Laug
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et laug er en lokal sammenslutning av kjøpmenn eller håndverkere i middelalderen og fram til 1800-tallet. På norsk ble ordet brukt om sammenslutninger av håndverkere, mens ordet gilde ble brukt om sosiale sammenslutninger av kjøpmenn og håndverkere eller andre grupper. I dag brukes det om lokale sammenslutninger av håndverksmestere.
Innhold |
[rediger] Utvikling
Fra rundt 1100-tallet vokste disse organisasjonene fram både for å beskytte medlemmenes interesser og for å drive selvregulering og opplæring innenfor fagene. For eksempel bestemte lauget hvem som skulle tas opp som læresvenn, og hvordan progresjonen gikk derfra fram til mesterbrevet.
Fra slutten av 1700-tallet ble laugene sterkere og sterkere kritisert for å drive proteksjonisme, hindre innovasjon og teknisk utvikling og å ha feider med hverandre. Kritikerne var spredt over det politiske spektrum, fra Jean-Jacques Rousseau og Adam Smith til Karl Marx.
Den sterkere makten statene fikk, blant annet til å regulere patenter og opphavsrett, gjorde at laugene fikk mindre makt. Etter den franske revolusjonen ble de gamle laugene oppløst over mye av Europa.
Laugsvesenet var lite utviklet i Norge, bortsett fra i landets største by Bergen. I Christiania var det bare tre håndverksfag som før midten av 1600-tallet var organisert i laug – skreddere, skomakere og gullsmeder. Senere ble det også opprettet laug for vevere, slaktere, smeder, bakere, snekkere og fellberedere. Myndighetene fulgte en laugsfiendtlig politikk og forsøkte å avskaffe dem eller begrense og overvåke virksomheten. Etter nye laugsforordninger av 1681 og 1682 fikk laugene statutter eller laugsskråer utarbeidet av byens magistrat og godkjent av sentraladministrasjonen i København. Magistraten oppnevnte også laugenes tillitsmenn og skulle ha en bisitter på alle møter.
I 1839 ble alle laug opphevet, og i 1866 ble det ved lov bestemt at alle laug skulle bortfalle innen utgangen av 1869, unntatt Bergens Bakerlaug, hvis medlemmers virksomhet var knyttet til privilegerte bakergårder. Først i 1894 mistet lauget sine privilegier, etter å ha forsvart dem like i Høyesterett. Bergens bakerlaug ble således det siste laug i Norge.
Håndverkere i Norge bruker i vår tid ofte betegnelsen laug på sine interesse- og bransjeorganisasjoner, bl.a. malerne.
[rediger] Symboler
Laugene brukte en del symbolske gjenstander med høy fagmessig kvalitet, og flere av disse er fortsatt bevart også i Norge. Som kjennetegn brukte laugene segl med bildemotiver fra fagene og under påvirkning fra laugspraksis i utlandet. Eksempler er skomakere med dobbeltørn, bakere med en rangkrone på en kringle, skreddere med saks og snekkere med passer og vinkelhake.
Lignende laugs- eller fagsymboler kom inn i noen person- og slektsvåpen. Garver-slekten Berner har i skjoldet krysslagt de stiliserte redskapene falsebein, glittestein og skavjern, Smith har i skjoldet to krysslagte hammere, og Stang har i skjoldet krysslagt passer og vinkelhake. (Den eldre Halden-slekt Stang kom til Norge omkring 1659 med ingeniøren og festningsbyggeren Fabian Stang d.e.).
Noen laug hadde store broderte faner med slike symbolske motiver. Vi finner symbolene også på flott bearbeidete gamle laugspokaler, laugskister (laugslader) for laugets dokumenter, seremonistaver og annet utstyr.
I middelalderen fantes det et «Olavsgilde» på Onarheim, men det er et spørsmål om dette kan betegnes som et laug. Gildet hadde sitt eget segl som viser et skjold med to krysslagte økser under en åpen kongekrone som symboliserer Hellig Olav og hans martyrdød på Stiklestad. Dette skjoldmotivet ble fastsatt i 1961 som fylkesvåpen for Hordaland, mens øksene er med i Tysnes kommunevåpen fra 1971.
[rediger] Litteratur
- Oluf Kolsrud: Handverkarlags-segl fraa Oslo og Christiania, tidsskriftet St. Halvard, Kristiania 1915
- H. Grevenor: Fra laugstiden i Norge, Kristiania 1924
- Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987
- Cappelen: Norske slektsvåpen (2. opplag), Oslo 1976
