Ørken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ørken er en betegnelse på landområder som over tid har svært lite nedbør, og som derfor er svært tørre og har begrenset grunnlag for plantevekst og dyreliv. Det er det som gjør ørken-livet så interessant. Oasene er nøkkelen til mye av dette livet. En oase er et oppkomme av vann som medfører vegetasjon rundt. Det gjør det også mulig for enkelte dyrearter å leve. Kaktus er den mest kjente ørkenplanten, og kan overleve med svært lite vann. Verden største ørken er Sahara i Nord Afrika. I tillegg er også Gobi, Kalahari, Victoria og den saudiarabiske ørken blant de største. De fleste ørkenene ligger rundt vendesirklene, der høytrykkene dominerer. Man skiller mellom kalde og varme ørkener. De kalde finnes i de indre kontinentene i tempererte strøk. Varme ørkener finner vi i tropiske og subtropiske strøk. Det finnes flere ørkenkategorier; stenørken, sandørken, klippeørken og grusørken. I tillegg finnes det også saltørkener, der hvor fordampningen er så stor at overflaten dekkes av salt. Det at noen ørkener vokser, eller utvider seg, er mange steder blitt et stort problem ettersom jorden da ikke lenger er dyrkbar og husdyrene ikke har beite. For å motarbeide dette graver man blant annet vannkanaler og planter trær. Hvis ikke man gjør det, vil jorden bare bli så tørr at vinden blåser den bort. Fra Sahara blåser det hvert sekund 10 lastebillass med jord og støv ut på Atlanterhavet. Ørkenspredning er trolig forårsaket av klimatiske og menneskelige påvirkninger. Folk som stadig flytter rundt i ørkenene for å la kyrne få beite, kalles nomader.
