Sikhisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sikhisme [si:kisme] (av sanskrit shikshya, hindi sikh: elev, disippel), er et religionssamfunn som ble stiftet i Punjab i India på 1500-tallet av Guru Nanak (1469–1539) og konsolidert under hans ni etterfølgere som kalles guruer (lærere). Sikhene utgjør i dag flertallet av befolkningen i Punjab og rundt 2 % av Indias befolkning. Det finnes dessuten et betydelige antall sikher i andre deler av verden, blant annet i Storbritannia.

[rediger] Bakgrunn

Sikhenes religiøse lære oppstod i et nordindisk bhakti-miljø, som forkastet hinduismens ritualer og kastesystemer og istedet la vekt på yoga, et indre liv preget av mystikk og forestillingen om en enhetlig, altomfattende guddom. Yoga brukes fortsatt i den moderne verden, selv av ikke-sikh religiøse. Sikhismen deler imidlertid grunnleggende trekk med hinduismen, for eksempel læren om karma og gjenfødsel. Den har imidlertid også lånt vesentlige trekk fra islam: fremhevingen av monoteisme, den sentrale betydning av én hellig bok, oppfatningen av de troende som ett folk, og fraværet av presteskap. Spesielt har sufismen, den islamske mystikken, vært viktig. Sikhismen er en religiøs lære som ble grunnlagt av guru Nának på slutten av 1400-tallet. Læren har geografisk opphav i Punjab i grenseområdene mellom India og Pakistan. Sikhismen er en synkretistisk religion med røtter i islam og hinduisme, men sikhane selv ser på det som en helt ny religion. Etter guru Nának vidarutviklet de ni etterfølgerene hans religionen til den formen den har i dag. Selve ordet «sikh» er punjabi og betyr ‘elev’. Antall tilhenger i verden ligger på omtrent 25 millioner mennesker

[rediger] Lære

Nanak forfattet et stort antall hymner som er samlet i sikhenes hellige bok, Adi Granth. I disse hymnene fremsettes sikhismens grunnleggende lære. Målet for det religiøse liv er forening med Gud som er én, evig, allvitende og allmektig. Gud er å finne i det enkelte menneskets sjel, men foreningen er likevel bare mulig ved en nådeshandling fra Guds side, for mennesket er dominert av begjær, egoisme og uvitenhet. Når mennesket frelses, frigjøres det fra gjenfødsel og oppnår en tilstand av evig og uendelig lykksalighet.

[rediger] Sikhenes gudshus gurdwara

Sikhenes gudshus, gurdwara, «guruenes hjem», er i likhet med moskeer først og fremst forsamlingshus, men må alltid inneholde et eksemplar av Adigranth. På taket skal sikhenes gule flagg være heist. Menn og kvinner deltar sammen i gudstjenesten, som består i lesning eller sang av hymner fra Adigranth. Sikhene har religiøse fester, f.eks. feiring av Nanaks og Gobind Singhs fødselsdager. Feiringene består ofte av prosesjoner og høytlesning fra Adigranth. Sikhene avstår fra alkohol og tobakk, men har ikke absolutte matforskrifter.

[rediger] Historie

Sikhismen ble under Nanak og de ni etterfølgende guruene (til 1708) utviklet til en stor religiøs bevegelse med sentrum i Punjab. Under den fjerde guru, Ram Das (aktiv 1574-1581), ble Amritsar («nektardammen») grunnlagt. Den femte guru, Arjun (1563-1606), påbegynte byggingen av Det gylne tempel i Amritsar som med det ble sikhenes hellige by.

Under trykket fra muslimske herskere ble sikhene etter hvert organisert militært i et krigersamfunn (khalsa). Denne utviklingen begynte under den 6. guru (Har Govind, død 1645) og ble fullført under den 10. (og siste) guru (Govind Singh, død 1708). Medlemmene av krigersamfunnet ble pålagt å bære fem kjennetegn: uklippet hår og skjegg, skjult under en turban; en kam; et armbånd av stål; et sverd; en kortbukse. De skulle også bære tilnavnet Singh, som betyr «løve».

Sikhene førte stadig kamp mot Mogul-styret i Delhi. Under Ranjit Singh (1780-1839) grunnla de et eget rike med sentrum i Lahore. I 1849 ble de slått av britene, og riket innlemmet i Britisk India. Sikhene forble lojale mot det britiske styret under det store oppgjøret i 1857, og kom derfor til å spille en viktig rolle i hæren, politiet og administrasjonen. De beholdt slike posisjoner også etter Indias frigjøring i 1947. Frigjøringen innebar imidlertid en deling av Punjab mellom India og Pakistan, og 2,5 millioner sikher flyktet til den indiske delen av Punjab. Der gjorde de sine interesser sterkt gjeldende i politiske kamper. I 1966 ble Punjab delt i et hindudominert Haryana og et sikhdominert Punjab, med panjabi og sikhenes eget skriftspråk gurumukhi som offisielt språk.

Fra 1980-årene har deler av sikhbefolkningen i Punjab kjempet for løsrivelse fra India og opprettelse av en egen sikhstat, Khalistan. Denne kampen har ført til flere blodige oppgjør med den indiske statsmakten, se India#Historie.

I Norge finnes det under 5000 Sikher.

[rediger] Se også

Sikher

[rediger] Litteratur

Sanger fra Adi Granth : sikhenes hellige bok / utvalg og innledende essay av Knut A. Jacobsen ; oversatt av Astri Ghosh. Bokklubbene , 2004. ISBN 82-525-5196-3
Dee, Michael.«Sikhenes kunst». I: Kunst for alle, nr 5/6, 1999. (Om utstillingen "The Arts of the Sikh Kingdoms" på Victoria & Albert Museum i London)
Jacobsen, Knut A. Sikhismen : historie, tradisjon og kultur. Høyskoleforlaget, 2006 ISBN 978-82-7634-676-3 / ISBN 82-7634-676-6
Kjærholm, Lars. «Veien til himmelen er belagt med mudder» I: Illustrert vitenskap, nr 1, 1995