Wikipedia:Varulv
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Varulv
En varulv er i følge gammel folketro et menneske som er omskapt til ulv eller som kan omskape seg til det. Ordet betyr «manneulv» (verr betyr mann på norrønt). Det er imidlertid litt forskjellige tradisjoner i ulike land og opp gjennom historien hvordan varulven skaper seg om og hva den gjør, men den er stort sett alltid vill og farlig og ute etter å skade mennesker og dyr.
Ved hver fullmåne gjennomgår de en forvandling som gjør dem om fra menneske til noe som minner mest om en slags blanding av menneske og ulv.Det er en meget smertefull prosess, og mens de er i varulvham kan det være fare for at de biter hvem som helst, venner like mye som fiender. Når de har fått bitt noen, blir vedkommende smittet av varulvforbannelsen, og må gjennomgå den samme prosessen ved hver fullmåne. Det sies at varulver ikke dør hvis de blir skutt, bare hvis det er av en sølvpatron.
Overtroen på at mennesker kan omskapes til varulver (og andre dyr) kalles lykantropi.
Varulver har vært et yndet tema i populærkulturen fra tidlig på 1900-tallet, blant annet gjennom en rekke skrekkfilmer, spenningsbøker og tegneserier.
Innhold |
Etymologi
Ordet varulv kommer antagelig fra gammelengelsk wer eller were og wulf, «mann» og «ulv». Den første delen finnes i flere germanske språk, som gotisk wair, gammelhøytysk wer og norrønt var eller verr. Man finner det også i andre indoeuropeiske språk, som latin vir, litauisk vyras og walisisk gŵr. Den andre delen kjenner man igjen i engelsk og tysk wolf; ordet kunne også ha den mer generelle betydningen «beist».
En alternativ tolkning er at den første delen kommer fra gammelengelsk weri, «å være ikledd» (jfr. engelsk wear). Det trekkes da linjer til norrøne ulfhednar, krigere som bar ulveskinn i kamp, som en parallell til berserker («bjørneserk»).
Enda en mulighet er at det er en forvanskning av warg-wolf eller vargulf; første ledd er relatert til norrønt vargr, som man kjenner igjen i norsk og svensk varg. En vargulf var en ulv som drepte mange dyr, men spiste bare noen få av dem. På gammelengelsk kunne man bruke ordet warg alene som betegnelse på en slik ulv, og på mennesker som man i moderne språkbruk ville kalle seriemordere. I norrønt språk kunne vargr også bety «fredløs».
Det greske ordet lykantropi har et første ledd som er avledet av samme proto-indoeuropeiske rot som wolf, *wlkwo, men det andre leddet, anthropos, betyr «menneske» eller «mann». Man har også et beslektet gresk ord, theriantropi, som betyr «beist-mann» og referer generelt til forvandling mellom menneske og dyr.
Andre navn som har blitt brukt for varulver er varianter av hamskifter, som latin versipellis, russisk oboroten og norrønt hamrammr. Det franske navnet er loup-garou, der første ledd kommer fra latin lupus, «ulv», mens andre ledd antas å være et gammelfransk navn på varulvcr, garoul. Dette er i sin tur antagelig en forvanskning av frankisk *wer-wulf.
Mytens utbredelse
Varulver opptrer i folketroen i mange europeiske land. De dukker også opp noen steder utenfor Europa, men har da antagelig blitt innført av europeere.
Blant land og regioner som har varulvtradisjoner finner man:
| Land/region | Lokalt navn |
|---|---|
| Andorra | home llop |
| Argentina | lobizón, hombre lobo |
| Bulgaria | varkolak, vulkodlak |
| Danmark | varulv |
| England | werewolf |
| Estland | libahunt |
| Frankrike | loup-garou |
| Galicia | lobisón |
| Hellas | lykanthropos |
| Irland | faoladh, conriocht |
| Italia | lupo mannaro |
| Kroatia | vukodlak |
| Latvia | vilkatis, vilkacis |
| Litauen | vilkolakis, vilkatlakis |
| Norge | varulv |
| Polen | wilkołak |
| Portugal | lobisomem |
| Romania | vârcolac |
| Russland | oboroten, vurdalak |
| Serbia | vukodlak |
| Skottland | werewolf, wulver |
| Spania | hombre lobo |
| Sverige | varulv |
| Tsjekkia | vlkodlak |
| Tyskland | Werwolf |
| Ukraina | vovkulak(a), vovkun, pereverten |
I Nord-Europa og i andre deler av verden finner man også fortellinger om mennesker som forvandles til andre dyr, spesielt til bjørner.
Historie
I gresk mytologi finner man kanskje de aller tidligste eksempel på en varulvfortelling: Lykaon spiste menneskekjøtt, og ble som følge av det forvandlet til en ulv. Plinius den eldre siterte Euanthes, som skal ha fortalt at en ung mann fra Anthus' familie ble valgt ut ved loddtrekning og tatt med til en sjø i Arkadia. Der hang han fra seg klærne på et asketre og svømte over sjøen. Han ble så forvandlet til en ulv, og beholdt den skikkelsen i ni år. Dersom han i denne perioden ikke angrep mennesker ville han få sin opprinnelige skikkelse tilbake. De to historiene kommer antagelig fra et felles oppav. Herodot forteller at det i det nord-østlige Skytia var en stamme som noen få dager hvert år ble forvandlet til ulver. Vergil nevner også slik forvandling. Hos Gaius Petronius finner man et element fra den mest vanlige formen for varulvfortelling: En mann ble forvandlet til en ulv ved fullmåne.
En tidlig kilde som kan være et av opphavene til en del av legendene er fortellingene om ulfhednar som er nevnt i flere sagaer, som Völsunga saga. De var krigere som gikk i kamp kledd i ulveskinn og som skal ha kanalisert dyrenes ånd for å øke sin egen kraft og villskap. I likhet med berserker var de immune for smerte og sloss som ville dyr. Både ulfhednar og berserker var nært knyttet til Odin.
I latvisk mytologi finner man vilkacis, som var menn som forvandlet seg til ulvelignende beist. I motsetning til varulvene man kjenner ellers var disse til tider vennligsinnede. Man har også lignende myter mange andre steder, og det er sannsynlig at de kan ha et felles opphav i det proto-indoeuropeiske samfunnet, hvor det er tegn på at unge, ugifte krigere ble assosiert med ulver.
I Frankrike var varulvmyten særlig fremtredende i det 16. århundre. Det ble holdt en rekke rettssaker knyttet til varulver. I noen av dem, som saken mot Gandillonfamilien i Jura og mot en skredder i Angers, var det klare bevis for mord og kannibalisme, men assosiasjonen med ulver kommer ikke klart frem. I andre saker, som den mot Gilles Ganier i Dole i 1573, var det klare beviser for at en ulv hadde vært på ferde, men ingen beviser mot den anklagede. I en periode hvor varulvfrykten skapte en hysterisk stemning er det bemerkelsesverdig at saken mot Jean Grenier i Bordeaux i 1603 endte med at dommeren erklærte at lykantropi var ikke var annet enn en illusjon forårsaket av galskap. Fra dette tidspunktet dempet hysteriet seg, og varulver gikk etterhvert fra å være farlige, kjetterske vesener – religiøse forestillinger hadde blitt blandet inn i myten – til å gå tilbake til den førkristne «mann-ulven».
En senere episode i Frankrike inngår også i varulvenes historie. Mellom 1764 og 1767 drepte Beistet i Gévaudan en rekke mennesker og dyr, og en av teoriene var at det var en loup-garou.
I Prøyssen og Litauen ble varulver i det 16. århundre regnet som langt mer destruktive enn «sanne og naturlige ulver», ifølge biskopene Olaus Magnus og Majolus. De katolske biskopene i området erklærte at varulvene var «et forbannet kollegium» av de som «lystet etter innovasjoner i strid med guddommelig lov». Dette minner sterkt om den religiøse dimensjon som var tilstede i Frankrike i samme tidsrom.
I England hadde man fortsatt ulver ved begynnelsen av det 17. århundre. Under Jakob I forekom en rekke hekseprosesser, og kongen erklærte i den forbindelse av warwoolfes var ofre for galskap forårsaket av «en naturlig overflod av melankoli». Innen 1680 hadde ulvene blitt utryddet, og varulvmyten mistet da mye av sin betydning.
Evnen til å forvandle andre mennesker til ville dyr ble ikke bare tilskrevet onde krefter, men også helgener. Thomas Aquinas skrev «Omnes angeli, boni et mali, ex virtute naturali habet potestatem transmutdandi corpora nostra»; «Alle engler, gode og onde, har makt til å forvandle våre kropper». St. Patrick skal ifølge en legende har forvandlet den walisiske kongen Vereticus til en ulv, og Natalis skal ha forbannet en irsk familie slik at de ble forvandlet til ulver. I Russland var det derimot ifølge legendene bare gjennom å tirre Djevelen at man risikerte å bli forvandlet til en ulv.
Det så langt siste kjente tilfellet av påstander om varulver ble rapportert mot slutten av 1990-årene i Uttar Pradesh i India. Det skal ha forekommet en rekke ulveangrep mot mennesker, og skremte innbyggere hevdet blant annet at det dreide seg om varulver.
Varulver i moderne fiksjon
Varulver er et kjent tema fra filmer, bøker og tegneserier. Fortellingene dreier seg oftest om en mann som ved fullmåne forvandles. Mens de tradisjonelle mytene gjerne beskriver resultatet av forvandlingen som en spesielt aggressiv ulv, har de moderne formene gjerne enten en varulv som er større enn en virkelig ulv, eller en antropomorf skikkelse med ulvetrekk. Det har også blitt fast etablert at det er praktisk talt usårlige, bortsett fra at sølv kan skade eller drepe dem. Tilstanden er nesten alltid forårsaket av arvelighet eller at personen har blitt bitt av en annen varulv. Selve forvandlingen fremstilles gjerne som smertefull, og som noe personen desperat ønsker å slippe.
I noen nyere fortellinger har varulver blitt fremstilt mer positivt, med det premiss at menneskesinnet fortsetter å fungere i beistet. Noen forfattere har fremstilt varulver som mennesker som er nærmere knyttet til naturen gjennom sin forvandling til et vilt dyr.
Noen av de mest kjente eksempler fra moderne fiksjon er:
- Remus Lupus og Fenris Vargar i Harry Potter-bøkene
- Jon Talbainis i spillserien Darkstalkers
- Delphine Angua von Überwald i Terry Pratchetts Skiveverdenen-bøker. Her finner man også Lupine, som er en varmann, en ulv som forvandles til en mann
- Velkan Valerias i filmen Van Helsing
- Oz i Buffy, vampyrenes skrekk
- Scott Howard (spilt av Michael J. Fox i Teen Wolf
Varulver og ulver er også et yndet tema for furries.
