Hi folks”, sa Paul da han oppdaget pressen utenfor hotellet. ”Jeg er her på et privat besøk, og nå har jeg vært ute og spist sammen med noen venner”. 3. februar beveget ikke Paul seg utenfor hotellrommet. 4. februar forlot han Norge.

• 9. - 11. desember 2001: Lørdag 3. november 2001 ble det kunngjort at Paul skulle spille under Nobels fredspriskonserten til ære for prisvinner Kofi Annan i Oslo Spektrum 11. desember. I forkant av konserten ble det spekulert i at Paul ville trekke seg, siden Beatles-medlemmet George Harrison døde 29. november. Paul kom til Oslo søndag 9. desember kl. 20.30. Paul og Heather Mills ble kjørt fra Gardermoen, og sjåføren måtte lære Paul noen norske høflighetsfraser før paret var fremme på Hotel Plaza. En håndfull fans traff Paul utenfor hotellet og fikk autografer. Dagen etter spaserte Paul i Oslo sentrum, og spiste blant annet lunsj (omelett) Café Cathedral i Karl Johans gate. Samme kveld deltok Paul på Nobelsbanketten på Grand Hotel.

• 13. - 14. juni 2004: Paul holdt konsert på Valle Hovin Stadion foran drøyt 25 000 mennesker (ikke utsolgt). Paul ankom Norge 13. juni, men reiste av ukjente årsaker tilbake til England samme dag. På konsertdagen kom Paul tilbake til Oslo og holdt konserten. Han forlot Norge samme kveld.

[rediger] Pseudonymer

I årenes løp har McCartney utgitt verk under et utall av alter ego-er. Det har som regel vært arbeid av mer eksperimentell art og av mindre kommersiell verdi. I 1967 produserte han sangen «I'm the Urban Spaceman» for Bonzo Dog Doo-Dah Band hvor han kaller seg «Apollo C. Vermouth».

I 1977 utga han en orkesterversjon av albumet Ram under navnet Percy «Thrills» Thrillington. I 1990-årene samarbeidet han med Youth of Killing Joke under navnet «The Fireman» og ga ut to album: Strawberries Oceans Ships Forest i 1994 og Rushes i 1998.

I 2000 utga han albumet Liverpool Sound Collage med Super Furry Animals og Youth, og senest i 2005 har han arbeidet med et prosjekt med bootleg-produsent og remikser Freelance Hellraiser under aliaset «Twin Freaks».

Før gjennombruddet med The Beatles brukte McCartney noen ganger scenenavnet «Paul Ramon(e)».

[rediger] Diskografi

• For detaljert diskografi, se Paul McCartneys diskografi

[rediger] Triva

• McCartney opptrer i Guinness rekordbok flere steder:

• «Yesterday» er listet som den sangen som er innspilt av flest artister gjennom historien med over 3 000 ulike versjoner.
• Han er den mest populære komponist av populærmusikk og plateartist med salg på over 100 millioner singler og 60 gullplater.

• Han ble æret av Guinness i 1979 med en unik rhodium-plate for å ha oppnådd ovenstående.

• Han har hatt det største stadionpublikum i historien med 184 000 betalende for å se ham opptre på Maracanã Stadium i Rio de Janeiro i april 1990.
• Det hurtigste billettsalg i historien fant sted i 1993 da 20 000 billetter for to av hans show i Sydney, Australia, ble solgt ut på 8 minutter.
• Han var involvert i den hurtigste utgitte singel i historien den 2. juli 2005 hvor hans framførelse sammen med U2 av «Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band» fra Live 8 ble utgitt 45 minutter etter forestillingen. Singelen nådde 6. plass på Billboard-listen bare timer etter utgivelsen og var mest nedlastede sang på Internett.

• Han er den eneste artist i Storbritannia som har utgitt single som soloartist («Pipes of Peace»), som del av duo («Ebony and Ivory» med Stevie Wonder), som trio («Mull of Kintyre» med Wings), som kvartett («She Loves You», og mange andre, med The Beatles) og som sekstett («Let It Be» for Ferry Aid). Han var også medlem av veldedighetsensemblet Band Aid, som hadde en listetopp i Storbritannia med «Do They Know It's Christmas?».
• «Yesterday» er blitt bekreftet som verdens mest populære sang med over 6 000 000 spillinger på radio i USA alene.
• Han er æresdoktor i musikk fra University of Sussex.
• Han er den første rockemusiker noensinne som har mottatt Chiles Order of Merit for «tjenester til musikk, fred og menneskelig forståelse».
• Han er første mottaker av Swedish Polar Music Prize.
• 1998: vinner av «Pris for livslang fortjeneste» fra PETA.
• Mellom sitt arbeid for The Beatles og som soloartist og leder av Wings har McCartney skrevet eller samarbeidet på mer enn 50 listetopper. Kombinert med Beatles' 49 listetopper i Storbritannia og 40 i USA er Paul McCartney den mest suksessfulle komponist av populærmusikk noensinne og den største hitmaker etter Elvis Presley.
• Han er verdens rikeste rockestjerne med en personlig formue på 762 millioner pund i 2004.
• McCartney var den eneste av Beatles-medlemmene som fikk eksamen på videregående skole (secondary school). Han gjorde det spesielt godt i kunstneriske fag.
• Han ble gjort til æresdetektiv av politiet i New York i USA.

[rediger] Se også

• The Beatles

[rediger] Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• Den Norske Beatles-klubben
• Paul McCartney-nyheter
• Official UK/US Discography
• Paul McCartney's last forum album, Memory Almost Full
• Paul McCartney lyrics – en samling med sangtekster organisert etter album fra lyrics.info
• The Beatles Studio: Paul McCartney et fannettsted i Hong Kong med tekster, discografi og mye Paul McCartney-informasjon.
• The Liverpool Institute for Performing Arts – McCartneys gamle skole, nå et sted for kunstutdannelse for internasjonale studenter, også norske
• The Art of Paul McCartney – Exhibition 2002