Khala (uttales «cow-la»), eller boliviansk nakenhund som den også kan kalles, er den minst kjente av nakenhundrasene i verden. Den er en varietet av peruviansk nakenhund (Perro sin Pelo del Perú). Rasen eksisterer i to størrelsesvarianter, kalt khala medio og khala grande. Den mangler internasjonal anerkjennelse, men er beviselig eldre enn Christofer Columbus' oppdagelse av Sør-Amerika.

[rediger] Opprinnelse og alder

Khala har lenge vært regnet som samme hund som peruviansk nakenhund, men den skiller seg fra denne på mer enn en måte. Den har derfor blitt anerkjent som en egen varietet av noen (AKAR, CKC, APRI) kennelklubber, men den mangler fortsatt anerkjennelse fra de store klubbene.

Khala er en nakenhund som trolig har oppstått og fortsatt eksisterer i strøk i Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og da spesielt i visse strøk av Argentina, Bolivia, Peru og Chile. Den knyttes opp mot en rekke indianerstammer, og da spesielt til quechuaindianerne. Navnet khala stammer da også fra quechuaene i Bolivia og betyr rett og slett «uten klær», eller «den som ikke har klær». Den peruvianske quechuaene kaller den «caa allepo», som har samme betydning. Andre indianerstammer har tilsvarende navn med lignende betydninger.

Det eldste bevis man har for denne hunderasen stammer fra perioden 1200-1470 og er påvist i gravfunn (såkalte tårngraver eller chullpas) gjort i områder på høysletten i Andesfjellene som omfatter både Peru, Bolivia og Chile. Gravene viser også andre hunder, men khala er mulig å påvise bl.a. som følge av de degenrerte tennene hårløse hunder har. Et av funnene var dessuten mumifisert^[1].

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Khala finnes i to størrelsesvarianter, khala grande (langbent) og khala medio (kortbent), og minner mest om den mexikanske og peruvianske nakenhunden, men det er også en rekke likhetstrekk til andre primitive hunderaser, eksempelvis til thai ridgeback og podencorasene. Også flere pariahhunder minner mye om khala, som vanligvis har noe behåring på hodet og dessuten kan ha både stående og hengende ører. Det skal også finnes en behåret utgave av khala grande, der pelsen minner mye om borzoi. Khala grande er dessuten svært lik mynder, i større grad enn khala medio og podencoene. Som mexikansk og peruviansk nakenhund, har også khala dårlig utviklet dental utrustning. Den mangler ofte flere tenner. Rasen er også kjent for å ha svært kraftige klør.

Khala grande er den høyste av de to varietetene. Den har lengre legger og gir et mer myndelignende inntrykk. Skulderhøyden er normalt ca. 43-51 cm, mens vekten ligger rundt 8-14 kg. Denne hunden har et bevegelsesmønster som er nærmest likt myndenes.

Khala medio er mer kortbent av type og gir derfor et mer kompakt inntrykk. Skulderhøyden er normalt ca. 36-41 cm, mens vekten ligger rundt 6,5-14 kg.

[rediger] Bruksområde

For indianerne i Mellom- og Sør-Amerika er khala først og fremt en ypperlig brukshund. De bruker den som hetsende jakthund på småvilt og som vakthund og familiehund. I tidligere tider kan man også regne med at den var viktig i rituelle handliger, men den har nok også fungert som matauk.

[rediger] Lynne og væremåte

Khala er lojal og kjælen mot familie og venner, men reservert, utilnærmelig og tidvis direkte fiendtlig mot fremmede. Dette er en svært primitiv hunderase som bare passer for mennesker med solig erfaring med slike hunder. Den skal være tolerant ovenfor kjæledyr og bufe, men ikke underdanig. Som primitive hunder flest vil den heller løp unna enn konfrontere andre hunder, noe som nok skyldes overlevelsesinstinktet. Blir den skremt stivner den til (fryser).

Det fortelles også at denne hunden trives best i selskap med andre hunder, spesielt hunder av egen rase. Den trenger tålmodig og vennlig, men bestemt dressur, og den må på ingen måte domineres. Da vil den miste sitt særpreg. Rasen har et utpreget jaktinstinkt som kan utløses av et dyr som løper.

[rediger] Annet

Khala er en meget sunn hunderase med få eller ingen arvelige belastninger.

Noen hevder at såkalte nakenhunder har en generelt høyere kroppstemperatur enn andre hunderaser (opp mot 40°C sier noen), men dette medfører ikke riktighet. Det korrekte er at kroppstemperaturen er som for hunder flest, altså omkring 38°C.

Alle nakenhunder har et gen som gjør at de ofte mangler noen tenner. Nakenhunder som er lyse i huden blir fort solbrendte i sterk sol og trenger beskyttelse, enten i form av bekledning eller solkrem med høy solfaktor. Mørke nakehunder tåler imidlertid nesten like mye sol som hunder med behåring.

For solkremer bør man rådføre seg med en veterinær før man velger merke og type, eventuelt med andre som har erfaring på området. Nakenhunder kan (og bør) bades fra tid til annen, men ikke for ofte og en bør bruke en svært mild shampoo som ikke har tilsetninger av parfyme, primært en shampoo beregnet for hunder.

Det skal også påpekes at såkalte nakenhunder ikke er spesielt allergivennlige, slik mange tror. Se artikkel om hundeallergi for flere detaljer om hvorfor.