Lockheed Martin F-35 Lightning II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

F-35 Lightning II

En prototype av F-35.
Type	Multirolle Jagerfly
Produsent	Lockheed Martin Aeronautics Northrop Grumman BAE Systems
Jomfrutur	15. desember 2006
Introdusert	2011 (planlagt)
Status	Under utvikling / Førproduksjon
Hovedbrukere	United States Air Force United States Navy United States Marine Corps Royal Air Force Royal Navy
Produsert	2003–dags dato
Antall produsert	Kun 15 testfly
Pris pr enhet	F-35A: US$48 millioner F-35B: US$62 millioner F-35C: US$63 millioner

Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter eller JSF) er et multirolle jagerfly som utvikles av USA og Storbritannia med mindre deltakelse fra en rekke partnerland – deriblant Norge. Flyet finnes i tre varianter – en variant for vanlig takeoff og landing, en STOVL-variant, og en variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene er planlagt levert i 2011 og 2012.

JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Opprinnelige anslag var på 5 000 stk, men er nå blitt nedjustert til ca. 3 000 stk. USA vil ha ca 2 000 av disse.

Flyet er enseter, en-motors og stealth.

[rediger] Varianter

F-35 kommer i tre forskjellige varianter, som har 80% av delene felles.

F-35A: Vanlig CTOL variant. Basert på rollen F-16 har i dag.
F-35B: STOVL variant som skal brukes på bl.a. hangarskip. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag.
F-35C: Hangarskip-variant (ikke STOVL/VTOL). Basert på rollen F-18 har i dag.

[rediger] Partnerland og utviklingskostnad

Utviklingskostnadene alene er beregnet til å koste 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som skal både ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes - alle tall i amerikanske dollar)

Hovedutvikler: USA
Nivå 1 partner: Storbritannia ($2 milliarder)
Nivå 2 partner: Italia ($1 milliard) og Nederland ($800 millioner)
Nivå 3 partner: Tyrkia ($175 millioner), Australia ($144 millioner), Norge ($130millioner) , Danmark ($110 millioner) og Canada ($100 millioner)

I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants, og har dermed også betalt litt for utviklingen av flyet.

I og med at man må støtte programmet for i det hele tatt å få være på kundelisten, har ikke alle disse partnerne nødvendigvis forpliktet seg til å kjøpe flyet, dog det er absolutt avgjort for både USA og Storbritannia^{[trenger referanse]}.

[rediger] Bestillinger og utskiftninger

USA.

F-35A: rundt 1000 stk for å bytte ut U.S. Air Force (USAF) F-16 Fighting Falcons og A-10 Thunderbolts, fra 2011.
F-35B: rundt 300 stk for å bytte ut U.S. Marine Corps (USMC) AV-8 Harrier IIs fra 2012
F-35C: 480 stk for å bytte ut U.S. Navy (USN) F/A-18 Hornets (kun A/B/C/D versjonene) fra 2012.

Storbritannia

F-35B: 150 stk totalt. 90 stk til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9s. 60 stk til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harriers. Leveres fra 2012.

Italia

F-35A: Uavklart. Har 34 stk F-16 pr dags dato.

Nederland

F-35A: Nært knyttet opp mot JSF-prosjektet. Har 105 stk F-16 pr dags dato.

F-35

Tyrkia

F-35A: Uavklart. Har 243 F-16 pr dags dato.

Australia

F-35A: Planlegger 100 stk for å erstatte F-18

Norge

F-35A: Uavklart hvilket fly. Skal ha 48 fly uansett vinner, som bytter ut F-16

Danmark

F-35A: Nært knyttet opp mot JSF-prosjektet. Skal ha 48 fly som bytter ut F-16.

Canada

F-35A: Uavklart. Har 98 modifiserte F-18.

[rediger] Norske forhold

F-35 er en av kandidatene til å erstatte Norges F-16-fly, da med den konvensjonelle F-35A-varianten. Eventuelle norske F-35 vil først blir levert i 2015. Den andre kandidaten er Saab 39 Gripen. Dassault Rafale ble tatt av listen over aktuelle kandidater sommeren 2006 og konsortiumet bak Eurofighter Typhoon trakk seg selv ut i desember 2007. Grunnen til at Eurofighter ga seg skal være fordi at Norske myndigheter skal ha favorisert det amerikanske selskapet, grunnen til at de mener dette er fordi under det årlige luftshowet på Rygge slo både Tyske eurofighter og Svenske Saab på stortromma og hadde egne kokker og prøveflygninger, men amerikanerne bare satte opp noen plakater. En av de andre grunnene til at Eurofighter ga seg var fordi at norske myndigheter pressa alt for hardt på det tyske selskapet med at de måtte investere så mye i Norge. Mange mener da at med tanke på alle pengene Norge har lagt inn i JSF er det klart at Norge kjøper det amerikanske flyet, selv om svenskene ga Norge en gullkantet avtale.