Caracal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Caracal
Caracal (Caracal caracal)
Vitenskapelig(e) navn:	Caracal caracal [Felis caracal] [Lynx caracal]
Norsk(e) navn:	caracal, ørkengaupe, afrikansk gaupe, persisk gaupe m.m.
Hører til:	mindre kattedyr, kattedyr, rovdyr
Rødlistestatus:	LC^[1] ver 3.1 (2001)
Habitat:	terresstrisk, tørre og semitørre områder
Utbredelse:	Afrika og Vestasia
Underarter:	C. c. algira C. c. caracal C. c. damarensis C. c. limpopoensis C. c. lucani C. c. michaelis C. c. nubicus C. c. poecilictis C. c. schmitzi

Caracal (Caracal caracal) kalles også ørkengaupe og er et mellomstort kattedyr og eneste nålevende art i slekten Caracal, som er en av mange slekter i underfamilien med mindre kattedyr (Felidae). Caracalen finnes i tørt og semitørt klima over store deler av Afrika, Midtøsten og nære strøk av Asia.

[rediger] Beskrivelse

Caracalen minner om ekte gauper og var lenge klassifisert i både slekten gauper (Lynx) og småkatter (Felis), men ny forskning med DNA viser at den er en nærmere slektning av den afrikanske servalen. Den går også under navn som persisk gaupe og afrikansk gaupe.

Caracalen har en høyreist, slank bygning og relativt lange ben. Bakbena er tydelig lenger en frambena. Den blir gjennomsnittlig noe større (helst tyngre) enn servalen og veier typisk 13-20 kg (16 kg i snitt). Et typisk karaktertrekk ved caracaler er de lange hårduskene som vokser ut fra øretuppene og gir den et gaupelignende uttrykk. Ørene i seg selv er også relativt store. Kroppslengden er ca. 60-105 cm fra snuten til haleroten. I tillegg kommer en relativt kort hale som gjerne måler ca. 20-35 cm. Skulderhøyden ligger helst i området 40-51 cm. Hannene er ca. 25% størrene enn hunnene.

Pelsen er kort og minner om pumaen hva farger angår. Vanlivis er den rødbrun i fagen, fra lys rødbrun i buken til mørkere rødbrun over ryggen. Rundt øynene og fremst på snutepartiet er den nærmest hvit. I pannen, over innsiden av hvert øye, har den to loddrette mørkere streker. Baksiden av ørnere har et grislet innslag av sort i de rødbrune, og virker derfor mørkere. I Israel er den mer grå i grunnfargen. I Turkmenestan har dyra innslag av mer stri tufset behåring på labbene. Det skal også finnes eksempler på helt sorte individer.

[rediger] Utbredelse og habitat

Caracalen finnes i sørlige, sørøstlige og nordlige områder av Afrika, samt i deler av Midtøsten og nære strøk av Asia (herunder også trolig spredte individer i Tyrkia og Usbekistan), øst til det vestlige India. Den trives i tørt og semitørt klima, herunder på i tørr krattskog, gresskledt savanne, stepper og sparsomt bevokst steinørken, men ikke i rene sandørkener.

[rediger] Atferd og reproduksjon

Caracalen er territrial og helst nattaktiv, men i de kaldeste strøkene av utbredelsesormådet er den ofte mer døgnaktiv. De lever en solitær tilværelse utenom paringstiden. Hannene danner territorier som gjerne overlapper en eller flere hunders territorium. Hannenes territorium varierer etter tilgangen på føde, men omkring 98-352 km² regnes som normalt. Hunnenes territorium er mindre, normal ca. 2-112 km² stort.

Caracalen er usedvanlig hurtig og regnes faktisk som det hurtigste av alle kattedyrene, om man legger størrelsen til grunn. Den er også dyktig til å klatre, både i trær og berg. Det har blitt observert at den også tar med byttet opp i trær, slik leoparden gjør, ofte for å unngå løshunder og andre konkurrenter i matfatet. Når den hvilser søker den gjerne tilflukt i høyt tett gress eller trange bergsprekker o.l.

Caracaler parer seg året rundt og hunnen kan i løpet av paringstiden ha flere partnere. Som regel vil hun velge parter etter størrelse og alder. Hun går drektig i ca. elleve uker og føder vanligvis to unger, som regel i et forlatt pinnsvin eller jordsvin hi. En uke gamle åpner de øynene og like etter begynner de å utforske nærmiljøet. Etter at ungene har blitt en måned gamle, vil gjerne mora flytte ungene daglig, for å unngå andre rovdyr. Omkrin 45 dager gamle vil de starte med å spise fast føde, som mora bringer. Omkring seks måneder gamle er de gamle nok til å forlate mora og etablere sitt eget territorium. Hannen vil som regel vandre minst 90 km vekk, mens eventuelle hunner trlog vil etablere seg nærmere (ofte i overlappende territorier med mora).

I vill tilstand er det forventet at caracalen kan leve til den blir omkring 12 år gammel, mens den kan nå 17 år i fangenskap.

[rediger] Matvaner

Caracalen er en svært smidig og hurtig jeger, som gjerne gir seg på byttedyr som er mye større enn den selv. Den sniker seg så nærme byttet som mulig før den angriper. Det er imidlertid ikke kjent at den spiser kadaver den ikke selv har drept, men den bringer ofte et bytte med opp i trær, dit den kan komme tilbake og spise av skrotten flere ganger.

Klippegrevlinger ugjør gjerne omkring halvparten av dietten, men den tar også pattedyr som pinnsvin, smågnagere, haredyr, mungo, dvergantilope, dik-dik, rød fjellbukk, bushantilope og andre antiloper og kuduer, impala føll m.m. Også fugler som ørkenrapphøne står på menyen, og det er kjent at den kan fange fugler i flukt. Det er også kjent at carcalen tar bufe, eksempelvis geiter, og større dyr som gaseller. Likeledes er det gjent at den spiser et utvalg av gress og frukt, spesielt druer.

[rediger] Underarter

C. c. algira, Nordafrika
C. c. caracal, Østafrika, Sentralafrika og Sørafrika
C. c. damarensis, Namibia
C. c. limpopoensis, Botswana
C. c. lucani, Gabon
C. c. michaelis, Turkmenistan (bestanden er truet)
C. c. nubicus, Etiopia og Sudan
C. c. poecilictis, Vestafrika
C. c. schmitzi, Vestasia og Midtøsten (Israel, Iran, den arabiske halvøya, Pakistan, India)

[rediger] Annet

Caracalen er i henhold til IUCN ikke truet som art, men lokale bestander kan være det. Dette gjelder spesielt den nordligste av underartene, * C. c. michaelis. Arten står dessuten oppført på CITES Appendix I i Asia og Appendix II i Afrika.

Caracaler kan temmes og har lange tradisjoner som jaktkatter, blant annet i Iran og India. I mange land (blant annet i USA) er den populær som kjæledyr, fordi den lett tilpasser seg et liv sammen med mennesker. Caracalen lar seg også krysse med tamkatt og kan gi levedyktige hybrider som avkom. I andre land, spesielt visse steder i Sørafrika, regnes den som et skadedyr, fordi den tar buskap.