Tegneserie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tegneserie er en kunstform der en historie eller situasjon fortelles eller skildres gjennom flere sidestilte tegninger, gjennom tegnede bilderuter, fotografier eller på en lignende måte, men det trenger ikke nødvendigvis å være tegnet. Det har vært vanskelig å definere hva tegneserier egentlig er [1]
Innhold |
[rediger] Kjennetegn
Den første til å definere tegneserier som en egen kunstart var den amerikanske tegneserietegneren fra mellomkrigstidstiden, Will Eisner, noe som skapte kontrovers. Tegneserier ble sett på som lett underholdning i avisene og ble betraktet som noe enkelt og banalt. Det må nevnes at Eisner, som var en meget god historieforteller, laget mange meget dystre fortellinger som absolutt ikke på noen måte var banale. Scott McCloud, en tegneserieskaper og teoretiker som skrev de to bøkene Understanding Comics og Reinventing Comics, definerer tegneserier som bilder plassert i en arrangert sekvens.
Et mye brukt virkemiddel i tegneserier er snakkebobler og tankebobler. Andre typiske trekk kan være svettedråper, fartsstreker o.s.v.
Tegneseriemediet har mye til felles med filmen når det gjelder fortellermetode, oppbygging av handlingen og bildeutsnitt.
I tidens løp har tegneserier omhandlet nær sagt hva som helst. Det kan dreie seg om både alvorlige og mindre alvorlige temaer. Noen tegneserier har kommet med skildringer av romaner, legender eller virkelige hendelser. Derfor kan tegneserier regnes som en helt egen sjanger innen litteraturen.
[rediger] Bakgrunn
Det er vanskelig å si hva som egentlig var de aller første tegneseriene. Noe lignende tegneserier har kanskje eksistert gjennom hele historien. Fra kunst- og kulturhistorien kjenner man flere eksempler på de samme virkemidlene som tegneseriene bruker. Noen eksempler er gamle hulemalerier, malerier og relieffer fra oldtiden, for eksempel i Egypt og Mesopotamia, og broderier fra Middelalderen, som Bayeux-teppet.
I tegneseriens spede barndom fikk den ikke oppmerksomhet som et seriøst medium, derfor ble noe slikt aldri registrert noe sted. Knoll og Tott blir ofte oppfattet som første tegneserien, men kunstneren Rodolphe Töpffer hadde allerede på 1820-tallet laget illustrerte fortellinger. I 1896 fikk Richard Outcault trykket en serie i New York Journal som het Hogans Alley. Dette var den første tegneserien som hadde et fast persongalleri, med personer som The Yellow Kid. Hva som var den første tegneserien vil likevel avhenge av hvordan man definerer fenomenet.
[rediger] Tegneserier verden rundt
Det har tradisjonelt vært tre store skoler innen internasjonal seriekunst; USA, Japan og Frankrike/Belgia.
[rediger] USA
I USA har stort sett den klassiske superhelttegneserien hatt et stort fotfeste. Det har tradisjonelt vært to store tegneserieforlag som har hatt det meste av markedet: Marvel Comics som gir ut Spider-Man, X-Men, Fantastic Four og Hulk, og DC Comics som har Supermann og Batman i stallen. Begge to har spesialisert seg på den typen serier. Tegneserier om Walt Disneys figurer, som Donald Duck, Mikke Mus og de andre i Andeby-universet, har blitt veldig populære i Europa, men ikke like mye i hjemlandet.
På siden av det amerikanske stormarkedet har man hele tiden hatt flere smalere serier. Mange av disse har fått kultstatus, og noen har til og med blitt meget populære, både i hjemlandet og i resten av verden. Noen eksempler er Will Eisners album som ble gitt ut sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, Neil Gaimans serier om The Sandman, Harvey Pekars American Splendor, Art Spiegelmans tidligere serier og noen humorstripeserier som Scott Adams' Dilbert.
[rediger] Japan
I Japan har tegneserier hatt en rimelig høy anerkjennelse, de har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. Der kalles kunstformen manga (japansk for tegneserier), i vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra det man i den vestlige verden er vant til i tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er at japansk seriekunst i mange år levde et liv isolert fra både europeisk og amerikansk innflytelse. I mange japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.
Den moderne manga-kunsten stammer fra 1960-tallet da Osamu Tezuka gav ut en serie ved navn Astro Boy. Noen av de viktigste seriene er Akira og Dragon Ball, Sailor Moon, Naruto og Ranma 1/2.
[rediger] Frankrike/Belgia
Frankrike og Belgia, samt noen områder i nabolandene, har fransk som felles språk og er derfor et godt marked for tegneserier. En av de første som markerte seg som tegneserieskaper i denne regionen var den belgiske tegneren og avismannen Hergé som utga det første Tintin-albumet i 1930. Utover tredvetallet hadde området en høy import av amerikanske serier, noe som stoppet brått da andre verdenskrig satt inn for fullt i starten av førti-årene. Selv om det var vanskelig å importere amerikanske serier var det fortsatt et behov til stede fra leserne om noe serier. Det førte til at en rekke nye serieskapere, som for eksempel André Franquin, Peyo, Albert Uderzo, Willy Wandersteen, Jacques Martin, Edgar Pierre Jacobs, René Follet, Jacques Laudy og Raymond Reding.
Selv om flere hundre tegneserier har blitt laget i de to landene, så er noen mer sentrale enn andre:
- Tintin av Hergé
- Asterix av René Goscinny og Albert Uderzo
- Viggo av André Franquin
- Iznogood av René Goscinny og Jean Tabary
- Blueberry av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud
- Lucky Luke av Morris og Goscinny
- Smurfene av Peyo
- Sprint av André Franquin, Jijé og andre
[rediger] Skandinavia
[rediger] Norge
Den første norsk-skrevne tegneserie var «Kari, Per og Søren på bytur» (1912–1913) av Nanna With. Et aktivt norsk tegneseriemiljø oppstod utover fra 1920-tallet med den absolutt store toppen på 1930- og 40-tallet da det var et meget godt marked for norske tegneserier. Dette miljøet har vært lite og fått lite oppmerksomhet. Det har i all hovedsak bestått av noen få ildsjeler og noen få forlag og blader. Ofte har alt arbeid blitt gjort på frivillig basis.
De store norske ukebladene hadde alle tegneserier, mange av dem importert og oversatt, men ut over Nils og Blåmann, var det Nynorsk Vekeblad, med Ingeniør Knut Berg på stadig nye eventyr, Vangsgutane og Smørbukk samt Magasinet for Alle med Jens von Bustenskjold som holdt seg lengst. Alle seriene kom i tillegg som julehefter.
Markedsledende forlag i Norge er per i dag Egmont Serieforlaget og Schibsted Forlagene, som gjennom sitt distribusjonsnett hos Bladcentralen når ut til de fleste dagligvareforretninger, kiosker, bensinstasjoner og andre utsalgssteder. Det finnes i tillegg flere uavhengige serieforlag, for eksempel Seriehuset, Jippi forlag, Dongery, KickAss Comics, No Comprendo Press og Pokus forlag. Disse forlagene distribuerer sine tegneserier gjennom spesialbutikker, bokhandlere og i enkelte tilfeller Narvesen.
Før 1960-årene utkom den norske tegneserien Smørbukk. På 1980- og 1990-tallet var bladet Pyton stort, og mange av dagens store norske tegnere, blant andre Frode Øverli og Arild Midthun, tegnet for dem. Bladet hadde et noe frynsete rykte og ble av mange sett på som en eksponent av «rumpehumor».
I dag er det de små vitsestripene som har lettest for å slå an, siden det er det formatet som passer avisene best. De fleste tegneserielesere leser tegneserier i nettopp aviser. I Norge har miljøet tatt seg opp betraktelig de siste årene, og fått en viss anerkjennelse utenfor selve miljøet. Stripeserier som Pondus og Nemi har blitt svært populære, og har dermed vist at det også er mulig å satse på norske serieskapere.
Noen av serieskaperne som er viktige i det norske miljøet i dag er Mads Eriksen, Anna Fiske, Flu Hartberg, Karine Haaland, Kim Holm, InkaLill, Jason, Steffen Kverneland, Lars Lauvik, Torbjørn Lien, Sigbjørn Lilleeng, Geir Moen, Arild Midthun, Lise Myhre, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Øystein Runde, Tor Ærlig, Frode Øverli og Hakon Aasnes.
Jevnlig gis det ut blader og magasiner om og med tegneserier. Som rene tegneserietidsskrifter finnes Seriesamlern fra Egmont Serieforlaget og Bobla fra Norsk Tegneserieforum, mens Serienett fungerer som et internettbasert tidsskrift om tegneserier. Det tidligere ledende tegneserietidsskiftet i landet, TEGN, ble nedlagt i 2005.
Årlig arrangeres tegneseriefestivalen Raptus i Bergen og tegneseriedagen Vossastreken på Voss, og fra 4.–5. mai 2007 planlegges det også en ny tegneseriefestival i Oslo. Raptus er Norges største og viktigste samling for serieinteresserte. Størrelser som Will Eisner, Don Rosa og Bud Grace har besøkt festivalen.
I Norge er det flere organisasjoner som jobber for å fremme tegneserienteressen. Den eldste er Norsk Tegneserieforum (NTF), som blant annet gir ut fanzinet Bobla som eget medlemsblad. NTF har lokallag i Sarpsborg og Hadeland, og tidligere fantes også Oslo tegneserieforum. I tillegg til NTF finnes blant annet Tegneserieforeningen i Bergen, og i Trondheim har det vokst fram et miljø av serieskapere som blir kalt Trondheimstegnerne.
Norge har også et spesialbibliotek for tegneserier, Serieteket på Grünerløkka i Oslo, og et eget tegneseriemuseum i Brandbu.
[rediger] Sverige
Av kjente svenske serier kan nevnes Rudolf Peterssons humoristiske soldatserie «91:an Karlsson» (1932–), som har inspirert vår egen «Nr. 91 Stomperud», Rune Andréassons moralske barneserie «Bamse» (1966–), Charlie Christensens satiriske «Arne And» (1983–), Jonas Darnells «Herman Hedning» (1988–) og Martin Kellermans «Rocky» (1998–). Både «Bamse», «Herman Hedning» og «Rocky» blir utgitt som egne blader i Norge. Siden 1960-tallet har Sverige også hatt en egen lisensproduksjon av «Fantomet», og Fantomet-seriene som trykkes i de norske bladene kommer fra den svenske produksjonen.
Seriefrämjandet har gitt ut tegneserietidsskriftet Bild & Bubbla siden 1968, og i Stockholm har det eksistert et eget tegneseriebibliotek siden 1996.
[rediger] Danmark
Humoristen Storm P. regnes som den danske tegneseriens far med avisseriene «De tre små mænd» (1913), «Nummermanden» (1913) og «Peter og Ping» (1922).
I perioden 1920-1940 ble det produsert tegnede fortellinger med tekst under rammene av den typen vi også kjenner fra Norge, samtidig som framveksten av en egen dansk tradisjon med humoristiske avisstriper startet. Henning Dahl-Mikkelsens «Ferd'nand» (i Norge kjent som «Ferdinand») og Jørgen Mogensen og Cosper Cornelius' «Alfredo» er eksempler på danske avisserier som også har gått i utenlandske aviser.
På 40- og 50-tallet ble det i Danmark produsert flere ypperlige episke eventyrserier. Disse ble publisert som føljetonger i aviser og tidsskrifter, og et avsluttet handlingsforløp kunne strekke seg over flere år. Norske gutter som vokste opp på denne tiden vil være velkjent med Harry Nielsens «Willy på eventyr» som også gikk i norske Allers. Serien ble tatt opp igjen 1956-1977 av Tage Andersen og rendyrket som science fiction-epos. Hvis Willy var Danmarks Lyn Gordon, så var Tage Andersen Danmarks Alex Raymond. Et annet eksempel fra 50-tallet er Willy Nielsens epos fra dansk oldtid, «Egene».
Etter 70-tallet har flere danske tegneseriekunstnere hatt suksess også utenfor landets grenser med serier i albumformat. Her kan nevnes Sussi Bech med sine humoristiske historiske serier «Nofret» fra oldtidens middelhavsområde og «Aida Nur» fra de arkeologiske utgravningene i Egypt anno 1920, Peter Madsens humorserie fra norrøn gudeverden «Valhall» og bibelhistorie i tegneserieformat «Menneskesønnen» samt Niels Rolands okkupasjonshistorie «Danmark besat».
[rediger] Finland
Den internasjonalt sett mest framgangsrike finske tegneserien er Mummitrollet. I 1953 tok Associated Newspapers of London kontakt med Tove Jansson med en forespørsel om hun ville lage en tegneserie i stripform basert på Mummibøkene. Hun takket ja, og i 1954 ble «Moomin» publisert i verdens daværende største aftenavis, britiske Evening News. Noen år senere ble serien trykt i dagsaviser verden over og var oversatt til over 20 språk. I 1958 fant Tove Jansson ut at arbeidet med serien ble for tidskrevende, og overlot derfor forfatterarbeidet av seriene til sin bror Lars Jansson. I 1961 tok han også over tegningen og fortsatte til 1974.
Blant de finskspråklige seriene kan ellers blant andre B. Virtanen nevnes.
[rediger] Den moderne tidsalder
I dag er mulighetene for å få publisert sine egne striper større enn den noen gang har vært. Ved hjelp av internett, som flere og flere får tilgang til, er det blitt svært lett å publisere striper selv. Stadig flere har egne nettsider der de publiserer egne striper. Dette gjelder både etablerte serieskapere som legger ut en daglig stripe, eller amatører som får en mulighet til å vise hva de kan skape. Scott McCloud er en av de som virkelig har frontet tegneserier på internett. På nettstedet sitt har han flere artikler (i tegneserieformat) som forklarer de mulighetene internettformatet har ovenfor papirformatet, og hvordan forskjellige ting kan fikses rent praktisk. I tillegg har han egne striper liggende ute.
En av de mest populære tegneserier på nettet er User Friendly, en serie med datanerder som målgruppe. Serien tar for seg de ansatte ved en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ McCloud, Scott (1993) Understanding Comics: The Invisible Art. Paradox Press: New York
[rediger] Eksterne lenker
- Serienett
- tegneserier.no
- Lambiek Comiclopedia (på engelsk)
- Pestus' Serieskaperskole
- Utdrag fra faktaboka Tegneseriens triangel
[rediger] Norske tegneserier o.l.
