Smed
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En smed er en håndverker som bearbeider metall. Navnet brukes både på de som bruker tradisjonelle og moderne verktøy og metoder.
Det finnes mange typer smeder:
- En gullsmed jobber med gull, vanligvis smykker
- En sølvsmed jobber med sølv, ofte smykker eller bestikk og pyntegjenstander
- En låsesmed jobber med låser
- En grovsmed jobber med jern og stål, for det meste utsmykning eller redskaper
[rediger] Utdanning
I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Smed. Ønsker du å utdanne deg til gullsmed eller sølvsmed må du ta andre året Vg2 Design og gullsmedhåndverk.
[rediger] Smed
Kunnskap om bearbeiding av metall var kjent i Norden allerede i begynnelsen av bronsealderen. Funn av støpeformer viser at man hadde kunnskap om å støpe metall. Antaglig har man også kunnet forme bronse med hammer, for eksempel når man skulle forme nåler, spiralnåler og tynnplate. Når jernet kom, og man satte i gang egen jernproduksjon, og framstilling av redskap, hadde man allerede en grunleggende kunnskap om bearbeiding av metaller. Jernsmiing kan i Norge spores tilbake til begynnelsen av jernalderen (500 f.kr.-1000 e.kr.), da man begynte å utvinne jern fra myrmalm. De eldste dateringer av framstillingsplasser for jern streker seg tilbake til 300-tallet f.Kr.
Jernet ble brukt til våpen og redskaper. Enkelte smeder kan ha nytt høy status i samfunnet, og i Norden kan enkelte aspekt ved smedens rolle blitt sett på som rituell og magisk. Deler av kunnskapen om smiing og jernframstilling, var i jernalder trolig betraktet som hemmelig, hvor kun enkelte utvalgte kunne få tilgang. I mange tilfeller har smeden fått med seg smiverktøy i graven, først og fremst yngre jernalder (600-1000 e.Kr.).
Funn av våpen og redskap fra jernalderen viser at smedene var meget dyktige håndverkere, og behersket faget fullt ut. Praktvåpen, særlig sverd, kunne være rikt dekorert og hadde ofte innskrifter og dekoror sveiset inn i klingen. Sverdklingene var nesten alltid bygd opp av tynne staver som var sveiset sammen for å bygge opp klingen. Stavene kunne være vridd og snodd på ulikt vist for å danne mønster som ble synlig ved etsing med fruktsyrer. Lignende teknikker ble brukt ved smiing av spyd.
På 1500-tallet nådde smijernskunsten ett høydepunkt, da det begynte å bli vanlig med utsmykninger som porter og gitter i smijern.
En smed jobber som regel i ei smie, med en åpen ovn kalt ei esse (et vanlig dialektord er smieavl). Et annen viktig gjenstand i smia er ambolten. Jernet varmes i essa til det er rødglødende, og bearbeides på ambolten til ønsket form.
En del redskap, særlig eggverktøy som kniver, økser, meisler o.l., må herdes for å kunne holde på en skarp egg. Det skjer ved at stålet varmes til det gløder kirsebærrødt (ca 750°C), og bråkjøles i væske, som regel vann eller olje. Etter herdingen er stålet hardt som glass og kan lett brekke. Derfor må det varmes opp igjen til 200-300° C avhengig av hvor stor hardhet man ønsker. Dette kalles anløpning. Bare stål som inneholder mere en 0,3 % karbon kan herdes. Hvis karbonprosenten er høyere en 4 % kalles det støpejern, som ikke er smibart. Vanlig konstruksjonsstål har under 0,3% karbon, og kan ikke herdes. En annen måte å øke hardheten til stål på er ved kaldhamring. Denne teknikken kalles tynsling, og ble tidligere ofte brukt på ljåer ved at man hamret eggen kald, i stede for å bruke slipestein. Etterpå ble eggen brynet.
Smeden behersker også andre teknikker som klinking, sveising, lodding og mønstersmiing.
