Thomas Wyatt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thomas Wyatt (født 1503, død 13. oktober 1542) også kalt for Thomas Wyatt den eldre for å skille ham fra hans sønn ved samme navn, Thomas Wyatt den yngre. Wyatt var en engelsk adelsmann og diplomat i Tudortiden under kong Henrik VIII av England. Hans betydning for ettertiden er hans bidrag til den engelske renessansepoesi hvor han sammen med sin yngre samtidige Henry Howard, jarl av Surrey, introduserte blant sonett som litterær teknikk.
Innhold |
[rediger] De første årene
Wyatt ble født ved Allington Castle i nærhten av Maidstone i Kent i 1503 som sønn av Henry Wyatt og dennes hustru Anne. Familien kom opprinnelig fra Yorkshire. Hans far Henry hadde tilhørt kong Henrik VIIs geheimeråd (Privy Councillor) og forble en betrodd rådgiver også da Henrik VIII kom på tronen i 1509.
Svært lite kjennes til av Thomas Wyatts første år og utdannelse. Han fulgte sin far ved hoffet og hans første opptreden ved hoffet skjer i 1516 som «Sewer Extraordinary» og det samme året begynner han å studere på St. John’s Collage ved Universitet i Cambridge. En gang rundt 1520 ble han rundt 17 år gammel giftet bort til Lord Cobhams datter Elizabeth Brook (1503 – 1560), søster av George Brooke, 9. baron Cobham, og året etter føder hun ham en sønn, Thomas Wyatt den yngre. Ekteskapet var ikke lykkelig, og i et brev datert 29. mars 1537 fra George Brooke til kongens minister Thomas Cromwell klages det over at Wyatt har reist til utlandet uten å etterlate seg tilstrekkelige midler for hans hustru å leve av. Han var populær ved hoffet og hadde spesielt Thomas Cromwells beskyttelse. Fra 1524 utførte flere oppdrag i utlandet for kongen og tjenestegjorde ved flere kontorer i hjemlandet. En gang i 1525 skiller han seg fra sin hustru grunnet hennes utroskap.
[rediger] Anne Boleyn
Antagelig ble han sterkt tiltrukket av Anne Boleyn, datter av diplomaten Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire, på den samme tiden hvor han skiller seg fra sin hustru. Hans far Henry Wyatt hadde vært assosiert med Thomas Boleyn som konstabel av Norwich Castle, og Wyatt hadde således tidlig vært kjent med Anne Boleyn. En vag referanse antyder at de hadde vært kjærester som barn, men Wyatts barnebarn rekonstruerte senere det øyeblikk hvor han hadde sett «denne nye skjønnheten» for første gang da hun hadde kommet tilbake fra Frankrike vinteren 1522 og i mars ble hun introdusert ved hoffet i forbindelse med en maskeradeball.
Wyatt skrev flere kjærlighetsdikt med henne i tankene og ble en av hennes mange friere. Hoffsladderen ville ha det til at de ble elskere, men det er neppe sannsynlig. Tvert imot ble Anne Boleyn oppbevartet av Henry Percy, 6. jarl av Northumberland, som sto høyere i rang enn Thomas Wyatt, og hun ble forlovet med Percy inntil forlovelsen ble hevet i 1523 da Percys far nektet å akseptere forholdet. Wyatts skrev diktet Whoso List to Hunt hvor han beskrev henne som utenfor rekkevidde og stivsinnet til tross for at hun synes sjenert og stille. Diktet referer til en «hind» som poeten «ikke lenger» kan jakte på ettersom det rundt hennes hals er et halsbånd med bokstavene «Noli me tangere for Caesar’s I am». «Cæsar» er her en omskrivning av kongen selv. Det er ingen bevis for at de var fysisk intime og det har blitt antydet at det var av denne grunn at Wyatts liv ble spart i løpet av den hastige rettsaken mot henne hvor hun ble beskyldt for utroskap og høyforræderi og deretter henrettet i 1536.
Isteden hadde Anne lært av søster Mary Boleyns eksempel at det var bedre å være diskret og kysk i behandlingen av friere. Sannsynligvis trakk hun bevist til seg kongens oppmerksomhet en gang i 1524 og Wyatt var således en av de siste av Annes øvrige friere som ble skjøvet til side av kongen selv. Etter en krangel om henne i løpet av en omgang bowling ble Wyatt behendig sett av sted på en diplomatisk reise til Italia.
[rediger] Diplomat
Wyatt fulgte Thomas Cheney på en diplomatreise til Frankrike i 1526 og ble med John Russell til Venezia og Den hellige stols hoff i Roma i 1527 for å hjelpe til med ansøkningen til pave Klemens VII fra Henrik VIII for å kunne skille seg fra sin hustru Katarina av Aragon. Wyatt ble tatt til fange av hæren til keiser Karl V av det tysk-romerske rike da den erobret Roma og satt paven i fengsel i 1527. Wyatt greie å flykte og ta seg tilbake til England. Han ble gjort til High Marshal av Calais (1528-1530) og kommissær ved freden i Essex i 1532. Også i 1532 fulgte Wyatt kong Henrik VIII og Anne Boleyn, som da var blitt kongens elskerinne, på deres besøk til Calais. Anne Boleyn giftet seg med kongen i januar 1533 og Wyatt tjenestegjorde ved hennes kroning i juni for sin far og skjenket parfymert vann over dronningens hender. I henhold til en spansk kronikør sørget kongen for at Wyatt ble fjernet fra hoffet i de neste to årene.
Wyatt ble gjort til ridder i 1535, men året etter ble han fengslet i Tower of London for å ha kranglet med Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk, og muligens også av den grunn at han ble mistenkt for å ha vært en av Anne Boleyns elskere. I løpet av denne fengslingen ble han vitne til henrettelsen av Anne Boleyn den 19. mai 1536 fra Bell Tower, og han skrev diktet V. Innocentia Veritas Viat Fides Circumdederunt me inimici mei som var inspirert av denne opplevelsen. Et vers lyder:
- The bell tower showed me such sight
- That in my head sticks day and night.
- There did I learn out of a grate,
- For all favour, glory, or might,
- That yet circa Regna tonat.
Han unnslapp skjebnen som mange av Anne Boleyns bekjentskaper måtte lide under de falske tiltalene om utroskap mot henne og han ble løslatt senere det samme året. Hans far Henry døde i november det samme året.
[rediger] Anklaget for høyforræderi
Wyatt ble i 1539 sendt på en diplomatreise til hoffet til keiser Karl V i Spania. I juni 1539 var han tilbake i England og ble sendt på en ny reise som ambassadør til Karl V inntil mai 1540 hvor hadde han igjen fått kongens gunst, noe som er tydelig ved at han fikk stedet og mange av tilhørige eiendommene etter det oppløste klosteret Boxley Abbey. Hans prisning av livet i landlige omgivelser og hans kyniske kommentarer om utlandske hoff i hans epistel på vers, Mine Own John Poins, er således avledet fra hans egen erfaring.
I 1541 ble Wyatt igjen anklaget for forræderi, en gjentagelse av de samme anklagene som ble fremmet mot ham i 1538 av Edmund Bonner, nå biskop av London, som hevdet at mens Wyatt var ambassadør hadde han uttalt seg nedsettende om kongen, og hadde vært involvert med kardinal Reginald Pole som kongen var rasende på ved at Pole stilte seg bak beslutningen til Den hellige stol angående kongens skilsmisse fra Katarina av Aragon. Wyatt ble igjen plassert i Tower of London hvor han skrev det lidenskapelige Defence (Forsvar). Til tross for alvoret i anklagene ble tiltalen ble satt til side og han ble løslatt, sannsynligvis takket være at dronning Katarina Howard hadde innvolvert seg, og på den betingelsen at han forsonte seg med sin fraskilte hustru Elizabeth etter femten års adskillelse.
Han ble gitt full benådning og gjeninnsatt til sine plikter som ambassadør i 1542. Da han ble syk og likevel måtte ønske keiser Karl Vs ambassadør velkommen ved Falmouth ble hans tilstand forverret i den grad at han døde av feber ved Sherbourne den 11. oktober 1542.
Hans venn John Leland skrev en latinsk elegi ved hans død: «Naenia in mortem Thomae Viati equitis incomparabilis». Hans litterære assosierte Henry Howard, jarl av Surrey, minnet sin venn i noen velkjente linjer som begynner «Wyat resteth here, that quick could never rest», og i to sonetter.
[rediger] Wyatts ettermæle
Den franske ambassadøren har beskrevet Wyatt som «en av de rikeste herrer i England, med en inntekt fra hans farsarv på seks til syv tusen dukater i året». I virkeligheten var han i stadig økonomiske vanskeligheter grunnet voldsom sløsing. John Leland beskrev ham som «høy skikkelse med kraftige muskler og sener. Hans rikelige hår var gylden i hans unge år, men som han mistet med årene og ble skallet, men grodde isteden et tykt og langt skjegg». Han var meget intelligent, vittig, fryktløs i sin tale på kanten av indiskresjon, impulsiv og vaklevoren, forkjælt av en beundrende far og venner. Roger Ascham erklærte ham som «en av de beste oversetterne av latinsk poesi fra den tid han levde i». Hans berømmelse hviler på hans virke som diplomat og hans poesi, og ikke minst på hans tidlige litterære vennskap med Henry Howard, jarl av Surrey, som han uten tvil bidro til å stimulere dennes lyriske interesse.
Ikke noe av Wyatt poesi ble utgitt mens han levde. Den første boken som hadde hans dikt ble først trykket 15 år etter at han døde. Wyatt introduserte den poetiske teknikken sonett på engelsk som han og hans elev Henry Howard var de første i England som benyttet og videreutviklet. Umiddelbart etter hans død ble Wyatts navn hurtig glemt. Hans sønns opprør mot kronen i 1554 gjorde ikke navnet hans populært, og da hans dikt senere begynte å bli trykket sto han i skyggen av Henry Howard. Det er første i våre dager at Wyatt er blitt børstet støv av og blir stadig oftere studert som en av de første moderne poeter i England.
[rediger] Familie
I tillegg til sønnen Thomas Wyatt den yngre fikk han også en datter, Anne Wyatt. Hans fraskilte hustru giftet seg senere med Edward Warner (død 1565) som i 1554 ble innblandet i sin stesønn Thomas Wyatts opprør.
Wyatt innledet også et forhold til en Elizabeth Darrell, datter av Edward Darrell av Littlecote (Wilts), som han ikke giftet seg med, men som han fikk tre barn med: Henry Wyatt (død i barndommen), Francis Wyatt (født i 1540 og senere tok morens navn) og Edward Wyatt (ukjent fødselsdato og ble drept i halvbrorens opprør i 1554).
Hans søster Margaret Wyatt ble mor til Henry Lee av Ditchley som var i dronning Elizabeths tjeneste.
[rediger] Wyatt som lyriker
Thomas Wyatt ble inspirert av skjønnheten i den italienske lyrikken, først og fremst den italienske poeten Francesco Petrarca. Han oversatte flere av Petracas sonetter til engelsk og introduserte således den lyrisk sjangeren sonett med dens strenge metrikk til den engelske språk. Blant hans oversettelser av Petrarca er I find no peace (Pace non trovo) og Whoso List to Hunt – den siste er svært ulik Petrarcas Una candida cerva.
I tillegg til å imitere verkene til klassiske forfattere som Seneca den yngre og Horatius eksperimenterte han med andre poetiske former som terza rima og rondeau, en form for fransk poesi som besto av 15 linjer på to vers, og skrev epigrammer, sanger og satirer. Imidlertid, selv om han tittet bakover til klassiske og italienske modeller beundret han også verkene til Englands store middelalderpoet Geoffrey Chaucer. Wyatts ordutvalg reflekterer Chaucers, eksempelvis hans bruk av Chaucers ord «newfangleness» (vankelmodig) i diktet They flee from me that sometime did me seek. Hans best kjente dikt er de som omhandler den romantiske kjærlighetens prøver.
Kritiske vurderinger av Wyatts arbeid har variert meget. C.S. Lewis har kalt ham «far av den triste tid», men andre har sett hans kjærlighetspoesi med dens komplekse bruk av litterære innbilskhet som foregripende på den metafysiske poesien i det kommende århundret. Hans navn er uløselig knyttet til sin yngre elev Henry Howard, jarl av Surrey, i å fremme og utvikle sonetten. De har begge fått betegnelsen «fedre av den engelske sonetten».
Ingen av Wyatts dikt ble utgitt i hans levetid, unntatt noen få dikt som ble utgitt i blandet verk kalt The Court of Venus. Hans første verk var Certain Psalms (1594), metriske oversettelser av botssalmer. Det var ikke før i 1557, 15 år etter hans død, at et antall av hans dikt ble utgitt side om side med de av Henry Howards. Utgiveren var boktrykkeren Richard Tottel som kalte boken for Songs and Sonnets written by the Right Honorable Lord Henry Howard late Earl of Surrey and other. At Wyatts navn ble utelatt i tittelen til fordel for Howard har først å gjøre med at Howard hadde høyere adelstittel. Verket har siden blitt for kun Songs and Sonnets, men har i moderne tid blitt referert til som Tottel's Miscellany, det vil si Tottels Blanding. Den øvrige poesien og andre skrifter som er tilskrevet Wyatt forble i manusskrifter inntil 1800-tallet og 1900-tallet gjenoppdaget dem.
