Majorian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Majorian MAIORIANVS

Navn før tiltredelse:	Julius Valerius Majorianus
Navn som keiser:
Regjerte:	1. april 457- 3. august 461
Dynasti:	Inget dynasti
Født:	ca 420?,
Død:	7. august 461, Tortona
Dødsårsak:	drept av Ricimer
Forgjenger:	Avitus
Etterfølger:	Libius Severus
Se også liste over romerske keisere

Majorian (født ca 420? – 7. august 461) var vestromersk keiser fra 1. april 467 til 3. august 461. Han startet sin karriere i hæren og gikk seirende ut av maktkampen etter keiser Valentinian IIIs død i 455. Som keiser forsøkte han å gjenopprette romersk kontroll i provinsene. Dette lyktes bare delvis og forsøk på å skikk på rikets indre styre skaffet han mange mektige fiender. Majorian ble tilslutt styrtet i et militærkupp.

[rediger] Tidlig karriere

Majorian begynte sin karriere i militæret og tjenestegjorde under Aetius i Gallia. Han tok del i forsvaret av Tours og kjempet også i et slag mot frankerne ved Vicus Helena ca 448. På et ukjent tidspunkt etter dette forlot Majorian hæren, men da Aetius ble drept i 454 ble han tilbakekalt av keiser Valentinian III for å berolige Aetius’ soldater. Majorian ble snart utpekt til comes domesticus – kommandant for husholdsgarden.

[rediger] Maktkamp

Valentinian ble selv drept i 455 og da han ikke hadde noen sønner var det ingen åpenbar kandidat til tronen. Majorians kandidatur ble støttet av keiserinne Eudoxia, men valget falt isteden på den mektige senatoren Petronius Maximus. Maximus ble imidlertid drept i mai samme år da vandalene plyndret Roma. I Gallia utropte Avitus seg til keiser med støtte fra visigoterne. Majorian sammen med den andre viktige hærføreren i Italia, Ricimer, valgte også å støtte Avitus’ regime.

Avitus’ popularitet forsvant fort og høsten 456 gjorde Majorian og Ricimer opprør. Avitus ble beseiret i et avgjørende slag 17. eller 18. oktober utenfor Piacenza, avsatt og gjort til biskop.

Ingen av opprørerne ble utropt til keiser med det første. Antagelig ønsket de å sikre seg støtte fra den østromerske keiseren, Marcian, først. Marcian døde 27. januar 457 uten å ha foretatt seg noe, og hans etterfølger, Leo I, hadde heller ingen bråhast med å utpeke en ny vestromersk keiser. Isteden ble 28. februar Ricimer utnevnt til patrisier og magister militum og Majorian til magister militum.

Som magister militum stoppet Majorian en alamannisk invasjon fra Raetia. Muligens som en følge av dette ble Majorian 1. april hyllet som keiser av sine soldater i nærheten av Ravenna. Forhandlingene med Konstantinopel trakk ut og Majorian ble ikke formelt innsatt før 28. desember.

[rediger] Keiserstyre

Majorians autoritet strakte i begynnelsen seg ikke utenfor Italia. Han ble ikke anerkjent i Gallia som var Avitus’ gamle maktbase. Spania var i praksis også utenfor rekkevidde.

Sent i 458 marsjerte Majorian inn i Gallia med en hær bestående hovedsakelig av allierte barbarer. Han beseiret visigoterne og inngikk en fredsavtale med deres konge Teoderik II. Aegidius, en kollega fra tiden under Aetius, ble utpekt til magister militum for Gallia. Med gotisk støtte ble burgunderne fordrevet fra Rhône-dalen og Lyon inntatt. Etter disse styrkebevisningene ble Majorian mer forsonende og det lyktes med diplomatiske virkemidler å gjenopprette sentralstyremaktas autoritet. I januar 459 framførte Avitus’ svoger Sidonius Apollinaris en panegyrikk for Majorian. Denne er en viktig kilde for Majorians tidlige bedrifter.

I mai krysset Majorian over til Spania. Her hadde visigoterne nærmest fått ekspandere fritt siden 455. I tillegg til å gjenopprette romersk autoritet ønsket han også å bruke Spania som et springbrett for et framtidig felttog mot vandalene som hadde satt seg fast i Tunisia. Majorian begynte å samle sammen en invasjonsflåte for å frakte hæren over til Mauretania, samtidig som han konsoliderte sin autoritet i Spania. Imidlertid klarte vandalene å ødelegge flåten mens Majorian var opptatt på annet hold. Majorian ble tvunget til å inngå fred med Geiserik, vandalenes konge, på dårlige vilkår og marsjere tilbake til Arles i Gallia.

Gjennom sin regjeringstid forsøkte Majorian å opprette et godt forhold til aristokratiet både Italia og provinsene. Blant annet ble rikets øverste embeter gitt til menn med bakgrunn også utenfor Italia. Majorian forsøkte også å utbedre rikets finanser. Tidligere års skatteunndragelser hadde ført til at enkelte hadde skyldte så store beløp at de aldri ville prøve å betale tilbake. Denne gjelden ble nå slettet med håp om at framtidig skatteinkreving ville gå lettere. Flere lover ble utstedt som slo ned på uautorisert skatteinnkreving, illegal beslaglegging av privat eiendom og annen korrupsjon, men det er usikkert hvor effektive disse var.

[rediger] Fall

I juli 461 vendte Majorian tilbake til Italia etter å ha sendt fra seg sine allierte soldater. Dette viste seg å være en skjebnesvanger feil. Mange rike og mektige senatorer hadde slått seg opp på nettopp den typen korrupsjon Majorian ville til livs. Disse slo seg sammen med Ricimer i en konspirasjon mot keiseren. Ricimer hadde hjulpet Majorian til makta og senere hatt en svært framtredende maktposisjon. Ricimer slo nå til før Majorian kunne gjenetablere seg i Italia. Majorian ble arrestert og avsatt ved Tortona 3. august og senere henrettet. Som ny keiser innsatte Ricimer Libius Severus, en lagt mer medgjørlig marionett.