Jugoslavia-krigene
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jugoslavia-krigene var en serie med voldelige konflikter i det tidligere Jugoslavia mellom 1991 og 2001. De omfattet to perioder med påfølgende kriger som påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Kosovo og Vojvodina er del av Serbia med autonome rettigheter. Kosovos status er fortsatt gjenstand for forhandlinger etter slutten på konflikten i 1999.
Krigene var preget av bitre etniske konflikter mellom folkegruppene i det tidligere Jugoslavia. Konfliktene hadde diverse politiske, kulturelle og etniske undertoner, ikke minst frykten for serbisk dominanse.
Økonomien kollapset under konfliktene og inflasjonen var enorm i perioder. Den økonomiske situasjonen var svært ustabil, spesielt i områder hvor kampene var hardest. Krigene var også de blodigste i Europa siden 2. verdenskrig og resulterte i totalt 300 000 døde (estimert) og millioner av flyktninger. De var også de første konfliktene siden 2. verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord, og mange av de involverte partene har blitt anklaget for krigsforbrytelser.
Innhold |
[rediger] Konfliktene
[rediger] Slovenia-krigen
- Utdypende artikkel: Slovenia-krigen
Slovenia-krigen, også kalt tidagerskrigen var den korteste og minst konfliktfylte av krigene. Det var kun en kort militær konflikt mellom Slovenia og det tidligere Jugoslavia etter Slovenias uavhengighetserklæring fra 26. juni til 7. juli 1991.
23. desember 1990 holdt Slovenia en folkeavstemming om uavhengighet fra Jugoslavia hvor 88% stemte ja. Den slovenske regjeringen var høyst klar over at den sentrale Beograd regjerningen meget gjerne kunne ta i bruk militær makt for å hindre Slovenias uavhengighet. Umiddelbart etter krigen erklærte den Jugoslaviske Hæren (JNA) at en ny forsvarsdoktrine ville gjelde for hele landet. Man ville gå bort fra den tidligere doktrinen hvor hver republikk selv sørget for sitt eget forsvar (teritorialna obramba eller TO) og erstatte den med et sentralstyrt forsvar. Republikkene ville miste deres rolle i forsvaret og deres TO ville bli avvæpnet og underlagt JNA hovedkvarteret i Beograd.
Den slovenske regjerningen motstod disse endringene og var vellykkede med å beholde majoriteten av det militære utstyret. Slovenia erklærte også en endring i grunnloven 28. september 1990 som sikret at Slovenias TO ville være under egen kontroll. Samtidig etablerte Slovenia i all hemmelighet en alternativ kommandostruktur, kjent som Manevrski Strukturi Narodne Zaščite eller MSNZ (Manøvrerings struktur for nasjonal beskyttelse). Slovenerne var fullstendig klar over at de ikke ville kunne motstå JNA over lang tid. Under forsvarsminister Janez Janša adopterte de en strategi basert på asymmetrisk krigføring. TO-enheter ville utføre geriljaangrep, ved å bruke anti-tankvåpen og luftvernmissiler til å angripe JNA. «Hit-and-run» og forsinkelsestaktikker ble foretrukket, og man skulle unngå direkte kamper, for i slike situasjoner ville JNAs slagkraft bli for mye.
På den diplomatiske fronten ville hverken EU eller USA anerkjenne Slovenias uavhengighet og jobbe sterkt for et fortsatt samlet Jugoslavia. Slovenia søkte internasjonal hjelp til å forhandle en fredfull splittelse fra Jugoslavia, men ble forbigått av vestlige land som heller ville ha en føderasjon å forholde seg til og ikke flere små stater.
Slovenia og Kroatia erklærte begge uavhengighet 25. juni 1991. Som Slovenia hadde forventet reagerte den sentrale regjeringen med å mobilisere JNA for å forhindre en oppløsning av Jugoslavia. Men JNA ledelsen var sterkt splittet, og ble ikke enige om hvordan de skulle gå frem. General Blagoje Adžić, JNA stabssjef, fremmet en stor militær aksjon for å fjerne den slovenske regjeringen og etablere en ny pro-sentralisert regjering. Hans politiske overhode General Veljko Kadijević, Jugoslavias forsvarsminister, insisterte på en mer forsiktig fremgangsmåte, først og fremst en «show of force» hvor man skulle overbevise Slovenia at overmakten var for stor og at de skulle trekke sin uavhengighetserklæring. Etter flere debatter fikk Kadijević sin vilje.
Senere fulgte en rekke små konflikter og treffninger. Konflikten startet offisielt på morgenen 26. juni da enheter fra JNAs 13. korps begynte å bevege seg fra deres base i Rijeka, Kroatia mot Slovenias grenser mot Italia. Det var demonstrasjoner mot JNA, men ingen skudd ble avfyrt den første dagen. JNA troppenes videre bevegelse fant sted tidlig om morgenen 27. juni. En enhet fra JNAs 306. anti-fly regiment fra Karlovac, Kroatia beveget seg over grensen Metlika. Noen få timer senere forlot enheter av JNAs 1. pansrede brigade sin base i Vrhnika nær den slovenske hovedstaden Ljubljana, med retning mot flyplassen i Brnik. De ankom noen få timer senere og tok kontroll over flyplassen. I øst forlot JNA enheter Maribor med retning mot grensepasseringen Sentilj og grensebyen Dravograd lengre vest. På ettermiddagen 27. juli skjøt den slovenske TO ned to JNA helikopter over Ljubljana, etter flere advarsler, og drepte alle som var ombord. Ironisk nok var piloten slovensk.
I de påfølgende dagene lanserte det slovenske TO en rekke operasjoner mot JNA som ble vellykket. Utbruddet av krigen galvaniserte diplomatiske tiltak av EU for å få en slutt på krisen. Tre utenriksministere møtte slovenske og jugoslaviske regjerings representanter i Zagreb natten mellom 28. og 29. juni. Der ble det avtalt en våpenhvile avtale, men dette ble ikke gjennomført i praksis. På morgenen oppnådde Slovenia to viktige militære suksesser. JNA troppene ved Brnik flyplass overga seg til slovenske TO styrker som hadde omringet flyplassen i løpet av natten. I nord ble flere JNA stridsvogner fanget nær Strihovec og senere reorganisert til et TO stridsvogn kompani.
JNA stilte et ultimatum til Slovenia kl 0900 30. juli og krevde en umiddelbar opphøring av alle fiendtligheter. Som en respons ble en resolusjon adoptert for å finne en fredlig løsning på krisen som ikke risikerte slovensk uavhengighet.
I de påfølgende dagene bygde konflikten seg opp mot klimakset 2. juli, da de tyngste kampene fant sted. En JNA stridsvogn kolonne i Krakovski skogen ble tungt beskutt av TO enheter, og tvang den til å overgi seg. Enheter fra JNAs 4. pansrede korps forsøkte å bevege seg opp fra Jastrebarsko i Kroatia, men ble slått tilbake nær grensebyen Bregana. Den slovenske TO hadde flere vellykkede angrep ved grensepasseringene Sentilj, Gornja Radgona, Fernetici og Gorjansko, og fanget flere JNA soldater. En lang kamp mellom JNA og TO styrker fant sted på kvelden ved Dravograd, og flere JNA leire over hele Slovenia falt til slovenske styrker. Kl 2100 erklærte den slovenske regjeringen en våpenhvile, men den ble avslått av JNA som sverget å ta kontroll og knuse den slovenske motstanden.
En viktig faktor i denne konflikten var den gryende krigen i Kroatia. Slovenia bestod stort sett av etniske slovenere og lite etniske serbere. Kroatia bestod av en betydelig større andel etniske serbere og derfor viktigere for den sentrale Jugoslavia regjeringen basert i Beograd. Et bevis på dette var da en stor JNA panseret konvoi forlot Beograd på morgenen 3. juli på vei mot Slovenia. Den kom aldri fram; ifølge den offisielle forklaringen var dette pga mekaniske feil. Men observatører har indikert at den virkelige grunnen til tropp bevegelsen var å posisjonere de for et angrep på den kroatiske regionen Slavonia. På kvelden 3. juli aksepterte JNA våpenhvilen og dro tilbake til leirene.
De var veldig få som ble drept i denne konflikten. Offisielle tall fra Slovenia viser til 44 døde og 182 sårede på JNAs side og 18 døde samt 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som forvillet seg inn i kamper.
[rediger] Kroatia-krigen
- Utdypende artikkel: Kroatia-krigen
Som nevnt erklærte Kroatia selvstendighet samtidig som Slovenia 25. juni 1991. Bakgrunnen for dette var det første frie valget. Det ble holdt i 1990, den første valgomgangen 22. april den andre omgangen 6. mai. Året før valget ble flere politiske partier etablert, blant dem Den kroatiske demokratiske union (HDZ - Hrvatska Demokratska Zajednica) som var ledet av nasjonalisten Franjo Tuđman.Det nye kroatiske parlamentet holdt sin første sesjon 30. mai 1990 og da informerte president Tuđman om sine planer vedrørende en ny grunnlov og store politiske, økonomiske og sosiale forandringer. Bekreftelsen av den nye kroatiske grunnloven kom 22. desember. I denne grunnloven ble serbere degradert til en minoritet. Tidligere hadde de hatt lik status som kroatene og denne degraderingen skapte stor uro og opprør blant serberne. August 1990 ble det holdt en folkeavstemming i Krajina om den serbiske «suvereniteten og autonomien» i Kroatia. Dette var en følge av endringen som ble gjort i den kroatiske grunnloven. Kraijna serberne søkte i begynnelsen ikke uavhengighet fra Kroatia, men ønsket å være en autunom stat på de etniske og historiske territorier de alltid hadde bodd på, innenfor Kroatias grenser. Dette erklærte Kraijans serbiske nasjonale råd 30. september 1990. April 1991 snudde de derimot og ønsket uavhengighet fra Kroatia. Den kroatiske regjerningen ble meget bekymret over situasjonen i Krajina. Innenriksministeriumet begynte å væpne flere og flere av politienhentene fordi den jugoslaviske føderale grunnloven forbød Kroatia å ha en egen hær. JNA var lite interessert i å hjelpe da de ønsket å oppretholde status quo med makt. Ved flere anledninger virket det som om JNA var på opprørernes side, fordi den innvolverte seg kun da kroatiske politienheter forsøkte framstøt mot opprørske serbere.
19. mai holdt Kroatia en folkeavstemming om løsrivelse fra Jugoslavia. Lokale serbiske myndigheter i Krajina oppfordret til en boikott av avstemmingen, og det ble stemt for med 94,1% av stemmene. Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia 25. juni 1991, men EU fikk dem til å fryse denne avgjørelsen i tre måneder med Brioni-avtalen.
En måned etter uavhengighetserklæringen holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. De var overlegne med tanke på militært utstyr, og taktikken gikk for det meste ut på å bombe områder med granatartilleri, inkludert sivile mål. Etter hvert som krigen utviklet seg ble byene Dubrovnik, Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek, Vinkovci og Vukovar alle angrepet av serbiske styrker.
August 1991 ble grensebyen Vukovar angrepet. Dette ble kjent som «Vukovar-slaget». Serbiske tropper omringet til slutt hele byen, men den 204. Vukovarbrigaden som forsvarte byen, forskanset seg inne i byen og holdt lenge stand. Byen ble til slutt erobret av serbiske styrker 18. november og kroatene ble fordrevet fra byen eller drept. Den sivile befolkningen flyktet fra de krigsherjede områdene, kroatene flyktet da vekk fra den bosniske og serbiske grensen, mens serberne beveget seg mot dem. Noen estimater anslår at 220 000 kroater og 300 000 serbere var internt feilplassert under krigen i Kroatia. Tallene varier ofte, men mange hundretusener av mennesker ble fordrevet av militæret i det som ble kjent som etnisk rensning. I ettertid har de serbiske kommandørene Mile Mrkšić, Miroslav Radić og Veselin Šljivančanin blitt tiltalt ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia for krigsforbrytelser begått i forbindelse med Vukovar-slaget.
Det internasjonale samfunnets rolle i krigen ble en gjenstand for mye kontrovers. Den generelle FN policyen med å innføre våpenhandelsboikott for alle de tidligere republikkene i Jugoslavia var ikke nøytral, da det førte til at de utbrytende republikkene ble plassert i en underlegen posisjon siden de ikke hadde noen som helst kontroll over tidligere jugoslaviske våpen og militært utstyr. Partene i krigen forflyttet seg for det meste til forskansede posisjoner da UNPROFOR ankom for å overse og sørge for at avtalen ble overholdt. JNA forflyttet seg snart fra Kroatia inn til Bosnia der krigen var i ferd med å starte. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992. Mellom 1992 og 1993 slo ca 225 000 (estimert) flyktinger seg ned i Kroatia. Disse kom fra Serbia og Kroatia. Mange bosnjaker flyktet til Kroatia og intet annet land tok i mot flere flyktende bosnjaks enn Kroatia. Kroatiske frivillige og soldater deltok i Bosnia-krigen. Noen av Tuđmans nærmeste medarbeidere, Gojko Šušak og Ivić Pašalić, var fra Herzegovina og støttet kroatene i Bosnia-Hercegovina finansielt og på andre måter.
Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia under operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og kjørte over RS Krajina - bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. På bare fire dager flyktet ca 150 000 – 200 000 serbere, for det meste til Serbia og Bosnia, i følge Tribunalet. Kroatiske kilder oppgir mellom 50 000 – 90 000 flyktninger, mens serberne påstår det var over 250 000. BBC har anslått at det er ca 200 000. [1] [2]. Denne, og etterfølgende militære operasjoner, ble fulgt opp av Tribunalet som tiltalte Ante Gotovina og flere andre kroatiske offiserer for krigsforbrytelser. [3] Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe med bosnjakne mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblandinger. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som Bosnia.
Etter Dayton-avtalen overtok NATO styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre realiseringen av vilkårene satt i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996. Årene etter ble brukt til oppbygging og forbedring av økonomien.
[rediger] Bosnia-krigen
- Utdypende artikkel: Bosnia-krigen
Konflikten i Bosnia var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca 1,8 millioner mennesker har flyktet fra sine hjem som følge av krigen. [4] Krigen varte i litt over tre år, fra 6. april 1992 til 14. desember 1995. Krigen var kompleks, og et resultat av mange årsaker. Politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kriser som følge av slutten på den kalde krigen og fallet av kommunismen i tidligere Jugoslavia, oppbruddet av Jugoslavia som startet med Kroatia og Slovenia og de påfølgende krigene var også en viktig faktor. En av de mest kjente hendelser fra krigen er Srebrenica-massakren.
En av årsakene til at krigen ble så kompleks og forvirrende var at Bosnia-Hercegovina var den eneste jugoslaviske republikken som ikke hadde en klar majoritet av en enkel etnisitet, og hovedstaden Sarajevo var også blandet. Ekteskap mellom gruppene var ikke uvanlig, men hovedsakelig var ekteskap innenfor sin egen etniske gruppe mest vanlig. Dermed beholdt man gruppene til en viss grad adskilt. Problemene begynte tidlig på 1990-tallet da de første valgene i republikkene ble holdt. I Bosnia ble resultatet tre dominerende etnisk-baserte partier som dannet en løs koalisjon for å fordrive det jugoslaviske kommunist partiet. Som leder av det største partiet ble Alija Izetbegović president av Bosnia. Izetbegović var en kontroversiell person og ikke vel ansett av serbere.
I motsetning til Slovenia og Kroatia var den etniske sammensetningen i Bosnia heterogen og det var vanskelig, om ikke umulig, å foreslå en form for likeverdig oppdeling av staten for å skape tre etniske stater.
Bosnia-Hercegovina holdt en folkeavstemming 29. februar og 1. mars 1992 om uavhengighet, som de fleste serbere boikottet. 99 % av de 66 % som møtte opp stemte for uavhengighet og bosnjakene og kroatene erklærte uavhengighet 5. april 1992. Serberne reagerte med å opprette sin egen stat Republika Srpska midnatt 7. april. Under press fra Tyskland spesielt, anerkjente EU Bosnia-Hercegovina 7. april, USA fulgte like etter. Landet ble tatt opp i FN 22. mai.
30. september 1991 angrep og ødela JNA den lille kroatiske landsbyen Ravno i Hercegovina som en del av deres beleiring av Dubrovnik, Kroatia. 19. september plasserte JNA ekstra tropper rundt byen Mostar, noe som de lokale myndighetene offentlig protesterte mot. JNA ble plassert rundt hele Bosnia-Hercegovinas grenser og forsøkte å ta kontroll over alle store strategiske beliggenheter så snart uavhengigheten var erklært i april 1992. Kroatene organiserte en militær formasjon som de kalte Kroatiske Forsvars Råd (Hrvatsko Vijeće Obrane, HVO), bosnjakne ble for det meste organisert i Bosnia-Hercegovinas hær (Armija Bosne i Hercegovine, ABiH) mens serberne var i Republika Srpska hæren (Vojska Republike Srpske, VRS). På enkelte steder var mindre paramilitære enheter aktive, som serbiske Hvite Ørner (Beli Orlov) bosniske Patriotisk Liga (Patriotska Liga) og Grønne Beret (Zelene Beretke) eller kroatiske Forsvars Styrker (Hrvatske Obrambene Snage).
Krigen mellom de tre parter viste seg mest sannsynlig å være den mest kaotiske og blodige krigen i Europa siden andre verdenskrig. Krigen i Bosnia var aldri en krig med tre åpenbare fronter. Det forekom allianser mellom kroater og serbere i enkelte områder, mens andre steder hadde bosnjaker og kroater allianser. Det er også kjent at serbere og bosnjaker hadde allianser i Cazin og i noen områder nær Mostar en liten periode. Derfor bestod krigen i Bosnia av tre parter som byttet allianser opptil flere ganger. Mange våpenhvile avtaler ble undertegnet, for så å bli brutt når en av partene følte at det var til deres fordel. Men i all hovedsak var kroatene og bosnjakne mer enige og stod sammen mot serberne som ønsket fortsatt union med Jugoslavia. FN prøvde gjentatte ganger å stoppe krigen, men lyktes ikke, og den mye omtalte Vance-Owen fredsplanen hadde liten innvirkning.
I juni 1992 fikk UNPROFOR utvidet sitt mandat til også å inkludere Bosnia, ikke bare Kroatia, og skulle opprinnelig beskytte Sarajevo International Airport. I september ble rollen ytterligere utvidet for å beskytte humanitær hjelp og hjelpe til med leveringen av hjelpen i hele Bosnia, så vel som beskyttelse av sivile når det var behov for det.
Så fulgte tragiske hendelser som beleiringen av Sarajevo, beleiringen av Mostar og bombingen av den kjente bruen, og Srebrenica-massakren. Sarajevo ble ødelagt i løpet av disse fire årene. Beleiringen av Sarajevo var uten tvil den verste og mest katastrofale perioden i byens historie siden første verdenskrig. Før beleiringen, opplevde byen enorm vekst og utvikling. Vinter-OL i 1984 brakte med seg mye berømmelse og glans, noe byen ikke hadde sett siden osman tiden på 1800-tallet. Krigen tok alt dette bort igjen. Før krigen hadde byen ca 500 000 innbyggere, mens bare 250 000 var igjen etter krigen. Siden har Sarajevo hatt enorme forbedringer. Innen 2004 var de fleste bygninger restaurert, med noen gjenstående byggprosjekter. Sarajevo har nå en befolkning på 401 000.
[rediger] Kosovo-konflikten
- Utdypende artikkel: Kosovo-konflikten
Kosovokrigen startet som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Kosovo er en provins sør i Serbia som var en del av Jugoslavia. I 1989 fratok diktatoren Milosevic Kosovo det selvstyret som området hadde hatt siden 1974. Albanere etter flere år med undertrykkelse startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerene og terrorisme av serberene. I 1999 kom det til krig mellom Jugoslavia og NATO. En omfattende bombekrig fra NATOs side fulgte, samtidig som albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos Frigjøringshær (UCK), å angripe serbisk politi. På den tiden begynte også studenter ved Universitet i Pristina å demostrere for økt frihet, noe som ble slått brutalt ned av serbisk politi. Jugoslaviske sikkerhetsstyrker svarte med en offensiv mot UCK-geriljaen, og den sivile befolkningen. UCK fikk imidlertid økt tilgang til våpen fra Albania, og ble oppmuntret til økt aktivitet av signaler fra vestlige land om at det kunne bli aktuelt med en militær inngripen mot Jugoslavia dersom ikke volden ble stoppet. Utover i 1998 ble sivile albanere tvunget til å flykte over grensene til Albania og Makedonia fra de områdene hvor kampene mellom UCK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest. Vinteren 1999 kalte kontaktgruppa for Jugoslavia, bestående av NATO, EU og Russland, partene sammen i Rambouillet i Frankrike. Her presenterte NATO et ultimatum til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen. De godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på, når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive. Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at ultimatumet også forutsatte at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av 30 000 NATO-soldater i Kosovo, og at hele Jugoslavia skulle stilles åpent for NATO-styrkene som ikke skulle kunne gjøres ansvarlige overfor jugoslaviske lover. Etter at NATO startet bombingen av Jugoslavia ble de fleste kosovoalbanerne tvunget til å flykte til nabolandene. De fleste flyktet til Albania eller Makedonia. I løpet av de årene krigen varte ble det i følge tidsskriftet The Lancet drept 12 000 albanere.[5] Fortsatt er 2 500 albanere og 500 serbere savnet.
[rediger] Se også
 |
Commons: Category:Yugoslav wars – bilder, video eller lyd |
