Leilending
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Leilending (senere også kalt bygselmann) var en person som leide skyldsatt jord (eiendom) av jordeieren. På 1100-tallet kunne man ikke bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann (altså først som sønnesønns sønn av en løsingssønn). Leilendigen hadde rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 2 mark eller tilsvarende 214,32 gram sølv på 1100-tallet. Frem til 1700-tallet var de fleste norske bønder leilendinger.
Bonden skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av gården. Fra senmiddelalderen av var slike kontrakter ofte på livstid (såfremt man ikke misligholdt avtalen), og kontrakten kunne i de fleste tilfeller gå i arv mot at en ny kontrakt ble skrevet på arvingen.
Det fulgte plikter med leilendingskontrakten, som at bygninger på eiendommen skulle vedlikeholdes og (i noen tilfeller) at man skulle hjelpe til på jordeierens gård ved behov. En bygselkontrakt gjaldt også for leilendingens enke; men hvis hun giftet seg opp igjen, måtte kontrakten skrives på nytt med hennes nye mann.
En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen. En leileinding var en som leide et jordstykke, gjerne et hus for og lage mat/sove i. Leilendingen kunne betale leia ved å være dreng på gården.
[rediger] Kilde
- Steinar Imsen og Harald Winge: Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800 (2. utgave, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999)
