Edmund Spenser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edmund Spenser

Edmund Spenser (ca 1552 – 13. januar 1599) var en viktig engelsk poet og feiret Poet Laureate, best kjent for sin pastorale diktsamling The Shepheardes Calender (Hyrdens kalender), med et dikt for hver måned i ulike litterære sjangre, og ikke minst hans nasjonalepos The Faerie Queene (Alvedronningen), et episk dikt som bejublet protestantismen, dydene, Huset Tudor og ikke minst dronning Elisabeth I, gjennom fantastiske og til dels ugjennomtrengelige allegorier.

Spenser er anerkjent som en av de fremste tidlige fagmann av moderne engelske poesi i sin støpning, sammen med de to foregående poetene Thomas Wyatt og Henry Howard. Som engelsk representant for pasifiseringen av Irland, til dels med brutale virkemidler, er Spenser en kontroversiell figur i irsk historie, men Irland ble også en personlig tragedie for dikteren selv. Spenser var samtidig og personlig venn av poeten Philip Sidney.

Innhold

1 De første årene
2 Hyrdens kalender
3 Irland
4 Alvedronningen og andre dikt
5 Et synspunkt på dagens tilstand i Irland
6 Død
7 Verker
8 Referanser
9 Eksterne lenker

[rediger] De første årene

Edmund Spenser ble antatt født en gang rundt 1552 i London. Det er ikke funnet dokumentasjon rundt hans opprinnelse, men datoen er konstruert fra en passasje i hans dikt Amoretti hvor han sier at han har levd i førtien år, Amoretti ble utgitt i 1595 og på tittelsiden nevedes det at diktet er «skrevet for ikke lenge siden», noe som setter fødselsåret til 1552 eller 1553. Også fødestedet London er rekonstruert fra en velvillig tolkning av et av hans dikt; «Merry London, my most kindly nurse, That to me gave this life's first native source.» (Lykkelige London, min mest vennlige amme, Som ga meg dette livets førstefødte kilde ^[1]). I det samme diktet nevner han seg selv at hans navn kommer fra «an house of ancient fame», «et hus av oldtidsry», antagelig kom hans familie fra Spencer-slekten av beskjeden posisjon fra nordøstlige Lancashire ^[2].

Hans far kan ha vært en John Spenser, en fri, omreisende tekstilmaker som bodde i East Smithfield i London, men ubestridt bevist er denne forbindelsen ikke. Han synes å hatt et antall brødre, og minst en søster, Sarah. Som ung gutt ble Spenser muligens utdannet på Merchant Taylors' School, ettersom et navn tilsvarende hans finnes i skolens regnskap, under den framskrittsvennlige pedagogen og humanisten Richard Mulcaster. Han var da en av de første elevene på skolen, sammen med blant annet Thomas Kyd, Lancelot Andrewes, og Thomas Lodge. Derimot er det kjent at den kommende poeten ble matrikulert som «sizar» (stipendiat, student med fri kost) ved Pembroke College ved Universitet i Cambridge ^[3].

Lite er kjent også om Spensers tid ved universitet, unntatt at han tok sin bachelorgrad i 1572, master i 1576, og forlot Cambridge uten å ha oppnådd et stipendium. En undersøkelse har antydet at hans helse ikke var god. Det synes som om at han skrev poesi i svært ung alder, og det finnes en del oversatte vers av Francesco Petrarca stammer fra ham, skrevet sannsynligvis da han forlot skolen som seksten- eller syttenåring, og som han selv inkluderte i et bind utgitt i 1591. På Cambridge mottok han litterær stimulans fra den eksentriske forfatteren Gabriel Harvey og som ble hans livslange venn. Harvey er sannsynligvis hyllet som en av skikkelsene i Hyrdens kalender som «Hobbinol». Diktsamlingen kom ut i 1579, tre år etter Cambridge. Hva han gjorde i mellomtiden er ukjent, men kanskje studerte han. Utifra hans dikt har det blitt spekulert om han tilbrakte en del tid i nordlige England hvor han ble forelsket i en kvinne han hyllet under anagrammet «Rosalind», muligens en Rose, datter av en selveierbonde ved navn Dyneley.

Hans venn Harvey skal ha fått ham sørover igjen. Harvey synes å ha introdusert ham for en rekke betydningsfulle personer, blant annet Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, men også en ung adelsmann, Philip Sidney, som han kunne diskutere poesi med, og som introduserte ham for hoffet. Det er indikasjoner på at Spenser dro til Kent hvor han fungerte som sekretær for John Young, den nylige biskop av Rochester. Det var sannsynligvis i Kent at han skrev Hyrdens kalender.

[rediger] Hyrdens kalender

Enten i 1577 eller året etter kom han i tjeneste hos jarlen av Leicester, muligens var han sendebud til jarlens svoger Henry Sidney, lordkansler av Irland og far til Philip Sidney. I løpet av våren 1579 er det sikre indikasjoner på at Spenser bodde og arbeidet for jarlen i Leicester House i Strand i London. Det var her han ble kjent med Philip Sidney og Edward Dyer, to unge menn som sto sentralt i hoffet og var med i en klubb for kulturelle samtaler og diskusjoner kalt «Areopagus».

Sidney skrev en avhandling om en poesi i tiden rundt 1581 (utgitt i 1595), en poetikk kalt Apology for Poetry (Poesiens forsvar), som et forsvar mot et pågående angrep fra puritanerne. Sidney gjør seg til talsmann for renessansens estetikk hvor han kravde overholdelse av sjangrene og de tre enheter. Dette var i overensstemmelse med Oktobereklogen, ett av diktene i Spensers Hyrdens kalender som gjengir renessansens mening om diktningen som sublim kunst og som en kulttjeneste for de innviede ^[4]. En av hyrdene klager over den ringakt som diktningen har fått til del, den kunst som er «en gave av guddommelig opprinnelse». At Spenser og Sidney var samstemte vises i at trykkeren Henry Bynneman utga på denne tiden to små bind fra en brevutveksling mellom de to poetene hvor de diskuterte ulike intellektuelle emner.

[rediger] Irland

På slutten av 1570-tallet dro Spenser til Irland, og var fra iallfall juli 1580 i tjeneste hos Arthur Grey, 14. baron Grey de Wilton, som var utpekt som ny lordkansler av Irland. Fra Dublin ledsaget Spenser lorden under Det andre Desmond-opprøret på en tung marsj til Munster hvor de engelske styrkene beleiret, beseiret og henrettet en mye større styrke av spanske og pavens soldater i slaget ved slaget ved Glenmalure i Smerwick.

I mars 1581 fikk han en underordnet posisjon i Dublin, sannsynligvis arvet fra Lodowick Bryskett, en tidligere reisekamerat av Sidney. Han leide et hus i Dublin i 1582 og senere samme år også et i grevskapet Kildare, ikke langt unna Dublin, hvor han tjenestegjorde som kommisjonær i mai året etter og i juli 1584. Da Gerald FitzGerald, 15. jarl av Desmonds konfiskerte landområder ble delt ut for kolonisering i 1586 ble Spenser belønnet med 3,028 acres, tilsvarende rundt 12 253 880 m2, i nærheten av Doneraile, inkludert den gamle festningen ved Kilcolman.

Han synes å ha flyttet til Munster i løpet av de neste årene, kanskje i selskap av sin søster Sarah. Det var i Irland at Spenser skrev på sitt store nasjonalepos The Faerie Queene (Alvedronningen). Her bejublet han blant annet protestantismen i høytravende platonsk idealisme. Kampen mot katolisismen, som Spenser selv var en del av, var ikke over og mot det bakteppe som verket ble skrevet mot. I 1588 beseiret en engelsk flåte den spanske armada utenfor Englands kyst, noe som betydde at England var blitt datidens supermakt.

Blant hans bekjentskapskrets i dette området var Walter Raleigh, en annen som hadde overtatt jord fra irlenderne, og som tjenestegjorde som borgermester i byen Yougal. Det var Raleigh som oppmuntret Spenser, etter å ha lest gjennom et utkast til The Faerie Queene, til å reise med ham til London i 1590 for å presenterte poeten for dronning Elisabeth I av England.

[rediger] Alvedronningen og andre dikt

I London fikk Spenser utgitt de første tre bøkene av The Faerie Queene, hver av dem delt inn i tolv cantos eller sanger. Ønsket var å få hoffet som patron til å sikre seg midler til å bli England. Til tross for at dronningen lovte ham en rundhåndet pensjon på rundt 100 pund for sitt arbeid ble dette løftet sabotert av Lord Burghley, riksskattmesteren. Etter sigende skal denne ha uttalt: «Hva, alt det for en sang!» Lord Burghley modererte deretter pensjonen til Spensers store skuffelse.

Spenser dro tilbake til Irland i løpet av de første månedene av 1591 til noe han antagelig så på som en forvisning. I Kilcolman ble han snart forelsket i og fridde til Elizabeth Boyle, datter av James Boyle, en slektning av Richard Boyle, 1. jarl av Cork. Den 11. juni 1594 ble paret gift, en hendelse Spenser feiret med diktene Amoretti og Epithalamion som ble utgitt i London rett etter. Dikteren skal ha skrevet ferdig andre halvdel av The Faerie Queene kort tid før ekteskapet, men de ble ikke utgitt før i 1596 og besto av ytterligere tre bøker. Han ble antagelig i London i et år som gjest hos jarlen av Essex. Det var i løpet av dette oppholdet han skrev sin politiske og til dels fordømmende og fordomsfulle avhandling om Irland.

Etter hans død kom det ut ytterligere cantos fra den syvende boken. Han rakk aldri skriv det store verket ferdig, kun begynnelsen kom ut av hva som han hadde planlagt skulle bli 12 eller til og med 24 bøker. Det gjør likevel ikke verket uinteressant da poetens kunst kan fortsatt nytes. Stilistisk gjør The Faerie Queene bruk av hele skalaen av fra komikk, realisme til religiøse ekstase. Versemålet var hans egen nyvinning, den såkalte «Spenser-stansen», en variant av oktave rime med avsluttende aleksandriner.

Diktsamlingen Amoretti (1595) besto av foruten 89 sonetter også en del lengre dikt, deriblant Epithalamion, en canzone som beskrev hans eget bryllup til Elizabeth, kanskje hans mest dypfølte dikt noensinne. Av kortere dikt kom Fowre Hymnes (Fire hymner) og Prothalamion.

[rediger] Et synspunkt på dagens tilstand i Irland

På begynnelsen av 1590-tallet skrev Spenser en prosapamflett kalt A vewe of the present state of Irelande (Et synspunkt på dagens tilstand i Irland), en avhandling om den sosiale og politiske reformasjonen i Irland, men som ikke ble trykt før på midten av 1600-tallet. Det ble antagelig bevisst holdt tilbake fra utgivelse i løpet av forfatterens levetid grunnet dets provoserende innhold. Pamfletten argumenterte at Irland ville aldri bli helt og totalt pasifisert av engelskmennene før landets innfødte språk og skikker var blitt utslettet, om nødvendig med vold. Spenser anbefalte brent jords taktikk, slik han selv hadde vært vitne til i løpet av Desmond-opprøret, for å spre hungersnød.

Det paradoks som Spenser foreslo var at kun de metoder som tilsidesette lovverket gjorde det mulig å skape forhold for et lovmessig styre. Selv om pamfletten er vurdert høyt for polemiske prosa og som historisk kilde for 1500-tallets Irland er verket i dag sett på som forslag til folkemord. Spenser uttrykte en del lovord for den irsk-gælisk poetiske tradisjonen, var generelt tendensiøs og fremmet en uhederlig analyse for å demonstrere at irlenderne var etterkommere av en barbarisk skytisk rase.

[rediger] Død

Spenser ble drevet fra sitt hjem av irske opprørere i løpet av Ni års krigene i 1598. Hans festning ved Kilcolman i nærheten av Doneraile i nordlige Cork ble brent, og hans spedbarn døde i flammene, antagelig døde også hans hustru i den samme brannen. Han hadde en et annet befestning lengre sør ved Rennie på et berg over elven Blackwater. Ruinene er fortsatt synlige i dag. Et kort stykke unna vokste et stort tre, lokalt kjent som «Spensers eik» inntil det ble ødelagt av et lynnedslag på 1960-tallet. Dronning Victoria skal ha besøkt dette treet mens hun besøkte det nærliggende Convamore House i løpet av sitt besøk til Irland rett før hun døde.

Etter ulykken reiste Spenser tilbake til London, antagelig ruinert og nedbrutt av at familien var blitt utryddet, og han døde selv i løpet av noen måneder. Han ble 46 år gammel. Hans kiste ble båret av andre poeter, og ved graven ble det kastet penner og dikt i graven hans.

I ettertiden ble Spenser beundret av blant annet William Wordsworth, John Keats, Lord Byron og Alfred Tennyson. Språket i hans poesi var bevisst arkaisk og ga minner om tidligere verker av blant annet Canterbury-fortellingene av Geoffrey Chaucer som Spencer beundret storlig.

Hans Epithalamion, Bryllupssangen, er det dikt som lever og fortsatt blir beundret innenfor engelsk poesi. Her griper han tilbake til antikke forbilder og det består av 365 lange linjer, korresponderende med årets dager; 68 korte linjer som representerer summen av de 52 ukene, 12 månder og fire årstider, og 24 vers, tilsvarende døgnets timer. Diktets høytid har stundom med klang av den bibelske Høysangen:

Tell me, ye merchants’ daughters, did ye see

So fayre a creature in your town before,

So sweet, so louely, and so mild as she,

Adorned with beautyes grace and vertues store.

Si meg, I kjøpmannsdøtre, så I noensinne

I Eders by så fager en skapning,

Så myk, så elskelig og så mild som hun,

Smykket med skjønnhet og ynde og med dyder i mangfold. ^[5]

[rediger] Verker

The Shepheardes Calender - Hyrdens kalender (1579)
The Faerie Queene - Alvedronningen (1590, 1596, 1609)
- Complaints Containing sundrie small Poemes of the Worlds Vanitie (1591)
- The Ruines of Time
- The Teares of the Muses
- Virgil's Gnat
- Prosopopoia, or Mother Hubberds Tale
- Ruines of Rome: by Bellay
- Muiopotmos, or the Fate of the Butterflie
- Visions of the worlds vanitie
- The Visions of Bellay
- The Visions of Petrarch
Daphnaïda. An Elegy upon the death of the noble and vertuous Douglas Howard, Daughter and heire of Henry Lord Howard, Viscount Byndon, and wife of Arthure Gorges Esquier (1594)
Colin Clouts Come home againe (1595)
Astrophel. A Pastoral Elegie upon the death of the most Noble and valorous Knight, Sir Philip Sidney (1595)
Amoretti (1595)
Epithalamion - Bryllupssangen (1595)
Four Hymns - Fire hymner (1596)
Prothalamion (1596)
A vewe of the present state of Irelande - Et synspunkt på dagens tilstand i Irland (skrevet ca 1598, trykt 1633)

[rediger] Referanser

^ Oversatt for anledning av Wikipedia
^ R. B. Knowles: Spending of the Money of Robert Nowell, utgitt privat, 1877, referert fra Encyclopedia Britannica, 11th Ed., vol. XXV
^ The Edmund Spenser Home Page: Biography
^ Breitholtz, Heggelund: Epoker og diktere, bind 1, Oslo 1979. Side 261, 263.
^ Beyer, Edvard et al: :Verdenslitteraturhistorie, bind 3. Oslo 1972. Side 355