Jürgen Habermas
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jürgen Habermas (født 18. juni 1929 i Düsseldorf) er en tysk filosof og sosiolog.
Innhold |
[rediger] Biografi
Han studerte i Göttingen, Zürich og Bonn og tok doktorgraden i 1954 i Bonn med et arbeid over Schelling. Han habiliterte seg i 1961 i Marburg med verket Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft. Deretter fikk han et professorat i filosofi ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, som han hadde frem til 1964.
Fra 1964 til 1971 var Habermas professor i filosofi og sosiologi ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main. I 1971 flyttet han til Starnberg ved München, hvor han sammen med Carl Friedrich von Weizsäcker ledet Max-Planck-Institut zur Erforschung der Lebensbedingungen der wissenschaftlich-technischen Welt. I 1981 offentliggjorde han sitt hovedverk, Theorie des kommunikativen Handelns.
I 1983 slo han seg igjen ned i Frankfurt som professor i filosofi, med fagområdet sosialfilosofi og historiefilosofi.
[rediger] Vitenskapshistorie
Hans arbeid, som er blitt kallt neo-marxistisk, spenner meget bredt over en rekke av emner. Det fokuserer på grundleggelsen av sosial teori og epistemologi, analysen av det avanserte kapitalistiske, industrielle samfunn samt demokrati og lovgivningen i en kontekst av kritisk sosial-evolusjon og nutidig (især tysk) politikk.
Han er mest kjent for sitt arbeid med begrepet den offentlige sfære. Han har utviklet et teoretisk system rettet mot undersøkelsen av argumentasjon, frigjørelse og rasjonell-kritisk kommunikasjon innenfor moderne liberale institusjoner og i de menneskelige muligheter for å kommunisere og forfølge rasjonelle interesser.
Han startet som elev av Theodor W. Adorno og blir ansett som den siste store representant for Frankfurterskolen og dens kritiske teori.
[rediger] Teori
Habermas' teoridannelse har bidratt til en imponerende lang rekke av sosial teori og filosofi:
- Den tyske filisofiske tanke fra Immanuel Kant, Friedrich Schelling, Georg Hegel, Wilhelm Dilthey, Edmund Husserl og Hans-Georg Gadamer.
- Den marxistiske tradisjon - både Karl Marx' teori ligeså vel som den kritiske neo-marxistiske teori fra Frankfurterskolen (dvs. Max Horkheimer, Theodor Adorno og Herbert Marcuse).
- De sosiologiske teorier av Max Weber, Émile Durkheim og George Herbert Mead.
- Den lingvistiske filosofi og talehandlingsteori av Ludwig Wittgenstein, J.L. Austin og John Searle.
- Den amerikanske pragmatiske tradisjon av Charles Sanders Peirce og John Dewey samt den sosiologiske systemteori av Talcott Parsons og Niklas Luhmann.
- Den neo-kantisistiske tankegang.
Habermas betrakter utviklingen av teorien om kommunikativ rasjonalitet som sitt vigtigste bidrag. Denne adskiller seg fra den rasjonalistiske tradisjon ved å plassere rasjonalitet i strukturer av interpersonell lingvistisk kommunikasjon fremfor i strukturer innleiret i enten kosmos eller et vitende subjekt. Denne sosiale teori understøtter bestrebelser på å oppnå menneskelig frigjørelse, mens den bibeholder en universalistisk moralsk ramme. Denne ramme hviler på en idé om universal pragmatikk; at alle talehandlinger har et innebygget telos (det greske ord for 'formål' eller 'mål') om å oppnå gjensidig forståelse, og at mennesket besitter den nødvendige kommunikative kompetanse for å oppnå denne gjensidige forståelse. Habermas utviklet dels sin ramme på bakgrunn av talehandlingsteorien av Ludwig Wittgenstein, J. L. Austin og John Searle; dels på den sosiologiske teori om konstruksjonen av selvet i interaksjonen av George Herbert Mead; dels på teorier om moralsk utvikling av Jean Piaget og Lawrence Kohlberg og dels på diskursetikken av sin Heidelberg-kollega Karl-Otto Apel.
[rediger] Priser
Også etter at han ble pensjonist i 1994 har han vært vitenskapelig aktiv, og tar i stor grad del i den offentlige samtale. I 2001 fikk han de tyske bokhandleres fredspris. I 2005 ble Habermas tildelt Holbergprisen og i 2006 Bruno Kreiskys menneskerettspris.
Habermas er den mest fremtredende representant for Frankfurterskolen og den kritiske teori, og en av de mest kjente nålevende filosofer.
[rediger] Se også
[rediger] Bibliografi (utvalg)
- Das Absolute und die Geschichte. Von der Zwiespältigkeit in Schellings Denken (doktorgradavhandling), Bonn 1954.
- Student und Politik. Eine soziologische Untersuchung zum politischen Bewußtsein Frankfurter Studenten (med L. v. Friedburg, Ch. Oehler og F. Weltz), Neuwied 1961.
- Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft (habil.), Neuwied 1962
- Erkenntnis und Interesse, Frankfurt a.M. 1968. ISBN 3-518-06731-1
- Technik und Wissenschaft als 'Ideologie', Frankfurt a.M. 1968. ISBN 3-518-10287-7
- Protestbewegung und Hochschulreform, Frankfurt a.M. 1969.
- Zur Logik der Sozialwissenschaften, Tübingen 1970 (erw. 1982). ISBN 3-518-28117-8
- Theorie der Gesellschaft oder Sozialtechnologie. Was leistet die Systemforschung? (med Niklas Luhmann), Frankfurt a.M. 1971.
- Legitimationsprobleme im Spätkapitalismus, Frankfurt a.M. 1973. ISBN 3-518-10623-6
- Zur Rekonstruktion des Historischen Materialismus, Frankfurt a.M. 1976. ISBN 3-518-27754-5
- Theorie des kommunikativen Handelns (Bd.1: Handlungsrationalität und gesellschaftliche Rationalisierung, Bd. 2: Zur Kritik der funktionalistischen Vernunft), Frankfurt a.M. 1981. ISBN 3-518-28775-3
- Moralbewußtsein und kommunikatives Handeln, Frankfurt a.M. 1983. ISBN 3-518-28022-8
- Die neue Unübersichtlichkeit. Kleine Politische Schriften V, Frankfurt a.M. 1985. ISBN 3-518-11321-6
- Faktizität und Geltung. Beiträge zur Diskurstheorie des Rechts und des demokratischen Rechtsstaates, Frankfurt a.M. 1992. ISBN 3-518-28961-6
- Die Einbeziehung des Anderen. Studien zur politischen Theorie, Frankfurt a.M. 1996. ISBN 3-518-29044-4
- Vom sinnlichen Eindruck zum symbolischen Ausdruck. Philosophische Essays, Frankfurt a.M. 1997. ISBN 3-518-22233-3
