Keltisk kristendom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Keltisk kristendom, også kalt for den keltiske eller gæliske kirke eller øykristendom, referer til kristendommen rundt Irskesjøen i tidlig middelalder på 400-tallet og 500-tallet blant keltiske/britonske folk som irske, skotske, walisere, korniske, manske, kumbrianske, og galliske. Generelt omfattet den keltiske kristendommen også angelsaksere og til dels også piktere. I denne forstand adskilte den keltiske kristendom seg med bestemte, egenartede tradisjoner, spesielt i henhold til liturgi og ritualer, som var forskjellig fra de tilsvarende i den øvrige vestlige verden etter Romerrikets fall. Hovedsenteret for den keltiske kirke var Irland.

Begrepet «keltisk kristendom» er noen ganger benyttet utover og etter 600-tallet for å beskrive den senere kristne praksis i de samme områdene. De irske, skotske, bretonske, korniske og maniske kirkene spredde seg betydelig etter 700-tallet, noe som resulterte i en større forskjell mellom selv konkurrerende irske tradisjoner, har historikere generelt forsøkt å unngå bruken av dette begrepet i denne sammenhengen ^[1]. I tillegg er begrepet «den keltiske kirke» ikke fullstendig korrekt da det innebærer en forent og identifiserbar enhet atskilt fra den øvrige kristendommen i vesten, noe som bare delvis var tilfelle ^{[2] [3]}. Det er fortsatt forskning som gjenstår for å komplimentere bildet av såkalt keltisk kristendom og dens betydning.

Innhold 1 Identitet og terminologi 2 Historie 2.1 Bakgrunn 2.2 Irland blir kristnet 2.3 Gullalderen 2.4 En kulturelt sentrum rundt Irskesjøen 2.5 Spredning til Europa 3 Egenarte tradisjoner 4 Episkopal struktur 5 Liturgiske og rituelle praksiser 5.1 Kalkulering av påsken 5.2 Munkenes kronraking 5.3 Botsøvinger 6 Landevinninger 7 Myter og symbolisme 8 Referanser 9 Bibliografi 9.1 Primære kilder 9.2 Sekundære kilder 10 Eksterne lenker

[rediger] Identitet og terminologi

Det er lett å overdrive sammenhengen av de keltiske kristne samfunnene. Forskere har lenge anerkjent at begrepet «keltisk kirke» er ikke tilfredsstillende for å beskrive kristendommen blant hovedsakelig keltisktalende folk da dette begrepet innebærer en antagelse om enhet, eller en egen anerkjennelse av personlig helhet og eksistens som ganske enkelt ikke eksisterte ^[4].

Som Patrick Wormald har forklart: «En av de vanlige misforståelser er at det var «romersk kirke» som den «keltiske kirke» var i nasjonal opposisjon imot» ^[5]. Keltisktalende områder var en del av en latinsk kristendom som en helhet, hvori det eksisterte en betydelig grad av liturgisk og strukturell forskjeller, og med en felles ærbødighet for biskopen av Roma (Paven) ikke var mindre intens ^[6].

Uansett, det er mulig å snakke om bestemte tradisjoner i de keltisktalende landområdene, og en utvikling og spredning av disse tradisjonene, spesielt på 500-tallet og 600-tallet. Noene forskere har valgt begrepet insular eller øykristendom for denne kristne praksis som spredte seg rundt Irskesjøen, et kulturelt nexus (sammenheng) i tiden etter Romerriket i Storbritannia ^[7]. Begrepet «keltisk kristendom» kan også peke på en mening av ulike katolske praksiser, institusjoner og helgener blant de hovedsakelig keltisktalende som kan benyttes meningsfullt også etter 600-tallet.

[rediger] Historie

[rediger] Bakgrunn

Som den mest fjerne provinsen i Romerriket ble Britannia nådd av kristendommen i løpet av de første århundrene i den kristne tidsalder og hvor den første bokførte martyr i Britannia var sankt Alban (i løpet av regimet til keiser Diokletian). Misjoneringen ble mer intens i kjølvannet av legaliseringen av området under keiser Konstantin den store på 300-tallet, og av påfølgende kristne keisere. I 407 trakk Romerriket ut sine legionærer fra provinsen Britannia for å forsvare Italia mot angrep fra vestgotere.

Byen Roma ble herjet i 410, og legionærene kom ikke tilbake til Britannia. Således ble den romerske regjeringen av Britannia avsluttet samtidig med den påfølgende tilbakegangen av Romerrikets politiske innflytelse. Britannia og de omliggende øyene og landområdene, som Irland, Wales og Skottland, utviklet seg videre med betydelig særpreg fra det øvrige vestlige Europa.

[rediger] Irland blir kristnet

De første kristne misjonærer kom antagelig til Irland fra Gallia på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet. Den første nøyaktige datoen er 431 da Palladius ble utpekt av paven som biskop til «de irlendere som tror i Kristus». Galliske misjonærer i østlige og sørlige Irland ble snart overgått av misjonærer fra Britannia, den mest berømte var sankt Patrick som synes mest aktiv i nord mellom Wexford og Galway. Den kult som oppsto rundt Patrick synes å overskygge det arbeid som andre gjorde, blant annet Auxilius og Secundinus.

Irlands viktigste kirker ble styrt av et klosterhierarki, hvor mange ikke var biskoper, og hvor bestemte klostre er antatt å dele en felles grunnlegger som ble gruppert sammen i hva som kalles en paruchia. Opprinnelsen til klosterbevegelsen kom fra Britannia. Sankt Enda grunnla et senter på avsidesliggende Inis Mór. De walisiske helgenene David og Cadoc var inspirasjon for Aedan (Maedoc) av Ferns, men klostersenter var ikke utelukkende for menn. Sankt Brigid ved Kildare dannet det mest berømte huset for nonner. Mens mange kirker lå tilgjengelig og ble rikt belønnet, og hadde uten tvil like mye kommersiell aktivitet som åndelig, lå Sceilg Mhicil avsidesliggende og tilbaketrukket ved kysten av Kerry.

[rediger] Gullalderen

Med kristendommen kom latinen, og med latin kom læring og litteratur. Ved en del klostre deltok en del av munkene i manuelt arbeid, men den største andelen av klostrene ble arbeidet gjort av en form for leilendinger, tjenere eller slaver som levde med sine familier på kirkejord og frigjorde tid for munkene til mer åndelige sysler. Den rikdom som ble fremskaffet skapte den irske «gullalderen», både i form av kopiering av betydningsfull litteratur, men også fremveksten av ny. Det bidro til en rik håndverkskultur som ikke bare skapte utsøkt metallarbeid, rikt utsmykkede keltisk høykors, men også bokkunst som i de irske alterbøkene og bibelmanuskripter, det mest framragende var Kellsboken.

[rediger] En kulturelt sentrum rundt Irskesjøen

Irskesjøen ble et sentrum fra hvor en ny kultur ble utviklet blant de keltiske folkene, og kristendommen fungerte sentralt i denne prosessen. Denne formen for «øykristendom» fikk egen særskilte tradisjoner og praksis. Irland hadde aldri vært en del av Romerriket, og etablerte således en unik organisasjon rundt klostrene heller enn episkopal bispedømmer.

Betydelig figurer i denne prosessen var helgenene Ninian, Palladius, og Patrick («Irlendernes apostel»), og foruten også den kvinnelige helgenen Brigid av Kildare. Samtidig med denne utviklingen var det en parallell utvikling av innvandring og bosetning til vestlige Britannia av angelsaksere fra nordlige, germanske Europa som etterhvert ble kristnet fra sør av kontinentale misjonærer.

[rediger] Spredning til Europa

På 500-tallet og 600-tallet etablerte irske munker klosterinstitusjoner utenfor Irland. Først fremmet av sankt Columba av Iona. Munker fra den lille øya Iona, som ligger mellom dagens Skottland og Irland, ble et betydelig sentrum for å spre seg videre. Først piktere i dagens Skottland fra 563. Munker fra Iona spredte seg over hele Skottland, og deretter ned i den angelsaksiske kongedømmet Northumbria hvor deres mest karismatiske leder sankt Aidan ble den første biskop av Lindisfarne (omtalt av Bede). Kanskje mest oppsiktvekkende var spredningen til kontinentale Europa som peregrini pro Christo (pilegrimer for Kristus): sankt Fursa (eller Fursey) dro sørover til East Anglia etter å ha blitt gitt et klostersete på festningen Cnobesburh (nå Burgh Castle, Suffolk), og derfra vendte han seg mot Gallia hvor han og hans brødre ble kirkebyggere til han ble gravlagt i byen Péronne, en by som på grunn av sin tette forbindelser til irske munker og pilegrimer ble kjent som Peronna Scottorum (Irlendernes Péronne) ^[8].

På denne tiden ble en stor strøm av irske misjonærer på kontinentet, ledet av Columbanus fra Bangor. Sammen med tolv disipler skal han ha reist fra Irland for Frankrike i 591, og grunnla klosteret Annegray i en forlatt romersk festning, og med nye tilhengere bygget han et nytt kloster i nærheten, Luxeuil, som ble en læresenter for nye rekrutter. Columbanus endte opp i Lombardia i nordlige Italia hvor han døde i sitt kloster Bobbio i 615. Sammen med sankt Benedikt av Nursia har han et ettermæle som grunnlegger av den vestlige klosterbevegelse. Irske misjonærer ledet an i reisningen av nye klostere, kjent som schottenklöster, til langt ut på 1100-tallet, blant annet Erfurt, Nürnberg, Eichstätt, Regensburg og så langt unna som Wien i Østerrike.

Den irske klosterbevegelsen ble fulgte av irske lærde i løpet av 800-tallet som fikk innpass som lærere ved skolene til kong Karl den store og hans etterfølgere. Den irske munken Dicuil skrev avhandlinger om geografi, grammatikk og astronomi. Noe senere var Sedulius Scottus en ledende lærd ved Liège som skrev dikt og om grammatikk, filosofi, og teologi. I den nordfranske byen Laon samlet irske lærde seg om den store Johannes Scotus Eriugena, Europas ledende nyplatonsk filosof.

Betydningsfulle keltiske helgener som påvirket utviklingen av kristendommen blant de keltiskspråklige folkene var blant annet Dubricius, Illtud, David av Wales, Cadoc, Deiniol, Samson av Dol, Paulinus Aurelianus, Petroc, Piran, Ia av Cornwall, Brigid av Kildare, Moluag av Argyll, Kentigern, og Germanus av Auxerre.

Til tross for den store europeiske kontakten kom den keltiske kristendommens egenart etterhvert i konflikt med den øvrige katolske kirke, spesielt i spørsmålet om den riktige dateringen av påsken. Det ble holdt kirkemøter i Irland, Gallia og i England, eksempelvis kirkemøtet i Whitby, hvor spørsmålet om påsken ble løst, og resulterte i godkjenningen av kun én måte å kalkulere påsken på.

[rediger] Egenarte tradisjoner

Ettersom keltisk kristendom er en bred og omfattende betegnelse er det vanskelig å definere presist hvilke praksiser som adskilte fra det øvrige latinske vesten, unntatt i generelle vendinger. I følgende listen vil det være unntak ^[9].

[rediger] Episkopal struktur

I løpet av 600-tallet besto den etablerte kirkelige strukturen for katolisismen på kontinentet av en biskop for hvert bispedømme. Biskopen kunne residere på et «sete» eller en by som kunne underholde en katedral. Denne strukturen var delvis basert på den langvarige administrative organiseringen av Romerriket som hadde delt provinsene inn i «dioceses» (se Romersk provins).

Det var etter at kristendommen hadde spredt seg over hele keiserriket, og spesielt etter den kristne keiser Konstantin den store at bispedømmer fikk en administrativ funksjon innenfor kirken. Det meste av den keltiske verden hadde derimot aldri vært underlagt Romerriket, og selv merkbare unntak som Wales, Devon og Cornwall var uansett uten byer i moderne forstand. Derfor var det behov for en helt annen kirkelig struktur for øykirstendommen, spesielt på Irland.

Hva som kom ut av kristendommen på Irland var en struktur basert rundt nettverket av klostrene styrt av abbedene. Disse abbedene var av kongelig slekt. Adelen som styrte over de ulike stammene baserte sin makt på gårdsbruk og landbruk, og innenfor disse områdene installerte klostrene seg som kongelige hus og maktområder. Abbedene var klosterlig og derfor ikke nødvendigvis ordinert (de var ikke nødvendigvis prester eller biskoper), men biskoper var fortsatt nødvendige da visse sakramentale funksjoner var reservert for kun ordinerte; imidlertid, i motsetning til kontinentet, hadde disse biskopene liten autoritet innenfor den keltiske kirkelige strukturen ^[10].

[rediger] Liturgiske og rituelle praksiser

[rediger] Kalkulering av påsken

En distinksjon ved keltisk kristendom var dens særskilte konservatisme, nærmest gammeldags i sitt uttrykk ^[11]. Et eksempel er deres metode for å kalkulere datoen for påsken. Å kalkulere den riktige datoen for påsken var (og er) en komplisert prosess som innebærer en tidevannskalender. Ulike tabeller ble produsert i oldtiden som forsøkte å kalkulere påsken for en rekke år. Kristne institusjoner på De britiske øyer benyttet en beregningstabell («Celtic-84») som var tilsvarende til den som kirkefaderen Hieronymus benyttet.

Imidlertid, i løpet av 500-tallet og 600-tallet hadde denne beregningstabellen blitt foreldet og ble erstattet av de til Victorius av Aquitaine og senere mer nøyaktig av de til Dionysius Exiguus. Etterhvert som den keltiske kirken etablerte fornyet kontakt med kontinentet ble man oppmerksom på avviket; de fleste grupper, som de i sørlige Irland, aksepterte oppdaterte beregningstabeller uten større vanskeligheter, med et merkbart unntak av munkene ved klosteret i Iona og dets mange underliggende klostre ^[12]. Eksempelvis, de sørlige irlendere aksepterte felles påskeberegning ved kirkemøtet i Mag Léne en gang rundt 630, det samme gjorde de nordlige irlendere ved kirkemøtet i Birr en gang rundt 697, og det samme gjorde Northumbria ved kirkemøtet i Whitby i år 664. Og til slutt ble også Iona tvunget til å endre sin praksis i år 716. At det tok såpass mange år innenfor et relativt lite område fra 630 og til 716 tyder på at kalkuleringen av påsken var bare ett av mange kulturelle, politiske og teologiske motsetninger som den keltiske kirke sto overfor.

[rediger] Munkenes kronraking

Irske munker hadde en egen kronraking, eller en egenartet metode for å klippe håret på som skilte dem ut som munker i motsetningen til andre identiteter som krigere og bønder som bar annen hårpryd. Den kontinentale måten å rake av seg håret for munker var barbere av toppen av hodet og etterlate en glorie av hår, kanskje som en etterligning av Kristus’ tornekrone. Den keltiske kronrakingen besto i å skjære bort alt håret på forhodet, fra øre til øre, og etterlate hår kun fra toppen og ned i nakken.

[rediger] Botsøvinger

På Irland utviklet det seg en egen for botsøving hvor bekjennelser ble gjort privat for en prest under en forsegling av diskresjon og hvor botsøvingen ble gitt privat og vanligvis utført like privat ^[13]. Noen håndbøker som ble gjort, kalt «penitentialer», var formgitt som en rettledning for skriftefedre og som et middel for å regulere boten gitt for hver bestemte synd.

I oldtiden ble bot gitt ved en offentlig ritual. Botferdige eller skriftbarn ble delt i adskilte deler av kirken i løpet av den liturgiske utøvelsen, og de kom til messen iført sekkestrie og aske i en prosess kjent som exomologesis som ofte innebar en form for generell bekjennelse ^[14]. Det er bevis på at denne offentlige bot ble gikk forut en privat bekjennelse til en biskop eller prest (sacerdos), og det synes som at, for noen synder, at privat botsøvelse ble tillatt isteden ^[15]. Uansett, botsøving og forsoning var oftest en offentlig ritual, noen ganger ikke gjentatt, og omfattet syndsforlatelse som dens konklusjon ^[16].

Den irske botsøvelsen spredte seg over kontinentet hvor offentlig bot hadde fått mistillit. Sankt Columbanus har fått æren for å introdusere medicamenta paentitentiae, «botsøvingens medisin», til Gallia på en tid hvor den hadde blitt neglisjert ^[17]. Til tross for at den irske metoden møtte en del motstand var den ved år 1215 blitt etablert som standard ved det fjerde laterianske kirkemøte som etablerte en kirkerettslig vedtekt som krevde et minstemål av minst en hvert år.

[rediger] Landevinninger

De landevinninger for kristendommen i den keltisktalende verden er betydelige utover hva som kunne forventes. Det irske samfunnet hadde eksempelvis ingen lese- og skrivekyndighet før innføringen av kristendommen, likevel i løpet av et par generasjoner etter de første misjonærer hadde klostrene og geistlige på øya blitt integrert med den latinske bokstavkulturen. Foruten kun latin utviklet de irske geistlige et skriftlig gammelirsk språk. Likeledes tilpasset de den kristne episkopale strukturen til et miljø som var helt forskjellig fra den øvrige romerske verden.

Irske munker dannet også et omfattende klosternettverk over hele Gallia og Northumbria, utøvde en inngående innflytelse større enn mange kontinentale religiøse sentre kunne som hadde antikkens tradisjoner i ryggen ^[18]. Et eksempel er spredningen av kulten om sankt Peter i Gallia som hovedsakelig var et resultat av irsk innflytelse, og tilsvarende ærbødighet for pavedømmet. Således var den første utstedelse av pavelig rettighet gitt til kloster for å få frihet fra biskopelig overherredømme gitt av pave Honorius I gitt til et av Columbanus' klostre ^[19]. Men kanskje det beste eksempelet er utviklingen av den irske botsøvelsen.

[rediger] Myter og symbolisme

Forestillingen om en «keltisk kristendom» og dens vesen har vært en pågående kilde til uenighet og symbolisme som begynte spesielt ved den protestantiske reformasjonen. En del romersk-katolske apologister har portrettert forestillingen om en atskilt tradisjon fra den romerske som anakronistisk og mytologisk, eksempelvis ved forfattere som George Buchanan som det er hentydet at han bidro til «den innledende propaganda for skaperne av den skotske kirke» ved å dikte opp forestillingen om nasjonal «keltisk» kirke i opposisjon til den «romerske» ^[20].

Enhver forestilling om en keltisk kirke eller en unik tradisjon er avvist hos en del forskere ^[21]. Patrick Wormald har observert at «Det er vanskelig å motstå inntrykket at hva det protestantiske skriftemålet gjorde for forestillingen om en ‘keltisk’ kirke inntil 1960-tallet er nå blitt gjort av en ‘new age-hedendom’, basert på forestillingen av en form for ‘keltisk åndelighet’ angivelig atskilt av en unik ‘nærhet til naturen’» ^[22].

Imidlertid, hva som kan bli akseptert eller avvist som historisk fakta avleder ikke fra det symbolske egenskapen av en keltisk kirke som ble overtatt av en form for kristendom som kom med reformasjonen og andre tilsvarende politiske hendelser som kunne bli fortolket som en tilbakevending til de sanne og opprinnelige kristne tradisjoner. En egen keltisk kirketradisjon eksisterte, beslutningen som ble gjort på kirkemøtet i Whitby om å støtte den romerske kirke resulterte i dens undertrykkelse, og en del tilhengere tok det nederlaget så tungt at de valgte å bli eremitter. I varierende grad etter reformasjonen har grunnlaget for en likestilt historisk, men midlertidig undertrykt protestantisk kirke basert på keltiske tradisjoner blitt fremmet. Den historiske berettigelse av dette er omdiskutert, men dens symbolisme er åpenbar og ble benyttet av tidligere motbevegelser i opposisjon til pavedømmet som lollardismen og tilhengerne av John Wycliffe ^[23].

[rediger] Referanser

[rediger] Bibliografi

[rediger] Primære kilder

• Adomnan: Life of Columba, red. A. O. and M. O. Anderson, 2. utgave (Oxford Medieval Texts, 1991)
• Annales Cambriae, red. Rev. John Williams ab Ithel (London : Longman, Green, Longman and Roberts, 1860)
• Bede: Historiam Ecclesiasticam Gentis Angelorum, i Venerabilis Baedae Opera Historica. ed. C. Plummer (Oxford, 1896)
• Cummian: De controversia paschali & De ratione conputandi, red. Maura Walsh & Dáibhí Ó Cróinín (Toronto: Pontifical Institute of Mediaeval Studies, 1988), ss. 93-5.
• Gildas: De Excidio Brittaniae, red. J. A. Giles, Six Old English Chronicles (London, 1848)
• Historia Brittonum, red. J. A. Giles, Six Old English Chronicles (London, 1848)
• Medieval Handbooks of Penance, red. J. T. McNeill & H. M. Gamer (New York: Columba University Press, 1939)
• Patrick (helgen): Confessio, red. og overs. John Skinner (Image, 1998)

[rediger] Sekundære kilder

• Brown, Peter: The Rise of Western Christendom: Triumph and Diversity, 2. utgave (Oxford: Blackwell Publishing, 2003).
• Cahill, Thomas: How the Irish Saved Civilization (Anchor, 1996). ISBN 0385418493
• Charles-Edwards. T. M.: Early Christian Ireland (Cambridge, 2000).
• Cróinín, Dáibhí Ó.: Early Medieval Ireland: 400-1200 (London, 1995).
• Davies, Wendy: «The Myth of the Celtic Church», i The Early Church in Wales and the West, Oxbow Monograph, no. 16, redigert av Nancy Edwards & Alan Lane, 12-21. (Oxford: Oxbow, 1992).
• Hughes, Kathleen: «The Celtic Church: Is This a Valid Concept?», O'Donnell lectures in Celtic Studies, University of Oxford 1975 (utgitt i Cambridge Medieval Celtic Studies, 1 (1981), pp. 1-20.
• Hughes, Kathleen: The Church in Early English Society (London, 1966).
• Mayr-Harting, Henry: The Coming of Christianity to Anglo-Saxon England, 3. utgave (London: B. T. Batsford Ltd, 1991).
• Sharpe, Richard Sharpe: «Some problems concerning the organization of the Church in early medieval Ireland», Peritia 3 (1984).
• Wormald, Patrick: The Times of Bede: Studies in Early English Christian Society and its Historian, red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006).

[rediger] Eksterne lenker

• The Fellowship of St Piran – Tilhengerne av sankt Piran
• Celtic Catholic Church
• St. Andrew's Celtic Church
• Community of Saint Ita and Saint Fillan - Auckland, NZ
• The Celtic Church in Scotland
• Celtic Saints & The Early Church – Keltiske helgener og den tidlige keltiske kirke