Soundgarden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Chris Cornell var vokalisten i Soundgarden.
Opphav	Seattle, Washington
Periode	1984 - 1997
Sjanger	Alternativ metal Grunge Alternativ rock Heavy metal
Plateselskap	Sub Pop SST A&M
Nettside	Soundgarden Homepage
Siste medlemmer
Chris Cornell - Vokalist - Rytmegitarist Kim Thayil - Gitarist Matt Cameron - Trommeslager Ben Shepherd - bassgitarist - støttevokalist
Tidligere medlemmer
Hiro Yamamoto - bassgitarist Scott Sundquist - Trommeslager Jason Everman - bassgitarist

Soundgarden var et grunge-band fra Seattle, USA som ble startet opp i 1984. Bandet var, sammen med Green River (forløperen til Mudhoney, Mother Love Bone og Pearl Jam), banebrytende i sjangeren som senere fikk navnet grunge. Soundgarden har solgt 8 millioner album i USA.^[1]

Soundgarden har – spesielt i sin tidlige periode – en tung og støyete lyd inspirert av band som The Stooges og Led Zeppelin, og var i større grad et tradisjonelt metall-band enn Nirvana og Pearl Jam. Soundgardens første studioalbum Ultramega OK ble nominert for beste metall-album, Soundgardens andre studioalbum hadde liten kommersiell suksess, men de kom tilbake med deres nye album Badmotorfinger i 1991, med blant annet singelen «Outshined». Det var imidlertid i 1994 at Soundgarden fikk sitt store gjennombrudd, da med albumet Superunknown. På dette tidspunktet hadde Soundgarden skiftet til en roligere og mer melodisk musikkstil. Singelen «Black Hole Sun» ble en stor hit i 1994. Soundgarden gav ut enda et studioalbum, Down on the Upside i 1996, før bandet ble oppløst året etter.

Chris Cornell var også med i Temple of the Dog, et samarbeidsprosjekt med andre musikere som senere startet Pearl Jam til minne om Mother Love Bone-vokalisten Andy Wood som døde av en overdose i 1990.^[2]

Innhold 1 Biografi 1.1 1988–1990 1.2 1991–1993 1.3 1994–1995 1.4 1996–1997 2 Post-Soundgarden 3 Musikkstil 4 Priser og nominasjoner 4.1 Priser 4.2 Nominasjoner 5 Utvalgt diskografi 6 Referanser

[rediger] Biografi

[rediger] 1988–1990

I 1988 slapp Soundgarden debutalbumet sitt Ultramega OK som førte til deres første grammy for «Best Metal Performance» i 1990. I 1989 ble også deres andre singel gitt ut. «Flower» sin musikkvideo ble regissert av Mark Miremont. Etter utgivelsen av «Flower» dro bandet på en turné i USA og senere i Europa som var den første turnéen deres i utlandet.^[3]

I 1989 hadde Soundgarden begynt å jobbe for et nytt plateselskap, nemlig A&M Records. Samme år gav de ut albumet Louder than Love. Albumet hadde vanskeligheter med å bli utgitt på grunn av tekstene i albumet.^[4] Den mest diskuterte sangen var «Hands All Over» som inneholdte linjen «your gonna kill your mother». Før albumet ble utgitt het albumet Louder than Fuck, men på grunn av vanskelighetene de møtte skiftet de navnet til Louder than Love.^[5] Louder than Love var det første Soundgarden-albumet som hadde fått en listeplassering og toppet på 108 på Billboard 200.^[6]

[rediger] 1991–1993

I 1991 lanserte Soundgarden Badmotorfinger. Selv om albumet ble overskygget av Nirvanas Nevermind, gjorde dette at grunge-scenen fikk mer oppmerksomhet og førte til at albumet ble sertifisert 2x platinum i USA^[7] og platina i Canada. Singlene «Rusty Cage» og «Outshined» fikk mye oppmerksomhet, mens den første singlen fra albumet «Jesus Christ Pose» ikke ble vist på musikkkanaler som MTV på grunn at folk mente at singlen inneholdt et satanistisk budskap. Når bandet dro på turné i Storbritannia fikk de dødstrusler på grunn av sangen.^[8] I 1992 ble Badmotorfinger nominert for Best Metal Performance.

Etter utgivelsen av Badmotorfinger dro Soundgarden på en turné i Nord-Amerika som varte fra oktober 1991 til november 1991. Deretter dro Soundgarden på en lang turné sammen med Guns N’ Roses i Nord-Amerika på bandets turné tilknyttet deres album Use Your Illusion I. Soundgarden ble personlig valgt av Guns N’ Roses som deres åpningsband. Bandet returnerte for en ny turné i USA og senere gjenforente de seg med Guns N’ Roses i løpet av sommeren 1992 i Europa, som en del av Use Your Illusion-turnéen, sammen med andre åpningsband som Faith No More. Når det gjelder tid brukt til åpning av Guns N’ Roses, sa Cornell, «Det var ikke en hel masse moro å gå ut foran 40 000 mennesker på 35 minutter hver dag. De fleste av dem hadde ikke hørt våre sanger og ikke brydde de seg om dem. Det var en bisarr ting.» Bandet dro senere til Brasil der de møtte opp med Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam. Bandet gav senere ut filmalbumet Motorvision, som ble filmet på Paramount Theatre i 1992.

[rediger] 1994–1995

Superunknown, lansert i 1994, ble bandets mest kjente album^[9], drevet av singlene «Black Hole Sun», «Spoonman», «My Wave», og «Fell on Black Days». Da albumet ble lansert i mars 1994, debuterte Superunknown på nummer én på Billboard 200.^[10] Sangene på Superunknown fanget kreativitet og tyngde av bandets tidligere arbeid, mens et mer radiovennlig aspekt av gruppen ble vist. Tekstene på albumet var ganske mørke og mystiske, så mye av det er ofte tolket som angst, rusmisbruk, selvmord og depresjon. Albumet ble også mer eksperimentelt enn tidligere utgivelser, med noen sanger som omfatter musikk med opphav i Midtøsten og India. Anmelderen JD Considine av Rolling Stone sa Superunknown «viser langt større utvalg enn hva mange band klarer i løpet av en hel karrière.» Han har også uttalt at «på sitt beste tilbyr Superunknown en mer skummel avbildning av fremmedgjøring og fortvilelse enn noe i In Utero.»^[11] Musikkvideoen til «Black Hole Sun» ble en hit på MTV og fikk prisen for Beste Metal / Hard Rock Video på MTV Video Music Awards i 1994. Soundgarden vant to Grammy Awards i 1995; «Black Hole Sun» mottok prisen for Best Hard Rock Performance og «Spoonman» mottok prisen for Best Metal Performance.

Bandet begynte på turnéen deres i januar 1994 i Australia, Japan og New Zealand, områder der albumet kom ut tidlig, så vel som regioner der bandet aldri hadde spilt før. Denne turnéen ble avsluttet i februar 1994, og deretter i mars 1994 dro bandet videre til Europa. Bandet begynte med en arenaturné i USA den 27. mai 1994. I slutten av 1994, etter turneen i støtte til Superunknown, oppdaget en lege at Cornell hadde svært anstrengt stemmebånd. Soundgarden kansellerte flere konserter for å unngå at Cornell pådro seg permanente skader. Cornell sa: «Jeg tror vi overdrev det. Vi fikk spille fem–seks dager i uken og min stemme klarte det ikke. Mot slutten av den amerikanske turnéen følte jeg at jeg ikke kunne fortsette å synge, men det var ikke rettferdig overfor resten av bandet. Du kjøper ikke en billett for å se en fyr synge med en hes stemme i to timer! Det ble en nedtur.» Bandet ville gjøre opp for de avlyste konsertene senere i 1995.

[rediger] 1996–1997

Bandets siste album var det selvproduserte albumet Down on the Upside. Det ble utgitt mange singler fra albumet, blant annet «Pretty Noose», «Blow Up the Outside World» og «Burden in My Hand». Albumet var ikke like tungt som sin forgjenger, og merket en ytterligere avgang fra bandets grunge-røtter. Soundgarden forklarte den gang at de ønsket å eksperimentere med andre lyder. David Browne av Entertainment Weekly sa: «Få band siden Led Zeppelin har blandet med instrumenter både akustisk og elektrisk på denne måten.^[12] Men konflikter innenfor gruppen oppsto under økter med Thayil og Cornell som kranglet over Cornells ønske om å vende seg bort fra tunge gitarriff som hadde blitt bandets varemerke. Til tross for gode anmeldelser, klarte albumet seg ganske dårlig forhold til sin forgjenger.»^[13]

Bandet tok en plass på Lollapalooza-turnéen i 1996 sammen med Metallica, som hadde insistert på at Soundgarden skulle bli med.^[14] Etter Lollapalooza, dro bandet på en verdensturné.^[15] Konflikten fortsatte å øke i løpet av turnéen til støtte for albumet. Da Soundgarden ble spurt om de hatet å dra på turnéer, sa Cornell «vi likte det til et punkt og så ble kjedelig, fordi det blir gjentatt. Fansen har betalt penger for å høre deg spille, og de forventer du skal spille sangene som den første gangen man sang. Det var på det tidspunktet der vi hatet å dra på turné.»^[16] På turnéens endelige stopp i Honolulu den 9. februar 1997, kastet Shepherd bassgitaren hans i lufta i frustrasjon etter utstyrssvikt, for så å storme av scenen. De resterende bandmedlemmene forlot også scenen, og dette førte til at Cornell måtte holde konserten alene akustisk. Den 9. april 1997 ble det offentliggjort at bandet ble løst opp.^[17] Thayil sa: «Det var ganske åpenbart fra alle generelles holdninger i løpet av forrige halvår med at det var noen misnøye.»^[18] Soundgardens siste utgivelse, samlealbumet A-Sides, ble utgitt den følgende høsten.

[rediger] Post-Soundgarden

I 1998 begynte Cornell å jobbe på hans debutalbum Euphoria Morning, som ble lansert i 1999. I 2001 begynte han å jobbe sammen med de gjenværende medlemmene av Rage Against the Machine og startet bandet Audioslave. Bandet gav ut tre album sammen og etter seks år ble bandet oppløst. I 2006 gav Cornell ut singelen «You Know My Name» som er den mest kjente sangen hans. Denne sangen ble også brukt i introen til James Bond-filmen Casino Royale. Hans andre studioalbum Carry On ble lansert det følgende året.

Matt Cameron startet et sideprosjekt med Ben Shepherd. Han jobbet en kort tid med The Smashing Pumpkins og senere Queens of the Stone Age. I 1998 ble han trommeslageren i Pearl Jam.

Ben Shepherd startet bandet Wellwater Conspiracy sammen med Cameron. Shepherd var vokalisten i Wellwater Conspiracy men i 1998 året etter debuten slutten han. Dette førte til at Cameron ble vokalisten i bandet. Han startet også bandet Unkmongoni i 2005, men bandet ser idag ut til å ha blitt oppløst. I 2005 ble Hater utgitt, som et sideprosjekt av Cameron og Shepherd. Cameron har blant annet jobbet med The Dessert Session, Mark Lanegan og Josh Homme.

Kim Thayil begynte å jobbe sammen med Jello Biafra fra Dead Kennedys og Krist Novoselic fra Nirvana og Gina Mainwal. Sammen startet de bandet No WTO Combo. Bandet lanserte et albumet Live from the Battle in Seattle. Thayil begynte å jobbe for Dave Grohls heavy metal-sideprosjekt Probot.

[rediger] Musikkstil

Soundgarden var en pioner i Grunge-sjangeren, som blandet elementer av punk rock og heavy metal i et skittent, energisk lydbilde. Soundgarden er lyden under de første årene av Seattle Grunge-scenen har blitt beskrevet som bestående av «knudrete neo-Zeppelinismer».

Soundgarden ville ofte bruke alternative tunings og ulike tidspunkter som signaturer i sine sanger. Mange Soundgarden-sanger ble utført i drop D-gitarstemming, inkludert «Jesus Christ Pose», «Outshined», «Spoonman» og «Black Hole Sun». E-strengene på instrumentene var til tider innstilt lavere, for eksempel på «Rusty Cage», der den nederste E-strengen er innstilt hele veien ned til H (engelsk B). Noen sanger brukte de mer uortodokse gitarstemminger: «My Wave» og «The Day I Tried to Live» er begge i stemt i E-E-H-H-H-E (engelsk E-E-B-B-B-E). Soundgardens bruk av uvanlige antall slag per takt som signatur var variert, i tillegg; mens typiske sanger som «Jesus Christ Pose» er i vanlig 4/4 tid, er «Outshined» i 7/4, «My Wave» bruker 5/4, «Fell on Black Days» er i 6/4, «Never the Machine Forever» bruker 9/8, «Rusty Cage» bruker 19/8 og «Spoonman» veksler mellom 7/4 og 4/4. Thayil har sagt at Soundgarden vanligvis ikke vurderer taktangivelsen i en sang før bandet hadde skrevet den, og sa at bruk av ulike antall slag per takt var «en total ulykke».

[rediger] Priser og nominasjoner

[rediger] Priser

År	Priser	Kategori
1994	MTV Video Music Awards	Best Metal/Hard Rock Video – «Black Hole Sun»[19]
1995	Grammy Awards	Best Hard Rock Performance – «Black Hole Sun»[20]
		Best Metal Performance – «Spoonman»[21]
	Clio Awards	Alternative Music Video – «Black Hole Sun»[22]

[rediger] Nominasjoner

År	Priser	Kategori
1990	Grammy Awards	Best Metal Performance – Ultramega OK[23]
1992	Grammy Awards	Best Metal Performance – Badmotorfinger[24]
1993	Grammy Awards	Best Metal Performance – «Into the Void (Sealth)»[25]
1995	Grammy Awards	Best Rock Song – "Black Hole Sun"
		Best Rock Album – Superunknown
1997	Grammy Awards	Best Hard Rock Performance – «Pretty Noose»[26]

[rediger] Utvalgt diskografi

Studioalbum

År	Tittel	Plateselskap
1988	Ultramega OK	SST Records
1989	Louder than Love	A&M Records
1991	Badmotorfinger
1994	Superunknown
1996	Down on the Upside

[rediger] Referanser