Den amerikanske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den amerikanske uavhengighetskrigen
Konflikt:
{{{underskrift}}}
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	1775–83
Sted:	Primært det østlige Nord-Amerika og til sjøs
Resultat:	Parisavtalen (1783)
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Amerikanske revolusjonære Frankrike De forente Nederlandene Spania indianere	Storbritannia tyske leiesoldater lojalister indianere
Kommandanter
George Washington Comte de Rochambeau Nathanael Greene Bernardo de Gálvez	William Howe Henry Clinton Charles Cornwallis
Styrke
Tap
{{{notater}}}

Den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–83), også kjent som den amerikanske revolusjonskrigen og den amerikanske frigjøringskrigen, var en krig mellom Storbritannia og revolusjonære innen tretten britiske kolonier som erklærte sin uavhengighet som Amerikas Forente Stater i 1776. Krigen var kulminasjonen av den amerikanske revolusjon, en kolonial maktkamp mot politiske og økonomiske krefter i det britiske imperiet. Krigen utvidet seg etterhvert utenfor britisk Nord-Amerika. Mange indianere kjempet også på begge sider i konflikten.

I løpet av krigen brukte britene sin overlegne marine til å erobre og okkupere kystbyer, men kontrollen over landsbygda, hvor det meste av befolkningen bodde, manglet. Etter en amerikansk seier ved Saratoga i 1777, gikk Frankrike, Spania og Nederland inn i krigen mot Storbritannia. Franskmennenes involvering viste seg å være avgjørende. Fransk seier i sjøslaget ved Chesapeake, førte til at en britisk armé overgav seg i Yorktown i 1781. Parisavtalen i 1783 anerkjente USAs uavhengighet.

Denne artikkelen omhandler den militære utviklingen i krigen. For de politiske og sosiale aspektene, samt opprinnelse og etterspill, se den amerikanske revolusjon.

[rediger] De krigførende partene før 1778

[rediger] Arméer, militser og leiesoldater

Kolonistene var delt i hvilken side de skulle støtte i krigen. I noen områder var kampen en borgerkrig. Revolusjonære, også kjent som «amerikanere» eller «patrioter», hadde den aktive støtten fra rundt 40- til 45 % av befolkningen i kolonien. Rundt 15- til 20 % av befolkningen støttet den britiske kronen under krigen, og var kjent som lojalister (eller torier). Lojalistene stilte med rundt 50 000 mann i løpet av krigen til støtte for det britiske imperiet. Etter krigen forlot rundt 70 000 lojalister USA; de fleste dro til Canada, Storbritannia eller til britiske kolonier i Karibia ^[1].

Da krigen begynte, hadde ikke amerikanerne en regulær armé. Hver koloni hadde tradisjonelt stått for sitt eget forsvar gjennom bruken av lokale militser. Militsmenn tjente bare i noen uker eller måneder om gangen, var nølende i å reise særlig langt fra hjemmet og var dermed vanligvis ikke tilgjengelig for utvidede operasjoner. Militsene manglet treningen og disiplinen til regulære soldater, men var av og til effektive mot regulære styrker. Amerikanske militser var noen ganger dyktige i partisan-krigføring og var særlig effektive i å slå ned lojalistenes aktiviteter når britiske regulære ikke var i nærheten ^[2].

Tyske tropper som tjente under britene i Nord-Amerika. (C. Ziegler etter Conrad Gessner, 1799)

I et forsøk på å koordinere den militære innsatsen, etablerte den kontinentale kongress (på papiret) en regulær kontinental hær i juni 1775 og utnevnte George Washington som øverstkommanderende. Utviklingen av den kontinentale hær var et pågående arbeid, og Washington tok nølende militser inn i de regulære styrkene under krigen. Selv om så mange som 250 000 mann kan ha tjent som regulære eller som militsmenn for den revolusjonære sak i de åtte krigsårene, var der aldri mer enn 90 000 væpnede menn totalt for amerikanerne i løpet av et år. Hærene i Nord-Amerika var små i europeisk målestokk på den tiden. Det største antallet menn som Washington personlig kommanderte på slagmarken på en gang, var mindre enn 17 000 ^[3].

Den britiske hær bestod tidlig i 1775 av rundt 36 000 menn på verdensbasis, men rekruttering i krigstid økte jevnt dette antallet. I tillegg leiet britene 30 000 etniske tyske leiesoldater i løpet av krigen, populært kjent i koloniene som «hessere» fordi mange av dem kom fra Hessen-Kassel. Tyskerne utgjorde rundt en tredjedel av de britiske troppenes styrke i Nord-Amerika.Antallet britiske og tyske tropper stasjonert i Nord-Amerika var innen 1779 på over 60 000, men disse var spredt fra Canada til Florida ^[4].

[rediger] Svarte og indianere

Afroamerikanere, slaver og frie svarte, deltok på begge sider i krigen. Svarte soldater deltok i de nordlige militsene fra utbruddet, men dette var forbudt i sør hvor slaveeiere fryktet bevæpnede slaver. I november 1775 utstedte Lord Dunmore, den kongelige guvernøren i Virginia, en proklamasjon som lovet rømte slaver som kjempet for britene frihet. Henry Clinton utstedte et lignende edikt i New York i 1779. Titusenvis av slaver rømte til de britiske linjene, selv om muligens så få som 1000 ble bevæpnet. Mange deltok som budbringere, mekanikere, arbeidere, tjenere, speidere og guider, selv om mer enn halvparten døde av kopper-epidemier som herjet de britiske styrkene, og et antall ble drevet ut av de britiske linjene da det ble lite mat. Til tross for Dunmores løfter, fikk ikke majoriteten av slavene sin frihet ^[5].

På grunn av mangel på mannskap, hevet Washington forbudet mot svarte i den kontinentale hæren i januar 1776. Svarte enheter ble dannet i Rhode Island og Massachusetts, mange var slaver som ble lovet frihet dersom de deltok sammen med sine herrer. En annen enhet med svarte kom fra Haiti med de franske styrkene. Minst 5000 svarte soldater kjempet for revolusjonens sak ^[6].

De fleste indianerne øst for Mississippi ble påvirket av krigen. Mange samfunn var delt i spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til konflikten. De fleste indianerne som sluttet seg til krigen kjempet mot USA, siden de innfødtes land var truet av ekspanderende amerikansk bosetning. Det er anslått at 13 000 krigere kjempet på britisk side. Det største gruppen, irokeserføderasjonen, kjempet med 1500 menn ^[7].

[rediger] Krigen i nord 1775–1777

[rediger] Massachusetts

Slaget ved Bunker Hill

Hovedartikkel: Bostonfelttoget

Før krigen hadde Boston vært arenaen for mye av revolusjonsaktiviteten som til slutt førte til at den provinsielle styresmakten i Massachusetts ble avsatt av Storbritannias parlament i 1774. Folkelig motstand mot disse tiltakene gjorde at de nylig utnevnte kongelige embetsmennene i Massachusetts måtte gå av eller søke tilflukt i Boston. Generalløytnant Thomas Gage, som var den britiske øverstkommanderende i Nord-Amerika, hadde kommando over fire britiske regulære regimenter (rundt 4000 mann) fra sitt hovedkvarter i Boston, men landsbygda var i hendene på de revolusjonære.

Natten til 18. april 1775, sendte general Gage 900 mann for å ta våpenutstyr lagret av militsen ved Concord i Massachusetts. Ryttere varslet landsbygda, og da de britiske troppene ankom Lexington morgenen 19. april, møtte de 75 minutemen ved landsbyens fellesareal. En skuddveksling fulgte og britene flyttet seg til Concord, hvor det ble flere kamper. Innen britene begynte å trekke seg tilbake til Boston, hadde tusenvis av minutemen ankommet arenaen og påførte mye skade på avdelingen. Slagene ved Lexington og Concord innebar at krigen hadde begynt.

Militsen rykket så frem mot Boston og beleiret Boston, de britiske styrkene der fikk forsterkning sjøveien av rundt 4500 soldater. 17. juni 1775 erobret britiske styrker under general William Howe Charlestown-halvøya i slaget ved Bunker Hill. Amerikanerne trakk seg tilbake, men de britiske tapene var så tunge at angrepet ikke ble fulgt opp. Beleiringen var ikke brutt, og Gage ble snart erstattet av Howe som den britiske øverstkommanderende.

Den nylig utnevnte general Washington ankom utenfor Boston i juli 1775, for å ta ledelsen over kolonistyrkene og for å organisere den kontinentale armé. Stillstanden fortsatte gjennom høsten og vinteren. Tidlig i mars 1776 ble tunge kanoner som patriotene hadde tatt ved Fort Ticonderoga plassert på Dorchester Heights, en høyde med utsikt over de britiske posisjonene. Howes situasjon var nå umulig og britene evakuerte byen den 17. mars 1776 og seilte for midlertidig tilflukt i Halifax, Nova Scotia. Washington tok så det meste av den kontinentale hæren med seg for å befeste New York City.

[rediger] Canada

Hovedartikkel: Invasjonen av Canada (1775)

Under den lange stillstanden ved Boston, lette den kontinentale kongressen etter en måte å ta initiativet andre steder. Kongressen hadde innledningsvis invitert fransk-canadierne til å slutte seg til dem som den fjortende kolonien, men da det ikke lyktes, autoriserte kongressen en invasjon av Canada. Målet var å fjerne det britiske styret over den primært fransk-kulturelle provinsen Quebec (som i dag utgjør Quebec og Ontario).

To ekspedisjoner med kurs for Canada ble utrustet. 16. september 1775 marsjerte generalbrigadier Richard Montgomery nordover fra Fort Ticonderoga med rundt 1700 militsmenn; de erobret Montreal den 13. november. General Guy Carleton, guvernør i Canada, unnslapp til Quebec. Den andre ekspedisjonen ble ledet av oberst Benedict Arnold; den var et logistisk mareritt, og mange menn døde av kopper. Innen Arnold nådde Quebec by tidlig i november, hadde han bare igjen 600 av sine opprinnelige 1100 menn. Montgomerys styrke sluttet seg til Arnold og sammen angrep de Quebec by den 31. desember, men ble kraftig beseiret av Carleton. De resterende amerikanerne holdt seg ved Quebec by til våren 1776 og trakk seg da tilbake.

Amerikanerne gjorde nok et forsøk på å angripe Quebec, men mislyktes i Trois-Riviéres den 8. juni 1776. Carleton satte da i gang sin egen invasjon og beseiret Arnold i slaget ved Valcour Island i oktober. Arnold trakk seg tilbake til Fort Ticonderoga hvor invasjonen av Canada hadde startet. Invasjonen av Canada endte som en katastrofe for amerikanerne, men Arnolds forsøk i 1776 forsinket en britisk motoffensiv i full skala frem til Saratogafelttoget i 1777.

[rediger] New York og New Jersey

Hovedartikkel: Felttogene i New York og New Jersey

General Howe hadde trukket sin hær tilbake fra Boston og fokuserte nå på å ta New York City. For å forsvare byen delte general Washington sine 20 000 soldater mellom Long Island og Manhattan. Mens britiske styrker samlet seg på Staten Island for denne kampanjen, leste Washington opp uavhengighetserklæringen for sine menn. 27. august 1776 drev britene amerikanerne tilbake til Brooklyn Heights etter å ha landet med rundt 22 000 soldater på Long Island. Howe beleiret så befestningen der, men Washington klarte å evakuere sin hær til Manhattan.

Howe landet med rundt 12 000 menn på nedre Manhattan 15. september og tok raskt kontroll over New York City. Amerikanerne trakk seg tilbake til Harlem Heights hvor de to hærstyrkene støtte sammen dagen etter, men de amerikanske styrkene holdt stand. Da Howe beveget seg for å omringe Washingtons hær i oktober, trakk amerikanerne seg igjen tilbake og et slag ved White Plains ble utkjempet 28. oktober 1776. Igjen trakk Washington seg tilbake, og Howe returnerte til Manhattan og tok Fort Washington i midten av november med nesten 3000 fanger.

Emanuel Leutzes idealiserte framstilling av generalen George Washingtons overfart over elven Delaware, Washington Crossing the Delaware (1851), er et ikonisk maleri av Amerikas forente staters historie.

General lord Cornwallis fortsatte å jage Washingtons hær gjennom New Jersey til amerikanerne trakk seg tilbake over Delaware inn i Pennsylvania tidlig i desember. Siden kampanjen tydeligvis var slutt for sesongen, gikk britene i vinterkvarter. Selv om Howe hadde mistet flere muligheter til å knuse den reduserte opprørshæren, hadde han drept eller fanget over 5000 amerikanere. Britene gjorde New York City til deres politiske og militære operasjonsbase for resten av krigen. Regionen ble derfor fokuspunktet for Washingtons særdeles vellykkede etterretningsnettverk, til tross for den berømte arrestasjonen av Nathan Hale. Som en videre konsekvens av britenes okkupasjon, ble amerikanske fanger holdt i fangeskip utenfor byen, hvor mer enn 11 000 døde av bevisst forsømmelse i Wallabout Bay. Dette var flere døde enn antall omkomne i samtlige slag i krigen, til sammen. Britene endte i 1776 med kontroll over store deler av New York og New Jersey og var i en god posisjon til å gjenoppta operasjonene til våren, med opprørshovedstaden Philadelphia innen rekkevidde.

Utsikten for den kontinentale arméen var dystre. «Dette er tidene som prøver mennenes sjeler,» skrev Thomas Paine som var med hæren i tilbaketrekningen. Hæren hadde skrumpet inn til færre enn 5000 kampklare menn og ville bli redusert til 1400 etter at vervingstiden gikk ut på slutten av året. Kongressen forlot Philadelphia i fortvilelse, selv om den folkelige motstanden mot britenes okkupasjon var økende på landsbygda.

Washington valgte å gå på offensiven, krysset i stillhet Delaware julaften og tok nesten 1000 hessere til fange i slaget ved Trenton 26. desember 1776. Cornwallis marsjerte for å ta tilbake Trenton, men ble utmanøvrert av Washington som lyktes i å angripe britene i ryggen i Princeton 3. januar 1777. Washington gikk så i vinterkvarter ved Morristown i New Jersey etter å gi den amerikanske sak en moralsk opptur. Militsen i New Jersey fortsatte å trakassere britene og hesserne vinteren gjennom.

[rediger] Saratoga og Philadelphia

Da britene begynte å planlegge operasjonene for 1777, hadde de to hovedarméer i Nord-Amerika: Carletons armé i Canada og Howes armé i New York. I London godkjente George Germain felttogene for disse arméene som på grunn av misforståelser, dårlig planlegging og rivalisering mellom kommandantene ikke samarbeidet. Selv om Howe lyktes i å erobre Philadelphia, mistet britene den nordlige arméen i en katastrofal overgivelse ved Saratoga. Både Carleton og Howe trakk seg etter kampanjene i 1777.

[rediger] Saratogafelttoget

Hovedartikkel: Saratogafelttoget

Den første av kampanjene i 1777 var en ekspedisjon fra Canada ledet av general John Burgoyne. Målet var å ta Champlainsjøen og Hudson-korridoren. Han ville dermed i praksis isolere New England fra resten av de amerikanske koloniene. Burgoynes invasjon hadde to komponenter: Han ville lede rundt 10 000 menn langs Champlainsjøen mot Albany, New York, mens en andre kolonne med rundt 2000 menn, ledet av Barry St. Leger, skulle bevege seg ned Mohawk-elva og slutte seg til Burgoyne i Albany.

Mohawkenes leder Joseph Brant ledet både amerikanske indianere og hvite lojalister på slagmarken.

Burgoyne satte avgårde i juni og tok tilbake Fort Ticonderoga tidlig i juli. Hans fremmarsj ble forsinket av at amerikanerne ødela bruer og felte trær i hans vei. En avdeling ble sendt ut for å ta forsyninger, men ble knust av amerikansk milits i august. Burgoyne mistet med dette nesten 1000 menn.

Imens hadde St. Leger beleiret Fort Stanwix hvor halve hans styrke var indianere ledet av Joseph Brant. Amerikanske militsmenn og deres indianske allierte marsjerte for å komme beleiringen til unnsetning, men ble tatt i bakhold og spredt i slaget ved Oriskany den 6. august. Da en ny unnsetningsekspedisjon, denne gang ledet av Benedict Arnold, ankom, brøt St. Leger opp beleiringen og returnerte til Canada.

Burgoynes armé var nå redusert til rundt 6000 menn. Til tross for deres tilbakeslag, var han bestemt på å rykke frem mot Albany, en skjebnesvanger avgjørelse som senere produserte mye kontrovers. En amerikansk hær på 8000 menn ledet av general Horatio Gates, hadde slått leir rundt 16 km sør for Saratoga i New York. Burgoyne forsøkte å ta amerikanerne på flankene, men ble stoppet i det første slaget ved Saratoga i september. Burgoynes situasjon var desperat, men han håpet nå at hjelp fra Howes hær i New York City kunne være på vei. Det var ikke tilfellet. Howe hadde i stedet seilt avgårde på en ekspedisjon for å ta Philadelphia. Amerikanske militsmenn strømmet til Gates armé, og den vokste til 11 000 i begynnelsen av oktober. Etter å ha blitt alvorlig slått i det andre slaget ved Saratoga, overgav Burgoyne seg 17. oktober.

Saratoga blir ofte regnet som vendepunktet i krigen. De revolusjonæres selvtillit og målrettethet som hadde fått seg en knekk fra Howes vellykkede okkupasjon av Philadelphia, var fornyet. Viktigere var det at seieren oppmuntret Frankrike til å gå inn i krigen mot Storbritannia. For britene hadde krigen blitt langt mer komplisert.

[rediger] Philadelphiafelttoget

Hovedartikkel: Philadelphiafelttoget

Imens konsentrerte general Howe seg i 1777 om å erobre Philadelphia, setet til den revolusjonære styresmakten, etter å ha sikret New York City i 1776. Han forflyttet seg sakte og gikk i land med 15 000 menn sent i august ved den nordlige enden av Chesapeake Bay. Washington plasserte sine 11 000 menn mellom Howe og Philadelphia, men ble drevet tilbake i slaget ved Brandywine den 11. september. Den kontinentale kongressen oppgav igjen Philadelphia, og den 26. september utmanøvrerte Howe endelig Washington og marsjerte inn i byen uten motstand. Washington mislyktes i å angripe britenes leir i nærliggende Germantown tidlig i oktober og trakk seg så tilbake for å avvente.

Washington og hans armé slo leir ved Valley Forge i desember, rundt 32 km fra Philadelphia hvor de ville bli værende de neste seks månedene. I løpet av vinteren døde 2500 menn (av 10 000) av sykdom og kulde. Men den neste våren steg hæren opp fra Valley Forge i god stand, delvis takket et treningsprogram som ble iverksatt og ledet av baron von Steuben.

I mellomtiden var der oppvask i den britiske ledelsesstrukturen, og general Clinton erstattet Howe som øverstkommanderende. Den franske ankomsten forandret britenes strategi, og Clinton oppgav Philadelphia for å forsterke New York City som nå var sårbar for den franske marinen. Washington skygget Clinton i hans retrett og fremtvang slaget ved Monmouth den 28. juni. Dette var det siste betydelige slaget i nord. Clintons hær unnslapp til New York City i juli, rett før en fransk flåte under Admiral d'Estaing ankom den amerikanske kyst. Selv om begge arméene var tilbake der de hadde vært to år tidligere, hadde krigens gang endret seg radikalt.

[rediger] Internasjonal krig 1778–1783

Opprøret i Nord-Amerika ble i 1778 en internasjonal krig. Frankrike signerte alliansetraktaten med USA 6. februar 1778 etter at de hørte om den amerikanske seieren ved Saratoga. Spania gikk inn i krigen som en alliert av Frankrike i juni 1779. Men i motsetning til Frankrike, nektet Spania å anerkjenne uavhengigheten til USA. Spania ønsket ikke å oppfordre til lignende antikoloniale opprør i det spanske imperiet. Nederland var også en stridende part i 1780. Alle de tre landene hadde i stillhet gitt finansiell støtte til de amerikanske opprørerne siden begynnelsen av krigen i håp om å dempe britenes gryende supermaktstatus.

[rediger] Utvidelse av krigen til sjøs

Hovedartikler: Marineoperasjoner i den amerikanske uavhengighetskrigen og Frankrike i den amerikanske uavhengighetskrigen

Da krigen begynte, hadde britene en overveldende overlegenhet til sjøs over de amerikanske kolonistene. Royal Navy hadde over 100 linjeskip. Men denne flåten var gammel og i dårlig forfatning, en situasjon som lord Sandwich fikk skylden for. I løpet av de tre første årene i krigen, ble marinen hovedsakelig brukt til å transportere tropper for landoperasjoner og til å beskytte kommersiell skipsfart. De amerikanske kolonistene hadde ingen linjeskip og støttet seg i stor grad på trakassere britisk skipsfart med kaperfart. Den kontinentale kongress autoriserte opprettelsen av en liten kontinental marine 13. oktober 1775 som hovedsakelig ble brukt til å raide kommersielle skip. John Paul Jones ble den første berømte amerikanske marinehelt da han erobret HMS «Drake» den 24. april 1778, den første seier for noe amerikansk militærfartøy i britisk farvann.

Franskmennenes ankomst i krigen betydde at overmakten til den britiske marine ble utfordret. Den fransk-amerikanske alliansen begynte riktignok dårlig med mislykkede operasjoner i Rhode Island i 1778 og Savannah i Georgia i 1779. En årsak til problemene var at prioritetene til franskmennene og amerikanerne ikke var identiske. Frankrike håpet å erobre britiske områder i Karibia før de ville hjelpe amerikanerne å sikre uavhengighet. Mens franskmennenes finansielle hjelp til amerikanernes krigføring allerede var kritisk viktige, ville ikke fransk militærhjelp vise positive resultater før en ekspedisjonsstyrke ankom i juli 1780 ledet av Jean-Baptiste Donatien de Vimeur.

Spania gikk inn i krigen med mål om å invadere England i tillegg til å ta tilbake Gibraltar og Menorca som ble tapt til britene i 1704 under den spanske arvefølgekrigen. Den fransk-spanske invasjonen av England ble det aldri noe av. Gibraltar ble beleiret i mer enn tre år, men den britiske garnisonen der fikk forsyninger etter admiral sir George Rodneys seier i «Moonlight Battle» den 16. januar 1780. Videre fransk-spanske forsøk på å erobre Gibraltar var mislykkede. 5. februar 1782 erobret franske og spanske styrker Menorca som Spania beholdt etter krigen.

[rediger] De vestindiske øyer og gulfkysten

Hovedartikkel: Marineoperasjoner i den amerikanske uavhengighetskrigen

Karibia opplevde mange hendelser og et antall øyer skiftet hender, særlig i de mindre antillene. Til slutt knuste en seier til Rodneys flåte over den franske admiral de Grasse i slaget ved Saintes i april 1782 håpet til Frankrike og Spania om å ta Jamaica og andre kolonier fra britene. 8. mai 1782 erobret grev Bernardo de Gálvez, den spanske guvernøren i Louisiana, den britiske marinebasen ved New Providence i Bahamas. Men med unntak av at franskmennene beholdt den lille øya Tobago, returnerte herredømmet over Karibia til status quo ante bellum i fredsavtalen i 1783.

På gulfkysten tok Gálvez tre britiske utposter ved Mississippi i 1779: Manchac, Baton Rouge og Natchez. Gálvez erobret så Mobile i 1780 og fremtvang overgivelsen til den britiske utposten ved Pensacola i 1781. Hans handlinger førte til at Spania skaffet seg Øst og Vest-Florida i fredsavtalen i tillegg til å kontrollere munningen av Mississippi etter krigen, noe som ville vise seg å bli en alvorlig kilde til spenning mellom Spania og USA i årene som skulle komme.

[rediger] India og Nederland

Den fransk-britiske krigen ble ført i India i 1780 i form av den andre engelsk-mysoriske krig. De to viktigste stridspartene var Tippu Sultan, hersker av kongedømmet Mysore og en viktig fransk alliert, og den britiske styresmakten i Madras. Konflikten var blodig, men uten resultat og endte i 1784.

Britenes slo til mot de forente Nederlandene for å forhindre nederlandsk innblanding i forbundet av bevæpnet nøytralitet, en deklarasjon fra flere europeiske makter som sa at de ville foreta nøytral handel under krigen. Storbritannia var ikke villig til å la Nederland åpent gi hjelp til de amerikanske opprørerne. Agitering av nederlandske radikale og en vennlig holdning mot USA fra den nederlandske styresmakten, begge påvirket av den amerikanske revolusjonen, oppmuntret også britene til å angripe i 1780. Den fjerde engelsk-nederlandske krig varte til 1784 og var katastrofal for den nederlandske økonomien.

[rediger] Sørfronten

General lord Cornwallis

Hovedartikkel: Sørfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen

I de første tre årene av uavhengighetskrigen, forekom militærsammenstøtene primært i nord. Etter at franskmennene gikk inn i krigen, vendte britene sin oppmerksomhet mot de sørlige koloniene, hvor de håpet å ta tilbake kontrollen ved å rekruttere lojalister. Denne sørlige strategien hadde også den fordelen at den holdt Royal Navy nærmere Karibia, hvor britene trengte å beskytte sine områder mot Frankrike og Spania.

Et ekspedisjonskorps fra Clintons armé i New York erobret Savannah i Georgia 29. desember 1778. Et forsøk av franskmennene og amerikanske styrker på å ta tilbake Savannah slo feil den 9. oktober 1779. Clinton beleiret så Charleston og tok byen 12. mai 1780. Med få tap hadde Clinton tatt det sørlige områdets største by og havn, og la grunnlaget for det som så ut som en sikker erobring av sør.

Restene av den sørlige kontinentale arméen begynte å trekke seg tilbake til North Carolina, men ble forfulgt av oberst Banastre Tarleton, som beseiret dem ved Waxhaw den 29. mai. Med disse hendelsene kollapset den organiserte amerikanske militæraktiviteter i regionen, selv om krigen ble ført videre av partisaner som Francis Marion. Cornwallis tok over de britiske operasjonene, mens Horatio Gates ankom for å lede det amerikanske forsøket. 16. august led Gates et av de verste nederlagene i amerikansk militærhistorie i slaget ved Camden, og la grunnlaget for at Cornwallis kunne invadere North Carolina.

Men situasjonen snudde raskt for Cornwallis. En ving av hans armé ble knust i slaget ved Kings Mountain den 7. oktober. Kings Mountain ble betydelig fordi det ikke var et slag mellom britiske rødjakker og kolonitropper. Det var et slag mellom lojalister og patrioter. Tarletons tropper ble etter dette beseiret i slaget ved Cowpens den 17. januar 1781 av den amerikanske generalen Daniel Morgan.

General Nathanael Greene, Gates erstatter, fortsatte å trette ut britene i en rekke slag, hvert av dem en taktisk seier for britene, men de gav ingen strategisk fordel for seierherrene. Greene oppsummerte sin ankomst i et motto som skulle bli kjent: «Vi kjemper, blir slått, reiser oss og kjemper igjen.» Ute av stand til å fange eller ødelegge Greenes hær, beveget Cornwallis seg nordover til Virginia.

General Washington sendte i mars 1781 General Lafayette for å forsvare Virginia. Den unge franskmannen hadde en trefning med Cornwallis og unngikk et avgjørende slag mens han samlet forsterkninger. «Gutten kan ikke flykte fra meg,» skal Cornwallis ha sagt. Men Cornwallis klarte ikke å sette Lafayette i en felle, derfor flyttet han sine styrker til Yorktown i Virginia i juli for å slutte seg til den britiske marine.

[rediger] Nord– og vestfronten

Hovedartikkel: Vestfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen

Vest for Appalachene, og langs den kanadiske grensen, var den amerikanske uavhengighetskrigen en «indianerkrig». Britene og den kontinentale kongress ønsket begge indianere som allierte (eller ba dem om å forbli nøytrale), og mange indianersamfunn ble delt i spørsmålet om hvilken vei de skulle følge. Som irokeserføderasjonen, ble stammer som cherokeene og shawneene splittet i fraksjoner. Noen delawarere signerte den første indianeravtalen med USA, mens andre sluttet seg til britene.

Britene hadde mangel på regulære tropper etter at Burgoyne overgav seg ved Saratoga i 1777. Derfor ble det gjort store anstrengelser på å rekruttere indianere. Britene forsynte sine innfødte allierte fra fort langs de store sjøer, og stammene gjennomførte raid i New York, Kentucky, Pennsylvania og andre steder. Som det ofte hadde vist seg i tidligere konflikter, resulterte krigføring mellom europeere og indianere i at begge sider angrep motparten der de var mest sårbare; i deres hjem og landsbyer. Felles angrep fra irokesere og lojalister i Wyoming Valley og Cherry Valley i 1778 fremprovoserte brent jords taktikk i Sullivan-ekspedisjonen, i det vestlige New York sommeren 1779. I denne grensekrigen var alle personer, menn, kvinner og barn, et potensielt mål.

I Ohio Country og Illinois Country, forsøkte pioneren George Rogers Clark, fra Virginia, å nøytralisere britisk innflytelse blant Ohio-stammene ved å erobre utpostene Kaskaskia og Vincennes sommeren 1778. Da general Henry Hamilton, den britiske kommandanten i Detroit, tok tilbake Vincennes, returnerte Clark i en overraskende marsj i februar 1779 og tok Hamilton til fange.

Men USA klarte ikke å skaffe seg en avgjørende seier i vest, selv da deres krigslykke øket i øst. Bunnpunktet ble nådd ved grensen i 1782, med Gnadenhütten-massakren, da militsmenn fra Pennsylvania som ikke klarte å fange fiendtlige krigere, henrettet nesten 100 kristne sivile delawarer, for det meste kvinner og barn. Senere samme år, i den siste betydelige trefningen i krigen, ble en avdeling kentuckiere kraftig beseiret av en overlegen styrke av britiske regulære og indianere.

[rediger] Yorktown og krigens slutt

Surrender of Cornwallis at Yorktown (John Trumbull, 1797). Til høyre det amerikanske flagget, til venstre det hvite flagget til det franske monarkiet. Til tross for maleriets tittel, var ikke Cornwallis (som hevdet han var syk) tilstede og er ikke avbildet. Washington er på hesteryggen i bakgrunnen til høyre. På grunn av at den britiske kommandanten ikke var tilstede, krevde den militære protokollen at Washington skulle få en underordnet, i dette tilfellet Benjamin Lincoln, til å ta imot overgivelsen.

De nordlige, sørlige og marine teatrene i krigen ble sluttet sammen i 1781 ved Yorktown i Virginia. Tidlig i september beseiret franske marinestyrker en britisk flåte i slaget ved Chesapeake og avskar Cornwallis' forsyninger og transport. Washington flyttet raskt sine tropper fra New York, og en samlet fransk-amerikansk styrke på 17 000 menn innledet beleiringen av Yorktown tidlig i oktober. Cornwallis' posisjon ble raskt uholdbar, og han overgav sin armé 19. oktober 1781.

Overgivelsen ved Yorktown var imidlertid ikke slutten på krigen. Britene hadde fremdeles 30 000 menn i Nord-Amerika og okkuperte fremdeles New York, Charleston og Savannah. Begge sider fortsatte å planlegge kommende operasjoner og kampene fortsatte på den vestlige fronten, i sør og til sjøs ^[8].

Men i London sank den politiske støtten for krigen som en stein etter Yorktown, noe som førte til at statsminister Frederick North gikk av kort tid etterpå. Underhuset stemte i april 1782 for å få slutt på krigen i Amerika. Innledende fredsartikler ble signert i Paris i november 1782, selv om den formelle avslutningen på krigen ikke skjedde før fredsavtalen i Paris ble signert den 3. september 1783 og USAs kongress ratifiserte avtalen 14. januar 1784. De siste britiske troppene forlot New York City den 25. november 1783.

Storbritannia fremforhandlet Paris–avtalen uten å konsultere seg med hennes indianske allierte, og gav alt av indiansk territorium mellom Appalanchene og Mississippi til USA. Med stor motvilje bekreftet indianerne nølende disse avståelsene av land med USA i en rekke avtaler, men kampene ble fornyet langs grensene i de kommende årene, der den største konflikten var nordvestlige indianerkrig.

[rediger] Tap

Typisk amerikansk soldat fra uavhengighetskrigen

Det totale antall døde i den amerikanske uavhengighetskrigen er ukjent. Som vanlig i krig på den tiden, krevde sykdom flere liv enn på slagmarken. Krigen fant sted under en massiv nordamerikansk kopperepidemi som antagelig drepte flere enn 130 000 mennesker. Historikeren Joseph Ellis foreslår at Washingtons avgjørelse om å inokulere sine tropper, kan ha vært kommandantens viktigste strategiske avgjørelse ^[9].

Et anslag på 25 000 amerikanske revolusjonære døde under aktiv militærtjeneste. Rundt 8 000 av disse dødsfallene var i kamp mens resten var av sykdom, inkludert de 8 000 som døde som krigsfanger. Antallet revolusjonære som ble alvorlig såret eller lemlestet av krigen, har blitt anslått til å være mellom 8 500 og 25 000. Det totale antallet amerikanske rammede var derfor så høyt som 50 000 ^[10].

Rundt 171 000 sjømenn tjente britene under krigen. Rundt 25 til 50 % av dem ble presset til tjeneste. Rundt 1 240 ble drept i slag, mens 18 500 døde av sykdom. Den største dødsårsaken var skjørbuk, en sykdom på den tiden lett kunne forhindres ved å gi sjømennene sitronjus, et tiltak admiraliteten ikke utførte i det som historikeren Piers Mackesy karakteriserte som «administrativt apati». Rundt 42 000 britiske sjømenn deserterte i løpet av krigen ^[11].

Rundt 1 200 tyskere ble drept i kampene og 6 354 døde som følge av sykdom eller ulykker. Rundt 16 000 av de gjenværende tyske troppene returnerte hjem, mens rundt 5 500 ble igjen i USA etter krigen av forskjellige grunner, mange ble etterhvert amerikanske statsborgere. Ingen sikker statistikk finnes over antallet døde og sårede blant mange andre grupper, som lojalister, britiske regulære, indianere, franskmenn, spanjoler og sivile.

[rediger] Historisk vurdering

Historikere har ofte forsøkt å forklare hvorfor Storbritannia tapte en krig som få på den tiden forventet de skulle tape. Storbritannia hadde en rekke militære fordeler ved krigens utbrudd; en totalt overlegen marine, et profesjonell armé etter datidens standard og langt større finansielle ressurser. Videre stod amerikanerne ofte overfor manglende militærforsyninger og hadde tradisjonelt mistro til sentralstyresmakten og stående arméer, som gjorde opprettholdelsen av en nasjonal militærstyrke ekstremt vanskelig ^[12].

På den andre siden hadde britene betydelige militære ulemper. Avstand var et stort problem; de fleste troppene og forsyningene måtte sendes med skip 4 800 km over Atlanterhavet. Britene hadde logistiske problemer hver gang de opererte borte fra havnebyer, mens amerikanerne hadde lokale kilder av mannskap og mat, og var mer kjent med (og aklimatisert) territoriet. I tillegg betydde reisen over havet at britenes kommunikasjon alltid var to måneder forsinket, for innen de britiske generalene i Amerika fikk sine ordrer fra London, hadde den militære situasjonen endret seg fullstendig ^[13].

Det å slå ned et opprør i Amerika førte også til andre problemer. Siden koloniene dekket et stort område og ikke hadde vært forent før krigen, var det ikke noe sentralt område som var strategisk viktig. I Europa betydde som oftest erobringen av en hovedstad at krigen var slutt. I Amerika fortsatte krigen med full styrke selv om britene tok byer som New York og Philadelphia. Videre betød størrelsen på koloniene at britene manglet mannskapsstyrken til å kontrollere dem med makt. Når et område hadde blitt okkupert, måtte styrker holdes der, ellers ville de revolusjonære ta tilbake kontrollen, og disse styrkene var derfor ikke tilgjengelig for offensive operasjoner. Britene hadde nok tropper til å beseire amerikanerne på slagmarken, men ikke nok til å samtidig okkupere koloniene. Denne mangelen på mannskap ble kritisk etter at Frankrike og Spania gikk inn i krigen, fordi britiske tropper måtte spres i flere felttog som tidligere hadde blitt konsentrert i Amerika ^[14].

Britene hadde også den vanskelige oppgaven i å utkjempe krigen mens de samtidig beholdt støtten fra lojalistene. Lojalistisk støtte var viktig, siden målet for krigen var å beholde koloniene i det britiske imperiet, men dette førte til et antall militære begrensninger. Tidlig i krigen, tjente brødrene Howe som fredskommisærer samtidig som de ledet britene i krigen, en dobbelsidig rolle som kan ha begrenset deres effektivitet. I tillegg kunne britene ha rekruttert flere slaver og indianere i krigen, men dette ville ha fremmedgjort mange lojalister, selv mer enn de gjorde ved å kontroversielt leie inn tyske soldater. Behovet for å beholde lojalistenes støtte betydde også at britene ikke kunne bruke harde metoder med å slå ned opprør på samme måten som de gjorde i Irland og Skottland. Selv med disse begrensningene, ble mange potensielt nøytrale kolonister drevet inn i rekkene til de revolusjonære på grunn av krigen ^[15].

[rediger] Se også

• Amerikas forente staters historie (1776–1789)
• Den amerikanske revolusjonen

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

[rediger] Eksterne lenker

• Slagmarksatlas for den amerikanske uavhengighetskrigen West Point Atlas
• Historiske ressurser for den amerikanske uavhengighetskrigen
• Inngangen til US Army Center for Military History, et stort amerikansk bibliografi
• Spanias rolle i krigen fra Atlanterhavet til Stillehavet
• Afroamerikanske soldater i revolusjonen
• Den amerikanske revolusjonen og uavhengighet
• Liberty - den amerikanske revolusjonen