Brevet til hebreerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Brevet til hebreerne eller Hebreerbrevet er en bok i Det nye testamente, nummer 19 ifølge testamentets kanoniske rekkefølge. Tertullian omtalte brevet som «Barnabae titulus ad Hebraeos» («Barnabas' brev til hebreerne»). Barnabas er bare én av mange personer (blant Paulus' samtidige eller hans etterfølgere) som opp igjennom historien har vært foreslått som forfatter av skriftet (Martin Luthers forslag var Apollos). Selv om Barnabas-teorien ble forlatt, ble hebreer-tittelen stående.

[rediger] Forfatter

Den gresk- og syrisktalende del av kristenheten mente tidlig at Paulus var forfatteren bak Hebreerbrevet. Den (vestlig-)katolske kirke mente derimot, helt opp i det 4. århundre, at det ikke kunne forholde seg slik. Skriftets høye gresknivå ble, ifølge Eusebius (Historia Eccl., VI, xiv), kommentert av Clement av Alexandria, og Origenes mente at en hver kompetent dommer måtte se de store forskjellene mellom Paulus' andre brev og dette (også ifølge Eusebius: VI, xxv). Etter hvert som tiden gikk, ble imidlertid Hebreerbrevet likevel medregnet blant Paulus-brevene også av Den katolske kirke (i nyere tid står det imidlertid katolske teologer fritt å mene at Paulus ikke er forfatteren).

[rediger] Datering

En tidlig datering kan støttes av de mange henspillingene på tempelet, som jo ble ødelagt i år 70. Imidlertid kan det argumenteres for at skriftet ikke henspiller på det fysiske tempel i Jerusalem, men bruker tempelet som symbol på Det gamle testamentes forskrifter for jødenes gudsdyrkelse. Hebreerbrevet siteres i Første Klemensbrev, som man med stor sikkerhet vet ble forfattet mellom år 93 og 97 (se Klemens I), og må derfor i alle tilfelle være eldre enn det.

[rediger] Form

Skriftet har ikke den tradisjonelle hellenistiske brevform; blant annet mangler både åpningshilsen og adressat. Disse kan selvsagt være gått tapt. Men det er en utbredt oppfatning blant fagfolk at skriftet som helhet er komponert ut fra den greske og romerske talekunsts regler for et foredrag eller en tale. En del vil derfor hevde at skriftet opprinnelig var en preken (homile), en kristen tale eller et foredrag av oppbyggelig karakter. Kanskje ble det dernest, i nedskrevet form, benyttet som et brev? Et slikt syn kan i alle fall støttes av skriftets avsluttende formaning og hilsener (kap. 13,18-25). Men disse spørsmålene har man altså ingen fullgode svar på.

[rediger] Innhold

Hebreerbrevet inneholder mange referanser til Det gamle testamente (nærmere bestemt Septuaginta- oversettelsen). Sentralt står sammenligningen mellom den gamle og den nye pakt. Der Moses var Guds tjener, er Kristus Guds Sønn og den rette yppersteprest som Salme 110 forteller om, han som skal ligne prestekongen Melkisedek (1. Mos 14). Poenget er at Jesu verdighet som yppersteprest er langt større enn de foregående, jordiske yppersteprester. Og den himmelske helligdom, som Jesus har tredt inn i og åpnet for de troende, er langt høyere enn det jordiske tempel: «Den nye pakt» overgår «den gamle pakt» i alt.

I de siste kapitlene er det derimot formaningene som står i fokus. I tillegg til GT-henvisningene inneholder Hebreerbrevet også referanser til de langt fleste av Paulus' kanoniske brev. Og, i likhet med disse, slutter også Hebreerbrevet med enkelte personlige kommentarer, bønn for tilhørerne, doksologi, formaning og hilsen.