Lockheed F-117 Nighthawk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

F-117 Nighthawk

Type	Stealth angrepsfly
Produsent	Lockheed Martin
Jomfrutur	18. juni 1981
Introdusert	Oktober, 1983
Utgått fra tjeneste	22. april 2008
Status	Operativt, skal pensjoneres i løpet av april 2008
Hovedbruker	United States Air Force
Antall produsert	59
Pris pr enhet	US$45 millioner pr. 1983

F-117 Nighthawk er et amerikansk angrepsfly. Flyet er verdens første operasjonelle luftfartøy utviklet for å utnytte stealth-teknologi, som gjør flyet vanskelig å observere på radar og andre sensorer. Utvikling av flyet startet i 1978 og det ble første gang fløyet i 1981. Først i 1988 ble flyets eksistens offentlig kunngjort. Det siste flyet ble overlevert U.S. Air Force (USAF) i 1990. Utfasingen av F-117 har begynt, og samtlige fly er planlagt pensjonert i løpet av april 2008 ^[1]

F-117 er utviklet som et angrepsfly med oppdrag å trenge inn i tette trusselmiljøer og angripe mål med høy presisjon. Flyet har vært i operativ tjeneste i Panama, operasjon Desert Storm, Kosovo og operasjon Iraqi Freedom.

Nighthawk har tradisjonelt vært brukt kun i nattoppdrag, og de fleste flyene er derfor malt i sort. USAF vurderer imidlertid flyvning om dagen, og har derfor malt noen fly i grått.

[rediger] Historien bak F-117

[rediger] Det startet i Sovietunionen

Historien om F-117A startet i Sovjetunionen i 1962. Fysikeren Pyotr Ufimtsev utgav en teknisk rapport som senere viste seg å ha stor betydning for utviklingen av Stealthfly. Tittelen på rapporten var «Method of Edge Waves in the Physical Theory of Defraction». Rapporten ble senere utvidet og til slutt ble det en hel bok om emnet om hvordan elektromagnetiske bølger ville bli ‘reflektert’ og spredd av forskjellige geometriske figurer. Hans arbeide ble belønnet med flere priser i Sovjetunionen, men fikk ingen konsekvens for den militære flyindustrien i landet. I 1971 ble Ufimtsev's arbeide oversatt av USAF etterretningstjeneste.

I 1974–75 startet Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA) opp et prosjekt for å studere mulighetene for taktisk jagerbomber med kraftig redusert radar, IR, akustisk og optisk signatur. Dette flyet skulle primært kunne angripe mål på bakken, for å slå ut viktige installasjoner og dermed åpne veien for ikke-stealthfly. Flere av de store flyprodusentene i USA ble tildelt penger til forstudier og fikk tilgang til Ufimtsev's arbeider. Lockheed ble ikke invitert i utgangspunktet siden de ikke hadde produsert jagerfly siden 50-tallet.

Erfaringene fra U-2 og SR-71 innen området stealth var fortsatt så hemmelig at kun et fåtall viste dette. Samtidig hadde ingeniørene ved Lockheed's Skunk Works fått tilgang til Ufimtsev's arbeide og var i gang med å utvikle dataprogram for å kunne konstruere fly med minimal RCS. Basert på datidens datamaskiner og Ufimtsev's arbeide kunne man beregne RCS på todimensjonale triangler. Ved å dele flyet opp i tusentall triangler kunne man dermed beregne flyets totale RCS og med det som utgangspunkt konstruerer et fly med minimal RCS. Ved hjelp av intens lobbyvirksomhet klarte Ben Rich, sjefen for Skunk Works, å få delta i studien, men uten statlig finansiering.

[rediger] Hopeless Diamond

I mai 1975 var Lockheed's design klar med det beskrivende navnet Hopless Diamond, men med en RCS (Radar Cross Section) «as big as an eagles eyeball». Hele konstruksjonen bygger på prinsippet om at ingen elektromagnetisk stråling skal bli ‘reflektert’ tilbake mot utsenderen. I steden skal den elektromagnetiske strålingen absorberes eller ‘reflekteres’ i en annen retning. Derfor ble konstruksjonen som den ble med vinkler på minst 30º og ingen kurver. Senere har dette fått navnet «Radar Absorbing Structure» (RAS), hvor hovedkonstruksjonen også har fått den egenskapen at den absorberer elektromagnetiske stråling.

I november 1975 ble Lockheed og Northrop tildelt kontrakt for å produsere ikke flyvende prototyper. Hensikten var å teste blant annet RCS og design. Programmet fikk navnet XST (Experimental Survivable Test-bed) og dette navnet ble brukt av media i mange år som navnet på det nye flyet. Så sent som i 1986 trodde mange at XST betydde "eXperimental Stealth Tactical". Våren 1976 ble det gjennomført en klassisk amerikansk "shoot out" mellom Lockheed's XST og Northrop's XST. Uten å kjenne til hverandres design, men basert på samme fysiske lover og datakraft hadde de to produsentene laget prototyper som var svært like. Den største visuelle forskjellen var Northrop's store luftinntak på toppen av flykroppen. Med en noe lavere RCS, teoretisk større hastighet og med lang erfaring fra hemmelige prosjekter vant Lockheed en klar seier.

[rediger] Have Blue

Prosjektet ble nå overført fra DARPA til USAF og ble et «Black Project» med en ekstremt stor grad av sikkerhet. Fra 1976 og til offentliggjøring i november 1988 ‘forsvant’ alt om stealthfly og ingen offisiell informasjon kom ut om prosjektet. Neste fase i prosjektet fikk navnet Have Blue og bestod i to teknologidemonstratorer, ikke prototyper. Hensikten var å få en flyvende plattform for å teste ut teknologien før man startet opp med prototyper. Problemet var å få Hopeless Diamond til å fly og samtidig være et stealthfly. Takket være den nye teknologien i form av Fly-By-Wire-systemet kunne man få den katastrofale aerodynamiske Hopless Diamond til å fly (se figur 11). For å redusere IR signaturen kunne ikke flyet gå i overlydsfart og hadde ingen etterbrenner. Samtidig optimerte man motorutblåsingen ved å gjøre den avlang og inndelt i 12 mindre utblåsninger, slik at man fikk en størst mulig blanding av varm luft fra motor og kald luft. For å redusere den akustiske støy brukte man støydempende materiale. For å unngå kondensstriper på større høyder ble drivstoffet tilsatt spesielle kjemikalier. For å holde tilstrekkelig lav RCS ble mer eller mindre hele konstruksjonen dekket av RAM og konstruert av RAS i tillegg til "diamantformen". Hvor mye RAM som ble brukt er ikke offentlig. Motorens luftinntak ble spesialdesignet og dekket av et gitter for å redusere RCS. All våpenutrustning ble montert internt i buken på flyet. Ingen eksterne festepunkter for våpen eller drivstofftanker kunne brukes. Dette vil øke RCS i for stor grad. Cockpit og cockpit-glass måtte spesialdesignes slik at ikke piloten ødela den lave RCS, men samtidig måtte piloten ha vinduer å se ut av. For å holde et tilstrekkelig hemlighetsnivå brukte man i størst mulig grad deler som allerede var i bruk på andre fly. Ved å bruke standard produkter sparte man tid og penger samtidig som man ikke ga noen indikasjoner på at man utviklet et nytt fly.

I desember 1977 gjennomførte Have Blue sin første flygning. Under prøvefasen viste det seg at de teoretiske beregningene stemte i praksis. Samtidig fikk man erfaringer av hvor viktig det var med detaljer. Den minste lille feil eller unøyaktighet på monteringen av RAM medførte tap av stealth effekten. Det ble etter hvert en spøk blant de som jobbet med flyene at det kunne ta av "etter at det hadde tørket". Spøken refererer seg til det faktum at man ofte måtte vedlikeholde RAM ved hjelp av en form for lim. Allerede før alle forsøk var gjennomførte fikk Lockheed kontrakt på 5 prototyper og 20 seriemodeller under kodenavnet Senior Trend. Resultatene fra prøvene var bra. Samtidig var det en økende forståelse blant militære og sivile toppledere på hvilken enorm betydning et stealthfly kunne ha i en innledende periode av luftkamp. Begge Have Blue ble utsatt for ulykker. Have Blue #1 fikk ikke ut landingshjulene og piloten ble tvunget til å skyte seg ut og flyet styrtet. Have Blue #2 tok fyr og piloten måtte skyte seg ut og flyet styrtet.

[rediger] Design

F-117 Nighthawk er kun utviklet i én variant: F-117A. Det er et en-seters, to-motors angrepsfly på størrelse med F-15 Eagle. Flyets overflate og kanter er optimalisert for å reflektere fiendtlig radar i smale stråler rettet vekk fra den fiendtlige radardetektoren. Flyet er hovedsakelig bygget i aluminium. De ytre overflatene er belagt med radar-absorberende materiale (RAM).

[rediger] Våpen

Flyet kan bære en rekke taktiske våpen, inkludert BLU-109B laserstyrt bombe, GBU-10 og GBU-27 laserstyrt bombeenhet, AGM-65 Maverick og AGM-88 HARM luft-til-bakke-missiler. I januar 2004 leverte en F-117 for første gang en 2 000-punds (900 kg) JDAM GPS-styrt «smart» bombe.

[rediger] Utfasing

Etter 27 år i tjeneste, skal F-117 fases helt ut i april 2008. Den siste flyvningen skal etter planen skje den 22. april 2008 mellom Palmdale i California og Tonopah Test Range ved Nellis Air Force Base i Nevada, hvor F-117 hadde sin jomfrutur i 1981. F-117 skal erstattes av F-22 Raptor, som er utviklet fra nettopp F-117 og F-15 Eagle.

Av de 59 F-117-flyene som er blitt laget, ble 10 tatt ut av tjeneste allerede i desember 2006. Siden har ytterligere 27 blitt tatt ut av tjeneste. I tillegg har syv fly krasjlandet, blant annet ett i Serbia i 1999. Men ingen fly skal ha blitt skutt ned under oppdrag.^[2]