Kārlis Ulmanis
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Kārlis Ulmanis | |
 |
|
| Latvias fjerde president | |
|---|---|
| Periode(r): | 1936 - 20. juni 1940 |
| Forgjenger: | Alberts Kviesis |
| Etterfølger: | Latvia annektert av Sovjetunionen |
| Latvias første statsminister | |
| Periode(r): | 19. november 1918 - 18. juni 1921 |
| Etterfølger: | Zigfrīds Anna Meierovics |
| Latvias syvende statsminister | |
| Periode(r): | 24. desember 1925 - 6. mai 1926 |
| Forgjenger: | Hugo Celmiņš |
| Etterfølger: | Artūrs Alberings |
| Latvias tolvte statsminister | |
| Periode(r): | 27. mars 1931 - 4. desember 1931 |
| Forgjenger: | Hugo Celmiņš |
| Etterfølger: | Marģers Skujenieks |
| Latvias femtende statsminister | |
| Periode(r): | 17. mars 1934 - 20. juni 1940 |
| Forgjenger: | Ādolfs Bļodnieks |
| Etterfølger: | Latvia annektert av Sovjetunionen |
| Persondata | |
| Parti: | Ingen (Latvijas Zemnieku savienība inntil 15. mai 1934) |
| Født: | 4. september 1877 i Bērze |
| Død: | 20. september 1942 |
| Yrke: | Politiker, foreleser, meierieier |
Kārlis Vilhelms Augusts Ulmanis (født 4. september 1877 i Bērze, Latvia, død 20. september 1942 i Krasnovodsk-fengselet i Sovjetunionen) var en ledende latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden mellom 1918 og 1940. Han tok over makten i landet etter et statskupp og innførte flere økonomiske og politiske reformer. Ulmanis var en populær leder, i særdeleshet blant bøndene, og under hans styre gjennomgikk Latvia en rekke store økonomiske prestasjoner. Han var ansvarlig for at analfabetismen ble blant de laveste i Europa, forbedret infrastrukturen i landet og latviernes patriotisme og nasjonalfølelse. Han ble tvunget av makten den 17. juni 1940 som følge av Sovjetunionens okkupasjon av landet. Ulmanis popularitet blant folket var en av hovedårsakene til at hans grandnevø Guntis Ulmanis ble valgt til president i 1993.
Innhold |
[rediger] Biografi
[rediger] Utdannelse og tidlig karrière
Kārlis Ulmanis ble født den 4. september 1877 i Bērze, Latvia, som var da en del av Det russiske keiserdømme.
Ulmanis studerte landbruk på ETH Zurich i Sveits og Leipzig Universitet i Tyskland, og deretter arbeidet han som forfatter, foreleser og driftsleder i forskellige landbruksstillinger i Latvia (daværende i det russiske keiserrike). Han var politisk aktiv under 1905 revolusjonen og var for en kort periode fengslet i Pskov, og deretter flyktet han landet for å unngå videre fengsling av de russiske myndighetene. I eksil studerte han ved University of Nebraska i USA, hvor han besto sin universitetseksamen i landbruksvitenskap. Etter å ha arbeidet som foreleser på universitetet i en kort periode flyttet Ulmanis til Houston, Texas, hvor han kjøpte et meieri.
Ulmanis returnerte til Latvia i 1913, etter å ha blitt informert at det var sikkert å reise etter at tsar Nikolaj II av Russland hadde utgitt en generell amnesti. Freden var derimot kortvarig når den 1. verdenskrig brøt ut året etter.
[rediger] Politisk karrière i det demokratiske Latvia
I krigens ettermæle var Ulmanis en av de viktigste grundleggerne av det Latviske Folkeråd (Tautas Padome), som erklærte Latvias selvstendighet fra Russland den 18. november 1918. En grundlovsmessig forsamling etablerte Latvia som et parlamentært demokrati i 1920. Ulmanis var Latvias første statsminister etter at landet hadde blitt selvstendig for første gang på 700 år. Han var også minister i forskjellige regjeringer mellom 1918 og 1940. Han grunnla også partiet Den latviske bondeunionen, som ble en av Latvias to største partier i mellomkrigstiden.
[rediger] Kuppet
Den 15. mai 1934 oppløste Ulmanis som statsminister Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentaristisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske "Legionen" under oberstløytnant Voldemārs Ozols.
Adskillige offiserer fra hæren og enheter fra hjemmevernet (Aizsargi) lojale mot Ulmanis okkuperte de viktigste regjeringskontorene, kommunikasjons- og transportfasiliteter. Mange av de valgte embetsmennene og militæroffiserer imot kuppet ble ulovlig tilbakeholdt.
Alle de politiske partiene, inkludert hans eget parti Den latviske bondeunionen, ble gjort ulovlige. Deler av den latviske grundloven og de borgerlige rettighetene ble suspendert. Alle aviser eid av politiske partier og organisasjoner ble lukket. Omkring 2000 sosialdemokrater ble til å begynne med tilbakeholdt av myndighetene, inkludert de fleste av sosialdemokratiske medlemmene av det oppløste Saeima og diverse høyre-ekstremistiske radikale organisasjonene som Pērkonkrusts. I alt ble 369 sosialdemokrater, 95 medlemmer av Pērkonkrusts, pro-nazistiske aktivister fra det baltisk-tyske samfundet og en rekke politikere fra andre partier internert i en konsentrasjonsleir etablert i Liepājas Karosta-distrikt.
Etter at flere av sosialdemokratene som Bruno Kalniņš hadde blitt være renset for beskyldninger om våpenanklager av domstolene, ble de fleste av disse løslatt over tid. De som ble kjent skyldig i forræderi, som Gustavs Celmiņš, forble fengslet for resten av deres dømte straffer.
[rediger] Autoritært regime
Den sittende presidenten Alberts Kviesis ble tillatt å sitte som president for resten av hans embetstid som endte i 1936. Deretter sammensluttet han presidentembetet og statsministerembetet imot grundloven. Kārlis Ulmanis innførte hva han kaldte et "nasjonalistisk diktatur", og ga seg selv tittelen "Tautas Vadonis" (lederen av nasjonen) og "nasjonens fader". Ulmanis regjerte nå landet eneveldig og gjorde beslutninger med ubegrenset makt.
Ulmanis var en populær leder, i særdeleshet blant bøndene, og under hans styre gjennomgikk Latvia en rekke store økonomiske prestasjoner. Da han ikke hadde egen familie eller arvinger, hadde han ingen egne økonomiske eller materielle interesser, kunne han vie hele sitt liv for sitt land og dets velstand. Med hans betydelig lønn (som han hadde selv bestemt) strødde han om seg med pengene til diverse bidrag, gaver til andre, skoler, kultur og sportsbegivenheter.
Under Ulmanis' styre ble lagt stor vekt på utdannelse og analfabetismen i Latvia var blant de laveste i Europa. På grund av komparative fordeler økonomisk sett ble Storbritannia og Tyskland Latvias største handelspartnere, mens handel med Sovjetunionen ble redusert. Latviske varer ble solgt til Storbritannia, og britiske pund ble brukt til kjøp av varer fra Tyskland.
Han innførte tradisjonen Draudzīgais aicinājums, som gikk ut på å donere bøker til ens gamle skole med like stor gavmildhet som lederen selv gjorde. Denne tradisjonen blir fulgt den dag i dag som en gestus av velvilje og kjærlighet.
Økonomien, spesielt landbruket og industrien, ble kontrollert av regjeringen i en ekstremt høy grad. Ulmanis nasjonaliserte mange industriområder, og dette medførte en rask økonomisk vekst, og Latvia oppnådde en meget høy levestandard. I en tid hvor meste av verdens økonomier led, nøt Latvia av en forøkning både i Bruttonasjonalproduktet (BNP) og i eksport av latviske varer til utlandet.
Ulmanis var også ansvarlig for konstruksjonen av bygninger og oppbygging av infrastrukturen. På seks år hadde Ulmanis-regjeringen bygget et stort (ved Ķegums) og mange små vannkraftverk, broer, motorveier, administrative bygninger, kommunale sentre og bygninger og hundrevis av skoler. Industrien ble utvidet, og under Ulmanis var suksessene blant annet produksjonen av radiosett, telefoner og Minox-kameraer, Roberts Hirss prestasjoner innenfor tekstil, det VEF-produserte flyet og Ford-Vairogs motorkjøretøyet.
Ulmanis var en latvist nasjonalist, som gikk inn for slagordet "Latvia for latviere" og gikk inn for at ethvert etnisk samfund i Latvia skulle utvikle sin egen autentiske nasjonale kultur, i stedet for at de skulle assimilere seg.
Ulmanis' politikk (også før han tok makten i landet) gikk inn for elimineringen av minoritetenes ledelse av økonomiske områder og å gi latviere kontrollen over alle områder i Latvias økonomi - dette blir noen ganger henvise som latviasering. Noen kilder angir at omkring 90% av bankene og kredittvirksomhetene var i latviske hender i 1939, i motsetning var dette tallet kun omkring 20% in 1933. Landbruksminister Birznieks sa i en tale i Ventspils den 26. januar 1936, at:
"Det latviske folket er de eneste herrene over dette lande; latviere vil for dem selv kunngjøre lovene og dømme for dem selv hva rettferdighet er."
Som følge av dette ble andelene eid av minoritetene - tyskere, jøder, russere og litauere - formindsket, og dermed ble deres rettigheter også begrenset. Men Ulmanis kultiverte ikke nasjonalt hat og antisemitisme, og han var imot fysisk vold og ulovlige handlinger mot minoritetene, og slo hardt ned på høyre- og venstreortienterte ekstremister, og mot både nazi- og kommunistsympatisører. Mellom 1920 og 1938 flykter mange jøder fra Sovjetunionen og Nazityskland fra forfølgelse og søkte tilflukt i Latvia.
Latvias diplomatiske forbindelser ble også forbedret under Ulmanis, og i 1940 hadde Latvia forbindelser til Argentina, USA, Belgia, Brasil, Bulgaria, Danmark, Estland, Frankrike, Hellas, Italia, Litauen, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Romania, Finland, Sovjetunionen, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland, Ungarn og Vatikanet. Mellom 1936 og 1939 var Latvia også blant hovedmedlemmene av Folkeforbundet.
[rediger] Senere liv og død
Den 23. august 1939 undertegnet Adolf Hitlers Nazi-Tyskland og Josef Stalins Sovjetunionen en ikke-angrepspakt, også kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten. Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll, der partene delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble delt mellom landene; Tyskland fikk de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen fikk områdene øst for Curzon-linjen som hadde vært russiske før krigen. Da de øvrige allierte landene mer eller mindre stilltiende aksepterte Sovjets okkupasjon av de tre baltiske landene, ble traktaten i grove trekk en realitet.
Den 27. september 1939 ble den estiske utenriksministeren Karl Selter innkaldt til et møte i Moskva og beordret til å undertegne en felles assistanseavtale. Den nedverdigende avtalen krevde at Estland skulle utføre en rekke krav levert i form av et ultimatum, blant annet å tillate stasjoneringen av sovjetiske tropper på sitt territorium. Den 5. oktober ble også Latvia tvunget til å undertegne avtalen, og den 10. oktober kapitulerte også Litauen.
Som følge av dette ble det oppretter sovjetiske militærbaser i Piltene, Ēdole, Kuldīga, Cīrava, Priekule og Vainode.
Den 17. juni kl. 05.00 om morgenen krysset sovjetiske sovjetiske tropper den latvisk-sovjetiske grensen, og innen for et par dager hadde Sovjetunionen okkupert Latvia i likhet med Estland og Litauen. Ulmanis beordret latviere til ikke å gjøre motstand mot de sovjetiske troppene. Utrykket "Jeg forblir på min plass og dere forblir på deres plasser" fra hans radiotale er stadig berømt, og kan ha reddet liv, men Ulmanis blir noen ganger i moderne tid anklaget for ikke å ha inngått i en militær allianse med Litauen og Estland, og ikke å gjort nok for å forsvare Latvia imot det sovjetiske overfallet som Finland hadde gjort under vinterkrigen.
Den 21. juli ble Ulmanis deportert. Han anmodet den sovjetiske regjeringen om en pensjon og om en tillatelse om å emigrere til Sveits. Istedet endte han opp i Stavropol, hvor han arbeidet i sitt opprindelige erhverv i et år. Han ble fengslet i juli 1941. I 1942, da tyske tropper nærmed seg Stavropol, ble han og andre evakuert til et fengsel i Krasnovodsk i det Turkmenske SSR. På veien derover ble han smittet av dysenteri og døde kort tid etter den 20. september 1942. Ulmanis hadde ingen kone og ingen barn, da han sa at han var gift med Latvia.
[rediger] Senere vurdering
Kārlis Ulmanis arv i Latvia og for latviere er komplisert og omdiskutert.
I etterkrigstidens Latviske SSR Sovjetregimet karakteriserte Ulmanis og hans regjeing som typiske fascister, som var ideologisk set ikke særlig annerledes enn nazistene.
Blant de latviske emigrantene i eksil ble Ulmanis ansett som et forbilde av mange av dem som mente at hans 6-år lange autoritære styre var en gullalder for den latviske nasjonen. Noen av tradisjonene som Ulmanis innførte, som "Draudzīgais aicinājums" (velgjørenhetsdonasjoner til ens tidligere skole), blir fortsatt fulgt den dag i dag.
I det moderne selvstendige Latvia forblir Ulmanis populær, men også en kontroversiell person. Mange latviere anser ham som et symbol på Latvias selvstendighet i mellomkrigstidens Latvia, spesielt som hans tidligere rolle som statsminister i landets første år. Andre krediterer Ulmanis for forbedringen av landets økonomi og Latvias velstand på 1930-tallet. Andre mener at en person som oppløste parlamentet og innførte et autoritært styre ikke kan bli ansett som et positivt forbilde, selvom at hans styre økte landets og folkets velstand.
Et tegn på at Ulmanis var stadig veldig populær i Latvia i de første årene etter at landet ble selvstendig fra Sovjetunionen var når hans grandnevø Guntis Ulmanis ble valgt som Latvias president i 1993.
En av hovedgatene i Riga, Latvias hovedstad, er oppkalt etter ham (K.Ulmaņa gatve). I nyere tid har også et monument av Ulmanis blitt reist i en park i sentrum av Riga.
[rediger] Sitater
- Militārā gatavība ir vienīgā ķīla polītiskajai patstāvībai. (For å bli politisk selvstendig må man være forberedt militært.) - Kārlis Ulmanis, 8. desember 1919
- Ikke spør om hva ditt land kan gjøre for deg, men overvei først hva du kan gjøre for ditt land! - Kārlis Ulmanis, 1935
- Es palikšu savā vietā, jūs palieciet savās! (Jeg forblir på min plass og dere forblir på deres plasser!) - Kārlis Ulmanis, 17. juni 1940
[rediger] Se også
- Latvias historie
- Latvias Selvstendighetskrig
[rediger] Litteratur
- Jānis Straume; Latvia, land and state: A brieg look into history, Latvia, 2007, ISBN 978-9984-26-327-4
[rediger] Eksterne lenker
| Forgjenger: Alberts Kviesis |
Latvias president |
Etterfølger: Latvia annektert av Sovjetunionen |
