Penguin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Penguin

Type:	sjømålmissil
Rekkevidde:	46+ km med den nye oppgraderte motoren (MK2), 55+ km (MK3)
Stridshoder:	120 kg (MK2), 130 kg (MK3)
Framdrift:	Konvensjonell kruttmotor
Styresystem:	Varmesøkende
Makshastighet:	Underlyds missil
Lengde:	3,0 m (MK2), 3,2 m (MK3)
Diameter:	28 cm
Vekt:	385 kg (MK2), 370 kg (MK3)
Produsent:	Kongsberg Defence & Aerospace
I bruk siden:	1972
Stater:	Norge, Spania, Australia, USA, Tyrkia, Sverige, Hellas ,Tyrkia
Penguin på Commons

Penguin (norsk: pingvin) er et sjømålsmissil utviklet av det norske selskapet Kongsberg Våpenfabrikk (KV, nåværende Kongsberg Defence & Aerospace) fra tidlig på 1970-tallet, og videreutviklet siden det.

Missilet som fikk navnet Penguin mk1 var verdens første «fire and forget missil».

Missilet har en passiv infrarød søker, noe som var markedsledende da det kom. Det er i dag i tjeneste i Norge og Tyrkia. Missilet har tidligere også vært i bruk av Sverige, Hellas, Spania, Australia, Tyrkia og USA.

Missilet er ute av produksjon til fordel for Kongsbergs nye sjømålmissil NSM (Naval Strike Missile).

Missilet Penguin MK2 mod 6 er i bruk av sjøforsvarets MTB`er Det er også produsert versjoner for bruk av SH-60B og SH-70 Seahawk helikopter og F-16 jagerfly ( Penguin MK 2.7 og mk 3 )

[rediger] Historie og utvikling

På bakgrunn av de gode erfaringene man hadde med Terne hadde Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tatt for seg nok et missilprogram. Der hvor Terne var til bruk mot ubåter, skulle det nye prosjektet løse utfordringene med å engasjere overflatemål. På denne tiden, altså slutten av 1950-tallet, planla Sjøforsvaret en småbåtmarine basert på motortorpedbåter (MTBer). Klassen som var på tegnebrettet, «Storm»-klassen, var bestykket med en 75 mm tårnkanon, noe som ga beskjeden virkning i større overflatemål^[1]. Sjøforsvaret anmodet i 1959 FFI ved forskningsleder Hans Chr. Christensen om å ta fram en løsning med et autonomt rakettvåpen, og studien fikk kodenavnet FIX og ble ledet av forsker Nils Grøholdt. Studien var starten til Penguin-prosjektet, som dro i gang i 1961.

KVs ingeniører ble tatt med på utviklingsprosjektet på et tidlig tidspunkt. Praktiske hensyn som å lage produksjonsunderlag og å bygge opp produksjonslinjer kom da tidlig i gang. Et tett samarbeid eksisterte mellom de to partene og Sjøforsvaret ved kapteinløytnant Nils Bro som Marinens prosjektleder. To helt nye fagområder for både FFI og KV ble utforsket, nemlig elektrooptikk i forbindelse med IR-søkeren og treghetsnavigasjon.^[2]

Penguin endte opp som et passivt heimende missil med infrarød søker. Oppbygningen var fra tupp til hale slik: 1) infrarød målsøker; 2) gassdrevet styreservo; 3) høydemåler basert på infrarød laser; 4) navigasjonsmodul; 5) stridshode med brannrør; 6) rakettmotor for fluktfasen (gangmotor); 7) rakettmotor for utskytningsfasen (startmotor). Vinger foran, såkalte canardfinner, sørget for styringen, og vinger bak stabiliserte i flukten.^[3]

Utviklingsprogrammet til det som ble hetende Penguin Mk 1 ble avsluttet i 1972, og 20 båter av «Storm»-klassen, seks MTBer av «Snøgg»-klassen og fem fregatter av «Oslo»-klassen ble bestykket med Penguin, og dessuten ble noen få systemer levert den tyrkiske marinen. Allerede før Mk 1 var ferdigutviklet ble programmet for Mk 2, nemlig i 1970. KV fikk her en større rolle i utviklingsarbeidet, og en ny søkermodul ble tatt fram og raketten ellers ble digitalisert. Missilet fikk nå muligheter til taktisk manøvrering under flukten. Mk 2 ble standardbevæpning på «Hauk»-klassen fra 1982. Mk 2 ble solgt både til den svenske og greske marine.^[4]

I perioden 1979 til ble Penguin Mk 2 kvalifisert for den amerikanske marinen. Et nytte produkt ble tatt fram på bakgrunn av det vellykkede prosjektet, og navnet ble Mk 2 Mod 7. Denne ble basert på Mk 3, som var under utvikling i samme periode. Prosjektet gikk fra 1984 til 1990, og ga betydelige leveranser til US Navy. Mk 3 kom på samme tiden, og var tatt fram for å brukes på Luftforsvarets F-16. Startmotoren ble sløyfet, missilet fikk lengre rekkevidde og muligheten for mer sofistikerte manøvre.^[5]

Det vellykkede samarbeidet med FFI hadde gitt opphavet til en ny modell for samarbeid mellom forskningsinstitutt og industri, og Sjøforsvaret og andre fornøyde kunder gjorde at KV gjennom sine arvtagere kunne satse videre på sjømålsmissiler med det mer avanserte NSM.