William Godwin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

William Godwin (3. mars 1756 – 7. april 1836) var en engelsk journalist, politisk filosof og forfatter. Han blir betraktet som en av de første eksponentene av utilitarisme (nyttemoral), og en av de første i moderne tid som fremmet en minarkistisk filosofi, det vil si at statens rolle bør begrenses. Godwin er mest kjent for to bøker som utga i løpet av ett år: An Enquiry Concerning Political Justice (En undersøkelse angående politisk rettferdighet), som var et angrep på politiske institusjoner, og Things as They Are or The Adventures of Caleb Williams (Tingene slik de er, eller Caleb Williams’ opplevelser), som var et angrep på aristokratiets privilegier, men faktisk også den første mystiske roman.

Med sin suksess med begge bøker sto Godwin prominent i de radikale sirkler i London på 1790-tallet. I den påfølgende konservative reaksjonen på den engelske radikalismen ble Godwin angrepet, delvis for hans ekteskap med den tidlige feministiske skribenten Mary Wollstonecraft i 1797, og hans åpenhjertige biografi av henne etter hennes død; deres barn, Mary Godwin (den senere Mary Shelley) ble senere forfatter av romanen Frankenstein og giftet seg med poeten Percy Bysshe Shelley. Godwin skrev produktivt i en rekke romansjangre, historie og demografi gjennom hele livet. Sammen med sin andre hustru, Mary Jane Clairmont, skrev han begynnerbøker for barn om bibelske og klassiske historiske emner, foruten at han som utgiver også utga verker som Charles og Mary Lambs Tales from Shakespeare (Fortellinger fra Shakespeare).

Foruten at Godwin stundom blir sett som grunnleggeren av filosofisk anarkisme ^[1], hadde han også betydelig påvirkning på engelsk litteratur og litterære kultur.

Innhold 1 Tidlig liv og utdannelse 2 Tidlige skrifter 3 En undersøkelse angående politisk rettferdighet og Caleb Williams 4 Ektemann og far 5 Datteren Mary og Godwins siste år 6 Politiske skrifter 7 Tolkning av Politisk rettferdighet 8 Angrep av (og på) Malthus 9 Ettermælet til Godwins radikalisme 10 Referanser 11 Kilder 12 Litteratur

[rediger] Tidlig liv og utdannelse

Godwin var født i Wisbech i Cambridgeshire som sønn av John og Anne Godwin. Familien var både på mor- og farsiden middelklasse, og det var sannsynligvis en spøk at Godwin, en streng politisk reformator og filosofisk radikal, hevdet at han kunne spore sin slekt tilbake til før den normanniske erobringen og til den store jarl, Godwin av Wessex. Godwins foreldre var tilsluttet en streng form for kalvinisme. Hans far, som hadde meldt seg ut av den engelske statskirken, døde i ung alder og han inspirerte tilsynelatende ingen kjærlighet hos sin sønn, men det var det alltid en skjør hengivenhet mellom mor og sønn til hun døde i høy alder, til tross for den store meningsforskjell mellom dem.

William Godwin ble utdannet for sin fars profesjon ved akademiet Hoxton hvor han studerte under biografen Andrew Kippis og Abraham Rees, utgiveren av leksikonet Cyclopaedia. Godwin var i begynnelsen mer kalvinistisk enn sine lærere og ble en tilhenger en streng kristen sekt grunnlagt av John Glas, men som nå er død ut. Han beskrev Glas som en feiret nordlig (skotsk) apostel som etter Jean Calvin hadde «fordømt nittini av et hundre mennesker, og som hadde tenkt ut en plan for å fordømme nittini av et hundre av Calvins tilhengere».

Han fungerte deretter som prest ved Ware, Stowmarket og Beaconsfield. Ved Stowmarket kom han i kontakt med franske filosofer via en venn, Joseph Fawcet, som hadde sterke republikanske meninger. Godwin kom til London i 1782, fortsatt formelt som prest, for å forbedre samfunnet med sin penn. Han var en entusiast som teoretisk sammenfattet fra de premisser som han la ned. Han overtok prinsippene til encyklopedianerne, og hans eget mål ble at alle eksisterende institusjoner, politiske, sosiale og religiøse, måtte veltes fullstendig overende. Han mente, dog, at kjølige diskusjoner var en nødvendighet ved hver eneste omgripende endring av samfunnet, og fra begynnelsen til slutten av hans karriere avviste han enhver form for vold eller voldelige omkastelse av samfunnet. Han var en filosofisk radikal i den strengest oppfatning av begrepet.

[rediger] Tidlige skrifter

Godwins første utgitte verk var den anonyme Life of Lord Chatham (Lord Chathams liv) i 1783. Under sitt eget navn utga han Sketches of History (Skisser fra historien) i 1784, bestående av seks prekener på de bibelske figurene Aron, Hazael og Jesus hvor han, til tross for at han holdt et ortodoks kalvinistisk syn, forkynte påstanden «Gud Selv har ingen rett til å være en tyrann».

Introdusert av Andrew Kippis begynte han i 1785 å skrive for New Annual Register og andre periodiske magasiner, og produsert tre romaner som nå er glemt. Hans hovedbidrag for magasinet var Sketches of English History (Skisser fra engelsk historie) som han skrev årlig og som var oppsummeringer av politiske hendelser både innenriks og utenriks. Han ble medlem av en klubb kalt «Revolutionists», og ble nært assosiert med den britiske vitenskap- og statsmannen Charles Stanhope, politikeren og filologen John Horne Tooke, og dramatikeren og forfatteren Thomas Holcroft.

[rediger] En undersøkelse angående politisk rettferdighet og Caleb Williams

I 1793 mens den franske revolusjonen var i full gang utga Godwin sitt store verk om politisk vitenskap, An Enquiry Concerning Political Justice and its Influence on General Virtue and Happiness, En undersøkelse angående politisk rettferdighet, og dets Påvirkning på den generelle dyd og lykke, som den fulle tittelen lyder som. Den første delen av boken var stort sett en sammenfatning av Edmund Burkes Vindication of Natural Society, Forsvar for et naturlig samfunn, som var en anarkistisk kritikk av staten. Godwin anerkjente Burkes påvirkningen for denne delen, men resten av boken består av Godwins positive visjon av hvordan et anarkistisk (eller minarkistisk) samfunn kan fungere. Politisk rettferdighet hadde en stor påvirkning på sin tid: etter Burke og Paine var Godwins bok den mest populære svar på den franske revolusjon. Godwins bok ble sett på av mange som en opplysende mellomting mellom de heftige ytterlighetene til både Burke og Paine. Statsminister William Pitt har i en berømt bemerkning sagt at det var ikke noe behov for å sensurere boken da dens utsalgspris på over ett pund var altfor kostbart å kjøpe for en gjennomsnittlig engelskmann. Imidlertid, det som var praksis på den tiden var det tallrike «korresponderende samfunn» som enten delte boken eller fikk den lest for ikke lesekyndige medlemmer. Den solgte uansett over 4000 kopier og gjorde forfatteren berømt.

Godwin argumenterte at påvirkningen fra Politisk rettferdighet sammen med hans utgivelse av tilsvarende popularitet, Things as They Are or The Adventures of Caleb Williams, Tingene slik de er, eller Caleb Williams’ opplevelser, som forteller historien om en tjener som oppdager en mørk hemmelighet om Falkland, hans aristokratiske herre, og er tvunget til å flykte på grunn av denne viten. Caleb Williams er å betrakte som verdens første kjente thriller eller spenningsroman: Godwin bemerket skjevt at det noen lesere svelget unna i løpet av en natt tok det ham over et år å skrive. Romanens berømmelse hadde ikke minst sin grunn i bokens portrett av det engelske rettssystem på denne tiden og et framtidig beskrivelse av innenlandsk spionasje.

Ved bokens konklusjon får Caleb Williams endelig konfronterer Falkland, og da han fatalt skader sin herre innrømmer Falkland at Williams’ sak var rettferdig. Langt unna en følelse av lettelse eller lykke ser Williams kun ødeleggelsen av en som for ham er en adelig, om enn en ødelagt person. Underforstått bekrefter Caleb Williams forfatterens påstand om at samfunnet må bli reformert for at den enkeltes oppførsel skal endres, noe som knytter Godwin mer til marxisme og anarkisme enn til liberalisme. Godwins litterære metode, som han beskriver i romanens innledning, var også innflytelsesrik: Godwin begynte med handlingen hvor Caleb Williams ble jaktet på gjennom hele England og Irland, og således utviklet en nyskapende fortellerteknikk hvor romanens intrige ble fortalt baklengs. Både Charles Dickens og Edgar Allan Poe har begge kommentert Godwins dyktighet i hvordan han gjennomførte denne fortellerteknikken.

[rediger] Ektemann og far

Da Godwin var blitt berømt fikk han et mer sosialt liv og begynte å dyrke vennskap med intellektuelle kvinner. Han klippet håret kort i 1791 og kledde seg bedre. Mot 1796 var det flere kvinner han vurderte som ekteskapskandidater, særlig Samuel Parrs døtre, men det var Mary Wollstonecraft som trakk til seg hans fulle oppmerksomhet. Han hadde først møtt henne ved et middagsselskap kort tid etter at Politisk rettferdighet ble utgitt, et møte hvor ingen av dem ble spesielt imponert. Hun hadde da levd i revolusjonære Frankrike og hadde et barn med en amerikaner, Gilbert Imlay. Etter at Godwin i lengre tid hadde korrespondert med Wollstonecraft ble de kjærester i august 1796.

Deres brev viser et øm filosofisk fellesskap som gradvis gikk over til varme følelser. I desember ble Wollstonecraft gravid og de ble gift i 1797 etter å kjempet med deres egne innbyrdes prinsipper. Etter å ha født et barn døde Wollstonecraft ti dager senere av fødselskomplikasjoner i september 1797, og etterlot en knust og tynget Godwin med omsorg for deres felles barn Mary Godwin, den senere Mary Shelley, Imlays barn Fanny, foruten også en nevø, Thomas Cooper, som han hadde adopterte allerede i 1788, og han fikk en voksende gjeld som han forsøkte å holde tilbake ved å kaste seg ut i arbeid som skribent.

Han reviderte Politisk rettferdighet for tredje og siste gang, skrev en hastig biografi over Wollstonecraft, forberedte en samling av hennes skrifter, og skrev sin andre betydelige roman, St Leon, utgitt i 1799. Wollstonecrafts innflytelse på hans egen tenkning har blitt påvist i et bind med essay, The Enquirer (Den som spør) i 1798, og hans siste revisjon av Politisk rettferdighet, utgitt på slutten av 1799. Hans biografi over sin hustru, Memoirs of the Author of a Vindication of the Rights of Woman, provoserte fram en storm av kritikk, spesielt hans beskrivelser av Wollstonecrafts ukonvensjonelle seksuelle oppførsel og at han fortalte også at hun hadde forsøkt å begå selvmord to ganger. Flere av hans tidligere bekjentskap gikk imot ham og han ble angrepet i avisene, og hans filosofiske meninger ble parodiert og latterliggjort i romaner, anmeldelser og pamfletter, noe han selv hevet seg over med verdighet.

[rediger] Datteren Mary og Godwins siste år

Godwin innså at han ikke kunne oppdra sine døtre alene og etter å kurtisert en rekke kvinner møtte han Mary Jane Clairmont, en enke med to yngre barn, som han giftet seg med. Clairmont var en vanskelig kvinne med et bråsinne og som ikke kom overens med hans barn, spesielt Mary Godwin, og hun mislikte at hennes stedatter fikk en utmerket utdannelse, noe som var uvanlig for unge kvinner på denne tiden.

Den unge poeten Percy Bysshe Shelley besøkte William Godwins hjem og bokhandel i London. Den gjeldstyngede Godwin fikk også økonomisk hjelp fra Shelley. Hos Godwin møtte Shelley Godwins unge døtre, først og fremst den intellektuelle Mary Godwin og de ble forelsket. Shelley var misfornøyd med sitt da tre år gamle ekteskap med Harriet Westbrook. Dessverre for dem oppdaget Godwin deres forhold, og han la ned absolutt forbud mot at de så hverandre. Mary forsøkte innledningsvis å innrette seg etter sin fars påbud, men da Shelley truet med å begå selvmord ga hun etter for ham.

Den 28. juli 1814 forlot Shelley sin gravide hustru og lille barn for å rømme med den da sytten år gamle Mary. Med seg tok de også Marys seksten år gamle stesøster Clare Clairmont, den senere elskerinnen til Lord Byron, og dro til Frankrike. Etter seks uker kom de tre unge, pengeløse menneskene tilbake til England. Der fant de en rystet og sjokkert William Godwin, en gang talsmann for opphevelse av ekteskapet, og nå nektet han å snakke med hverken Mary eller Shelley. Godwin nektet å snakke med Mary i to år, men da Mary giftet seg med Shelley i 1816 var det med Godwins velsignelse. Godwin var ingen øm far, men han hadde vært tett knyttet til sine barn ^[2].

Det påfølgende tiåret ble preget av kriser, både familiekriser og av økonomiske kriser, selvmordene til Shelleys første hustru Harriet Westbrook, Godwins stedatter Fanny, og hans unge protesjé Patrickson, og deretter av dødsfallene til tre av Mary Godwin Shelleys barn, og til slutt også fulgt av dødsfallet til Shelley selv i 1822 da han druknet kun en måned før han fylte 30 år.

Samtidig var denne tiden også et produktiv tid for Godwin. Han skrev Lives of Edward and John Philips, nephews of Milton (Livene til Edward og John Philips, nevøer av Milton, 1815), hans skrekkinngytende fortelling om galskap i Mandeville (1817), og hans fire binds tunge verk History of the Commonwealth (Samveldets historie, 1824-1828). Han skrev også om pedagogikk (1818) og han møtte Malthus' kritikk (se nedenfor) som ga ham ny respekt i de sirkler hvor han tidligere hadde mistet den.

I de siste fem årene av sitt liv skrev han ytterligere to romaner, og han vendte tilbake til det filosofiske terreng fra sin tidligere karriere med Thoughts on Man (Tanker om mennesket, 1831). Hans siste verk, ikke utgitt i hans egen tid, var en rekke essay om kristendommen som også var å oppfylle tanker han hadde som ung mann. I 1833 fikk han endelig en del anerkjennelse da han fikk en posisjon av regjeringen og Robert Peels administrasjon sa seg enig til utvide den til han døde i april 1836.

[rediger] Politiske skrifter

Som svar på at noen engelske jakobittene, blant dem Thomas Holcroft, ble stilt for retten tiltalt for forræderi, skrev Godwin Cursory Strictures on the Charge Delivered by Lord Chief Justice Eyre to the Grand Jury, October 2, 1794 (Flyktig avlevert av rettspresident Eyre til storjuryen, 2. oktober 1794) hvor han med kraft argumenterte at anklagerens begrep «konstruktiv (byggende) forræderi» tillot en dommer å konstruere en hvilken som helst oppførsel som forrædersk. Skriftet klaregjorde vegen for en betydelig, men hovedsakelig moralsk, seier for jakobittene som ble frikjent.

Imidlertid var Godwins eget omdømme tilsølet etter 1798 av den konservative pressen, delvis ettersom han valgte å skrive en åpenhjertig biografi av sin avdøde hustru Mary Wollstonecraft, blant annet hvor han fortalte om hennes to forsøk på selvmord og hennes forhold til Gilbert Imlay, et forhold som resulterte i at Fanny Imlay ble født. Godwin, som var gjennomført og konsekvent i sine teorier og sta i sin praksis, levde bortimot i hemmelighet i tredve år på grunn av sitt rykte. Hans innflytelse på andre forfattere som Shelley, Kropotkin, og andre kan ikke overvuderes, og hans Politisk rettferdighet kan plasseres ved siden av John Miltons Areopagitica, John Lockes Essay om utdannelse, og Rousseaus Émile, ou De l’éducation, som en anarkistisk og en frihetlig verk.

[rediger] Tolkning av Politisk rettferdighet

Med ordene «politisk rettferdighet» mente forfatteren «adopsjon av et hvilket som helt moralske og sannferdige prinsipp i styringen av et samfunn», og verket er derfor en undersøkelse av samfunnets prinsipper, av regjeringen og av moralen. I mange år hadde Godwin vært «tilfreds med at monarkiet var en form for styring som uunngåelig var korrupt», og fra å ønske en regjering av den enkleste form. Gradvis kom han til å overveie «regjeringen ved den egen natur motvirker forbedringen av den nyskapende tanke», og således demonstrerte han en anti-statlig tro som senere ville bli betraktet som anarkistisk.

Ved å tro på rasens utviklingsevne, at det ikke var noen medfødte eller naturlige prinsipper, og derfor ingen opprinnelig hang til å gjøre det onde, ment han at «våre dyder og våre laster kan ble sportet tilbake til hendelser som er historien av våre liv, og om disse hendelsene kunne bli avkledd for hvert uheldig tendenser, ville laster bli fjernet fra verden». All kontroll av mennesker av mennesker var mer eller mindre utålelig, og det vil komme en dag hvor hvert menneske, ved å gjøre det som synes riktig i egne øyne, også ville gjøre det som var best for samfunnet, ettersom alle ville bli rettledet av prinsippene av ren fornuft.

En sådan optimisme kombinert med en sterk erfaringsfilosofi for å støtte Godwins teori om at menneskers onde handlinger var alene avhengig av fordervede påvirkning av de sosiale forhold, og om disse forholdene ble endret ville det også fjerne menneskers onde handlinger. Detter er tilsvarende til tankene til hans hustru, Mary Wollstonecraft, angående kvinners mangler og svikt har sin årsak i deres oppvekst ikke ga muligheter til noe annet.

Godwin trodde ikke at tvang og vold var umoralsk i seg selv, som Bakunin og Tolstoy senere mente, men isteden anerkjente behovet for en regjering i dets snevre forståelse og håpet at med tiden ville den bli gjort unødvendig. Således var han mer en gradvis anarkist enn en revolusjonær anarkist: Godwin støttet ideologien bak den franske revolusjon, men absolutt ikke alle dens metoder. Heller ikke var han ekstrem i synet på likhetsprinsippet, egalitarisme, som de fleste anarkister er, men han mente ganske enkelt at diskriminering på andre grunner enn dyktighet var umoralsk. Hans teoretiske eksempel i å berge erkebiskopen av Canterbury før sin mor fra et brennende hus blir betraktet som avskyelig selv for de fleste tilhengere av likhetsprinsippet.

[rediger] Angrep av (og på) Malthus

Som en del av den britiske konservative reaksjonen som ble framskyndet av Napoléon Bonapartes hærtokt i Alpene i 1798 skrev Thomas Robert Malthus An Essay on the Principle of Population (Et essay om det prinsipielle ved befolkningen) hvor han angrep Godwins syn på «samfunnets utviklingsevne». Malthus hadde tidligere vært en del av de samme radikale sirkler som Godwin og hans angrep på britisk radikalisme var preget av en desillusjonert, tidligere tilhenger. I motsetning til Godwin benyttet Malthus tvilsom statistikk og forutså en overhengende undergang på grunn av en geometrisk befolkningsvekst i verden og en aritmetisk voksende mattilgang. Mens Godwins Politisk rettferdig innrømmet at en økning i levestandarden også kunne bety en kraftig befolkningsvekst så han også en opplagt løsning for unngå krise: «prosjekter en endring i strukturen for menneskelige handlinger, om enn ikke av menneskelig natur, spesielt ved den formørkelse som behovet for sex gir ved å utvikle intellektuelle gleder» ^[3] Det var spesielt denne «prinsipielle ved befolkningen» som provoserte Malthus bok i 1798.

Godwin svarte ikke offisielt på Malthus’ angrep på Politisk rettferdighet før etter tyve år. I 1820 utga Godwin Of Population: An Enquiry Concerning the Power of Increase in the Numbers of Mankind (Om befolkning: En undersøkelse angående effekten av menneskehetens økende antall) som en gjendrivelse av Malthus. Godwin referer til Malthus’ teori som et «korthus» som Malthus «hverken beviser eller forsøker å bevise» ^[4]. Godwins hovedinnsigelse var Malthus’ feiende beskrivelse av graden av befolkningsvekst i Amerika som et verdensfenomen. Godwin mener at denne påstanden utelukkende kan bli akseptert som et trospørsmål av Malthus’ lesere. Motsatt kunne Godwin attestere med beviselige fakta at det meste av Europa ikke hadde vekst i befolkningsøkningen. Han mente også at overfloden av ukultivert landområder og teknologisk framgang og nyvinninger gjorde at frykten for overbefolkningen ikke var berettiget.

I områder hvor mange barn ikke overlevde barndommen mente Godwin at for at befolkningen skulle dobles for hvert 24. år, som Malthus hevdet, ville det kreve at hvert gifte par måtte ha minst 8 barn. Selv om Godwin selv var ett av 13 barn kunne han ikke observere at flertallet av ekteparene hadde 8 barn. Godwin konkluderte i sin gjendrivelse med følgende utfordring:

«I virkeligehet, om jeg ikke hadde grepet pennen med den hensikt å gjendrive alle feilene i herr Malthus’ bok og i bestrebelsen i å presentere andre beveggrunner, mer oppmuntrende, mer fordelaktig for menneskehetens beste, og bedre forberedt for å motstå inngrepene av mangler og elendighet, kunne jeg avslutte mitt argument her og legge ned min penn med denne korte bemerkning, at, når denne forfatteren skal ha produsert fra et hvilket som helst land, USA ikke unntatt, et register av ekteskap og fødsler fra hvor det skal vises at det er gjennomsnittlig 8 fødsler for hvert ekteskap, da, og ikke før, kan jeg ha noen grunn til å innrømme hans villfarelser om geometrisk forhold» ^[5].

[rediger] Ettermælet til Godwins radikalisme

Mens Godwins arbeid ble betraktet som uakseptabelt radikalt i sin tid er det overraskende hvor mange av hans radikale ideer som i dag er blitt akseptert i Vesten, blant annet følgende:

• Mennesker skal kun bli bedømt etter deres evner.
• Krig bør kun bli tillatt for å beskytte et lands friheter eller frihetene til et annet land.
• Kolonialisme er umoralsk.
• Demokrati er mer effektivt enn noen annen form for styresett ettersom det tillater enhver til å hevde sin mening isteden for den sentraliserte makten ved en feilbarlig monark. Imidlertid vil et flertallsstyre risikere friheten til mindretallet.
• En regjering nært knyttet til befolkningen er best.
• Individer bør gi til andre som har behov for det.
• Kriminelle bør rehabiliteres.
• Det bør være et privat område i saker som ikke truer sikkerheten til andre mennesker i motsetningen til den lovgitte kristendommen på Godwins tid.
• Sensur hindrer sannheten fra å bli anerkjent og bør kun bli brukt når det er en presserende sikkerhetsrisiko.

Godwins kritikk av den statlige utdannelsen har ikke blitt allment akseptert, unntatt av tilhengere av frihetsprinsippet. Den er også i motsetning til Wollstonecrafts eget forslag for en statsstøttet utdannelse slik den fremsatt i A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter).

Godwin mente at alle hans radikale reformer kun burde bli gjennomført etter diskusjon. Han var på linje med Burke og andre forløpere til den franske revolusjonen, men ikke enig i måten den ble gjennomført på. En såpass logisk og kompromissløs tenker som Godwin kunne ikke gå langt nok i å diskutere abstrakte spørsmål og hisset på seg opposisjonen ved å ha detaljerte meninger. Han var selv en hengiven sønn og alltid klar for å dele sin sparsommelige inntekt med mer enn en fattig bror, men han opprettholdt at slektskap ikke hadde noe krav på mennesket, heller ikke var takknemlighet overfor foreldre eller at velgjørere var en del av rettferdighet eller dyd. På en tid hvor straffen for kriminelle lovbrudd var svært harde argumenterte han mot enhver form for straff ^[6] , ikke kun dødsstraffen. Eiendom skulle tilhøre de som ønsket den mest, skjønt han innså et behov for respekt for andres eiendeler ettersom dette måtte bli sett på som en del av deres «rett til privat vurdering», noe han satte høyt.

Godwins essays forfektet et samfunn uten regjering, og det blir betraktet som en av de første, om ikke den aller første, anarkistiske avhandling. Som sådan har han blitt fremmet som «far av filosofisk anarkisme», til tross for at begrepet ikke var dannet eller i bruk på hans tid. Han forfektet en ekstrem form individualisme, foreslo at alle former for arbeidssamarbeid burde bli fjernet; han skrev at «alt forstått med begrepet kooperasjon er i noen forhold ondt». Godwins individualisme er såpass ekstrem eller radikalt at han også motsatte seg at individer spilte sammen i orkestre. Den eneste tilsynelatende unntak til hans opposisjonen til kooperasjon er den spontane tilknytning som kan skje når et samfunn er truet av en voldelig makt.

Godwin motsatte seg eksistensen av en regjering og uttrykte seg mot demokrati. Han fryktet undertrykkelse av den enkelte av flertallet, men han mente at demokrati var langt mer å foretrekke framfor diktatur. Godwin støttet den enkeltes eierskap over eiendom og definerte det som «det rike hvor hvert menneske er berettiget over produktet av sin egen industri». Imidlertid forfektet han at de enkelte burde gi overskuddet av ens eiendom til andre om de hadde behov for det uten at handel var involvert (se Gaveøkonomi). Dette var basert på utilitaristiske (nytte) prinsipper. Gavmildhet burde ikke være påtvunget, men i henhold til det frie individs «private vurdering». Han forfektet ikke et samfunn med goder eller et felles eierskap som ved kommunismen, men hans tro at den enkelte burde dele med de som hadde behov. Dette synet ble toneangivende på den anarkistiske kommunismen senere og en representant for denne politiske filosofien, Peter Kropotkin, har bemerket ^[7] at Godwin «omskrev fullstendig dette kapittelet om eiendom og dempet hans kommunistiske syn i den andre utgaven av Politisk rettferdighet».

[rediger] Referanser

[rediger] Kilder

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.

[rediger] Litteratur

Verker av Godwin (utvalg):

• History of the Life of William Pitt, Earl of Chatham, utgitt anonymt, London, 1783).
• Sketches of History in Six Sermons, London, 1784.
• Instructions to a Statesman. Humbly inscribed to the Right Honourable George Earl Temple, utgitt anonymt, London, 1784.
• An Enquiry concerning Political Justice, and its Influence on General Virtue and Happiness, 2 bind, London, 1793.
• Things As They Are; or The Adventures of Caleb Williams, 3 bind, London, 1794.
• Cursory Strictures on the Charge delivered by Lord Chief Justice Eyre to the Grand Jury, October 2, 1794, utgitt anonymt, London, 1794, og A Reply to an Answer to Cursory Strictures, utgitt anonmyt, London, 1794)
• Considerations on Lord Grenville's and Mr. Pitt's Bills, concerning Treasonable and Seditious Practices, and Unlawful Assemblies. By a Lover of Order, utgitt anonymt, London, 1795.
• The Enquirer, Reflections on Education, Manners and Literature, London, 1797.
• Memoirs of the Author of a Vindication of the Rights of Woman, (London, 1798.
• St. Leon, A Tale of the Sixteenth Century, 4 bind, London, 1799
• Thoughts occasioned by the Perusal of Dr. Parr's Spital Sermon, preached at Christ Church, April I5, 1800: being a Reply to the Attacks of Dr. Parr, Mr. Mackintosh, the Author of an Essay on Population, and Others, London, 1801.
• Fleetwood. or The New Man of Feeling, 3 bind, London, 1805).
• Lives of Edward and John Philips. Nephews and Pupils of Milton. Including Various Particulars of the Literary and Political History of their times, London, 1815.
• Mandeville, a Tale of the Seventeenth Century in England, 3 bind, London, 1817).
• Letter of Advice to a Young American on the course of studies it might be most advantageous for him to pursue, London, første gang utgitt den 16. januar 2000.
• Of Population. An Enquiry concerning the Power of Increase in the Numbers of Mankind, being an Answer to Mr. Malthus's Essay on that Subject, London, 1820.
• History of the Commonwealth of England from its commencement to its restoration, 4 bind, London, 1824-1828.
• Thoughts on Man, his Nature, Productions, and Discoveries. Interspersed with some particulars respecting the author, London, 1831.
• Essays, Never before published, by the late William Godwin, en nyredigert utgave av et manuskirpt med tittelen The Genius of Christianity Unveiled, red. C. Kegan Paul, London, 1873.

Bibliografiske verker (utvalg):

• Pollin, Burton R. (1967): Godwin Criticism: A synoptic bibliography, Toronto: University of Toronto Press. En bibliografi over alle kritiske verker om Godwin fram til utgivelsesdato.
• Graham, Kenneth W. (2001:)William Godwin Reviewed: A Reception History, 1783-1834, New York: AMS Press). En samling av samtidige anmeldelser av Godwins verk.