Norsk språkhistorie (20. århundre)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norsk språkhistorie i det 20. århundre har i stor grad dreid seg om forholdet og striden mellom de to skriftspråkene riksmål (senere bokmål) og landsmål (senere nynorsk). Den offisielle språkpolitikken som ble ført av regjeringen i Norge på 1900-tallet gikk ut på å forene disse to til ett skriftspråk – samnorsk. Dette skulle bli gjort gjennom en rekke retskrivningsreformer. Men mot midten av 1900-tallet fikk samnorskpolitikken mindre og mindre støtte blant folket, og etter massive protester på 1950-tallet måtte politikerne vende om. En slags våpenhvile kom i stand på 60- og 70-tallet, mens 80-tallet frambragte diverse mot-reformer. Per i dag er samnorskpolitikken stort sett oppgitt og situasjonen fastlåst, og nynorsken har tapt mye grunn. I den senere tid har det vært lånord for blant annet ny teknologi, og nynorskens posisjon som obligatorisk sidemål, som har vært i fokus i norske medier.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Norsk språkhistorie på 1900-tallet har hatt nøye sammenheng med århundrets politiske forhold. Ved begynnelsen av århundret hadde Norge nettopp brutt ut av unionen med Sverige, og landet var på leting etter en egen identitet, også språklig. Dansk var fortsatt det rådende skriftspråket. 1800-tallet hadde vært preget av nasjonalisme, og flere hadde tatt til orde for å skape et eget norsk skriftspråk for å distansere landet fra Danmark. Historikeren P.A. Munch hadde argumentert for å ta den «reneste» norske dialekten (altså den med mest til felles med norrønt) og basere et skriftspråk på denne. Læreren Ivar Aasen hadde samlet inn dialekter fra bygde-Norge og laget et skriftspråk av dem, og Knud Knudsen hadde arbeidet med fornorsking av dansken i skoleverket, noe folkedikteren Henrik Wergeland tidligere hadde tatt til orde for. Nynorsken hadde vært en av Venstres kampsaker, partiet som kom til makten da parlamentarismen ble innført i 1884. Venstre hadde mye støtte på landsbygda. Det foregikk på denne tiden en maktkamp mellom embetsmennene, en liten elite som lenge hadde styrt landet, og en folkelig reformbevegelse.
[rediger] Tidlig 1900-tall
Den offisielle norske språkpolitikken utover 1900-tallet, styrt av Venstre og etterhvert overtatt av Arbeiderpartiet, var et forsøk på å smelte sammen riksmålet og landsmålet (i 1929 forandret til henholdsvis bokmål og nynorsk) til ett skriftspråk – samnorsk. De fleste var enige om at situasjonen med to skriftspråk var upraktisk og ikke kunne bestå. I 1899 ble Norsk Riksmaalsforening dannet, mens nynorsktilhengerne startet Norigs Maallag, nå Noregs Mållag, i 1906. Som mottrekk ble Riksmålsforbundet opprettet i 1907. Samme år kom den første offisielle rettskrivningsreformen.
[rediger] Rettskrivningsreformer
Det ble i løpet av 1900-tallet gjennomført (eller forsøkt gjennomført) flere reformer, hvorav de viktigste kom i årene 1907, 1917, 1938, 1951, 1959 og 1981.
Det kom også en reform i 1941 kalt «nazirettskrivningen» eller Quisling-rettskrivningen, innført av Quislings regjering. Formålet var å forbedre og rette opp feil («Det kohtske knot», etter Halvdan Koht) begått i 1938-reformen. Den fikk liten oppslutning og ble fjernet rett etter krigens slutt.
[rediger] 1907-reformen
Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1907
1907-reformen red på den nasjonalistiske bølgen skapt av unionsoppløsningen i 1905 og møtte liten motstand. Den markerte det endelige bruddet mellom Norge og Danmark, språklig sett, og var en stor seier for Noregs Mållag. Det ble nå innført obligatorisk sidemålsstil i skolen, de bløte konsonantene (b, d, g) ble gjort om til harde (p, t, k), dobbelt konsonant ble innført i noen ord, og ubestemt flertall og preteritum som sluttet på -e ble fornorsket. Reformen fikk raskt gjennomslag.
[rediger] 1917-reformen
Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1917
Med denne reformen ble det gjort forandringer i begge målformer: forandringene som gjaldt begge var utskiftingen av aa med å, og også i mange ord æ med e. På riksmål fikk mange ord som sluttet på -ld og -nd i stedet -ll og -nn, preteritumendelsen -a ble tillatt i noen tilfeller, og det kom inn flere obligatoriske ordformer. Det var liten entusiasme hos folket for reformen. Selv om de obligatoriske lett ble godtatt, ble de frivillige formene lite brukt. Både Nils Kjær og Knut Hamsun var krasse i sin kritikk av reformen. I nynorsk ble -d i slutten av noen ord gjort stum, flertall i bestemt form ble forandret, og det ble innført flere valgfrie stavemåter. Reformen er blitt kalt en «samnorsk»-reform. Reformen representerte for riksmålet også et langt skritt i retning av landsmålet. Dermed ble et av hovedprinsippene bak reformen, tilnærmingslinjen, fulgt opp.
[rediger] 1938-reformen
Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1938
Dette var en svært radikal reform som skulle være et viktig skritt i retning av å smelte sammen de to målformene. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i 1935 og styrket den språklige samlingstanken ytterligere. Reformen hadde også støtte fra Venstre og kan sees på som en oppfølging av reformen fra 1917. Mange tidligere valgfrie former ble tvungne, diftonger ble gjort obligatoriske i en del ord og valgfrie i andre, og i ble mange steder byttet ut med y i diftonger. Den største forandringen var nok innføringen av hunkjønnsendelsen -a i mange tusen ord. Det ble også gjort flere endringer i nynorsken.
Men 1938-reformen fikk liten oppslutning blant folk. Den kjente dikteren Arnulf Øverland var en sterk kritiker, og det begynte kanskje å gå opp for politikerne at samnorsken nok ville forbli en drøm. En protest organisert av Riksmålsforbundet mot denne reformen var planlagt 9. april 1940, men ble, naturlig nok, avlyst da Norge ble invadert av Tyskland. Reaksjonene kom ikke for alvor før noen år etter krigen, da 1938-rettskrivningen begynte å gjøre seg gjeldende i skolebøkene. De fleste var kritiske, og fra begge språksider var nå samnorsken «fienden».
[rediger] 1951-reformen
Dette er den første og eneste reformen som har gått på muntlig norsk. Mer spesifikt tok den for seg telling, og det ble nå påbudt å si femtién i stedet for enogfemti (for 51). Både skriftlig og muntlig innebar dette at riksmålsformene syv og tyve ble erstattet med sju og tjue. Disse «samnorskformene» gjorde at «den nye tellemåten» møtte motstand fra riksmålstilhengere. Bakgrunnen skal ikke ha vært et nytt forsøk på å fremme samnorsken, men snarere praktiske hensyn; mer spesifikt relatert til telefonnumre. Mange mente det var lettere å lese dem i den rekkefølge sifrene ble skrevet og at den gamle måten var tungvint og kunne føre til misforståelser. Den gamle tellemåten blir stadig mindre brukt, men har fortsatt ikke latt seg utrydde.
[rediger] 1959-reformen
Utdypende artikkel: Læreboknormalen av 1959
Stortinget opprettet i 1952 Norsk språknemnd for å normere norsk skriftspråk, med mandat å fremme tilnærming mellom målformene. Nemnda fremla i 1959 forslag til en ny reform av rettskrivningen i skolens lærebøker, kalt Læreboknormalen av 1959. Hensikten var å standardisere språket i lærebøkene og finne fram til en norm som gjorde parallellutgaver med radikale og moderate former overflødige. For bokmålet innebar reformen at ord med -ere nå fikk dobbeltkonsonant og noen ord på hv- i stedet fikk v-. Antallet valgfrie former ble innskrenket, og det var de mest «fornorskede» formene som ble hovedformer. Nynorsken fikk gjeninnført noen gamle former som hadde blitt fjernet i tidligere reformer. Denne reformen var svært forsiktig i forhold til den i 1938, men den møtte likevel stor motstand. Oppslutningen om samnorskpolitikken var i løpet av 1950-årene sterkt svekket (se foreldreaksjonen mot samnorsk), og lærebøkene fikk stort sett moderate former. Språkstriden roet seg noe i 1960-årene, særlig etter at Stortinget i 1964 opprettet «Vogt-komiteen» for å gjennomgå hele språksituasjonen på fritt grunnlag.
[rediger] Nyere tid
[rediger] 1981-reformen
- Hovedartikkel: Rettskrivningen av 1981
Et av resultatene av Vogt-komitéens arbeid var at Norsk språkråd ble opprettet i 1972. Der lot også riksmålsorganisasjonene seg representere (de hadde nektet å delta i forløperen Norsk språknemnd) fordi tilnærmingslinjen nå var forlatt. Norsk språkråd hadde til oppgave å verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer, fremme tiltak som kan øke kunnskapen om norsk språk, fremme toleranse og gjensidig respekt mellom alle som bruker norsk språk i dets forskjellige varianter, og verne om det enkelte menneskets rettigheter når det gjelder bruken av språket. Blant de viktigste oppgavene til rådet var normering av bokmål og nynorsk, språklig rådgiving og språklig kvalitetssikring av lærebøker.
Norsk språkråd utarbeidet et forslag til ny rettskrivning for bokmål, som Stortinget vedtok enstemmig i 1981. Dette vedtaket ble kjent som «liberaliseringsvedtaket», da mange riksmålsformer (eksempelvis frem, bro, sen, mel, vann, ravn, syd og bunn) igjen ble tillatt i bokmålsrettskrivningen (hvor det før hadde hett fram, bru, sein, mjøl, vatn, ramn, sør og botn som hovedformer og obligatoriske lærebokformer). Videre ble endelsen -en tillatt i alle hunkjønnsord (felleskjønnsord på riksmål), og endelsene -ene og -et ble sidestilt med -a. Dermed kunne man skrive «boken» istedenfor «boka», «kastet» istedenfor «kasta» og «husene» istedenfor «husa». Rettskrivningen av 1981 innebar et de facto brudd med samnorskpolitikken. Som resultat av reformen stilnet språkstriden og det fant sted en nivellering innen bokmål og riksmål.
[rediger] Det nye Språkrådet
Stortinget sluttet seg i 2003 til et forslag om å omdanne Norsk språkråd til et nasjonalt kompetansesenter for norsk språk. Det nye organet skal videreføre mange av de gamle arbeidsoppgavene. Det skal legges særlig vekt på styrking og vern av norsk språk og på språklig likestilling. Det nye organet ble opprettet 1. januar 2005. I mai 2005 ble det fastsatt at navnet på institusjonen skal være Språkrådet. Språkrådet er statens rådgivende organ i spørsmål som gjelder de norske målformene bokmål og nynorsk – både overfor offentlige institusjoner og allmennheten.
De siste tiårene har opptaket av nye lånord, særlig fra engelsk, hatt søkelyset på seg i mediene, og hvordan de skal skrives og bøyes på norsk har vært mye diskutert. Språkrådet har fremmet flere forslag til reformer som har fornorsket utenlandske lånord. Nynorskens stilling har også vært under debatt i senere år, og det har kommet flere oppfordringer til å fjerne nynorsken som obligatorisk fag, særlig i Oslo-skolen. Der ble det gjennomført et forsøk med undervisning uten sidemål.
Nynorsken har langsomt tapt terreng også i områder hvor nynorsk tidligere hadde størst tilslutning, men samtidig har mange bokmålsbrukere endret språkføringen i retning av mer radikale former.
[rediger] Rettskrivningsendringer fra 1. juli 2005
Skillet mellom hoved- og sideformer ble fjernet, delvis ved at eksisterende sideformer ble likestilt med hovedformene, og delvis ved at andre gikk ut. En del tradisjonelle former som hadde vært ute av normen, f.eks. hverken, ble tatt inn igjen. [1]
[rediger] Kilder
- noddi.com
- Språkrådet
- www.elev.no
- Bøker:
- Epos lærebok i norsk av Dahl m.fl. (H. Aschehoug & Co. 2005 1. utgave, 1. opplag 2005)
- Historien om Norge IV: En ny arbeidsdag av Karsten Alnæs (Gyldendal Norsk Forlag AS 1999)
[rediger] Se også
| Norske rettskrivningsreformer | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Nynorsk | 1901 | 1917 | 1938 | 1941 | 1959 (Lære- boknormalen) |
||||
| Riksmål og bokmål | 1907 | 1981 | 1986 | 2005 | |||||
