Alen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Alen (av norrønt alin og eldre öln, trolig av latin ulna) er et urgammelt lengdemål som har vært brukt over store deler av verden siden antikken og trolig før det, herunder også utstrakt i Europa og Skandinavia. I Norge utgjorde alnet 62,75 cm da gikk ut av bruk, men det har variert i lengde gjennom historien. Dette gjelder også landene imellom, herunder også en rekke lokale variasjoner.

Innhold 1 Historie 2 Dansk og norsk alene 2.1 Tommelalen 2.2 Stikke 2.3 Sjællandsk alen 2.3.1 Usikkerhetsmomenter 3 Svensk alen 3.1 Finsk alen 4 Islandsk alen 5 Andre alen 6 Etymologi 7 Se også 8 Litteratur 9 Referanser 10 Eksterne lenker

[rediger] Historie

Alen har vært brukt som lengdemål i mange land og har hatt mange benevnelser. Måleenheten kan ha oppstått i oldtidens Egypt, men ble trolig sterkt influert av de gamle grekerne og romerne og deles gjerne inn i henhold til romersk tradisjon; som fot^(I), tomme^(II), linje^(III), og skrupel^(IV). Romertallene i parentes er således opprinnelsen til apostrofene vi i dag bruker for å indikere fot' og tommer'' internasjonalt.

Den opprinnelig alen var avstanden fra enden av en bøyd albue til tuppen på langfingeren (i Danmark, Norge, Sverige og på Island blant annet), pekefingeren eller lillefingeren. For en voksen mann utgjorde dette ca. 47 cm i norrøn tid, men etter hvert økte lengden. Den har også variert over tid og fra land til land, og sågar fra sted til sted. I Skandinavia har det gjerne stått i et visst forhold til andre kroppsmål, som tommer og fot.

Etter at kristendommen ble innført til Skandinavia og kirkebyggene reiste seg rundt om i distriktene ble det vanlig å feste det lokale alenmålet på kirkedøren eller i umiddelbar nærhet av denne, slik at alle kunne finne det. Dit kom smedene (i norrøn tid ble alle håndtverkere kalt smeder, uansett profesjon) for å justere og kontrollere sitt personlige alen, men også kundene for å kontrollere at de ikke var blitt lurt. Den dag i dag finnes det mange spor etter alenstikka i eldre skandinaviske og europeiske kirker.

Om vi hadde brukt alen i Norge i dag hadde den tilsvart 60,96 cm om den britiske foten (imperial foot) hadde blitt lagt til grunn. Det tilsvaret 24 tommer á 2,54 cm eller 2 fot á 30,48 cm. Et alternativ hadde vært å redusere alnet til 50 cm og fortsatt å kalle det alen i stedet for halvmeter.

[rediger] Dansk og norsk alene

[rediger] Tommelalen

Alen var et vanlig lengdemål i Skandinavia i norrøn tid, og det holdt seg i bruk til fram mot slutten av 1800-tallet. Fra sent på 800-tallet og framover var alnet inndelt i 2 fot á 10 tommer hver (altså 20 tommer). Tommen utgjorde på denne tiden ca. 2,37 cm. Alnet målte derfor ha vært ca. 47,4 cm, men det kan ha variert noe fra sted til sted. Det er også trolig at alnet økte noe i størrelse mot slutten av vikingtiden, men om dette hersker det usikkerhet. Det er også knyttet usikkerhet til om tommen ble videre inndelt i 10 (helst) eller 12 linjer (trolig senere) på dette tidspunket.

[rediger] Stikke

Sent på 1100-tallet blir alnet delvis avløst av måleenheten stikke (som kan ha vært i bruk mange steder før den tid). Stikka skulle utgjøre 7/6 alen og målte derfor ca. 55,3 cm (noe som tilsvarte rhinsk alen på den tiden). Det ble også bestemt at ei stikke skulle være lik et alen, og mange valgte derfor å fortsette å bruke alen som benevnelse. På denne tiden forsvant 10-delingen til fordel for 12-deling. Stikka ble derfor inndelt i 2 fot á 12 tommer hver eller som 4 fjerdinger/kvarter á 6 tommer hver (altså 24 tommer). I områder der man valgte å fortsette med alen som benevnelse ble stikka i stedet indelt i 2 alen, som for eksempel i Trøndelag og flere steder på Vestlandet. En parallell til dette utviklet seg også på Island omkring 1200, trolig påvirket av nettopp Trøndelag og Vestlandet. Der ble imidlertid stikka inndelt i 2 islandske lovalen, som utgjorde ca. 98,286 cm og trolig var noe kortere enn trønderstikka.

I Norge utgjorde forskjellen til deg gamle alent omtrent lengden på en tommelfinger (målt fra tommelfingerknoken og ut på tuppen av fingeren). Det opprinelige alnet ble derfor senere kalt «tommelalen» (av norrønt þumalalin), mens det «nye» i moderne tid har fått benevnelsen «gammelt norsk alen» eller stikke.

Det var to alenmål i bruk. Den korte var tommalna, den lange tok også med håndtaket på alenstokken. Asgaut Steinnes har funnet at lengdene på disse var 47,4 cm og 55,3 cm.

[rediger] Sjællandsk alen

Sjællandsk alen utgjorde ca. 63,256 cm i middelalderen og fram til 1. mai 1683, da et nytt mål- og vektsystem ble innført i Danmark - det såkalte fotsystemet. Fram til da hadde alensystemet rådet. Alt i 1541 hadde imidlertid kongen bestemt at sjællansk alen skulle gjøres gjeldende i hele Danmark-Norge og fra 1615 var dette det eneste lovlige alnet ved kjøp og salg. Det forhindret imidlertid ikke at folk brukte andre alen lokalt, så man kan slutte at alnet har variert mye i både Danmark og Norge.

Det nye mål- og vektsystemet ble tilrettelagt av den danske astronomen Ole Christensen Rømer (1644-1710) og var fundamentert på rhinsk fot (31,402 cm), slik at sjællansk alen fra 1683 ble lik 2 rhinske fot eller 62,804 cm. Imidlertid viste det seg snart at Rømes definisjon av den rhinske foten var bygget på en feilanalyse. Den ble derfor fra og med 10. januar 1698 omdefinert som 31,38535 cm, og herunder ble sjællandsk alen også justert til 62,7707. Denne lengden holdt seg slik til i 1820, da foten med forordning ble satt til 31,375 cm og alnet derav ble 62,75 cm (som i Norge). Imidlertid blir denne forordningen opphevet i 1835 og foten satt til 31,385 cm, slik at alnet fra da av utgjorde 62,77 cm. Denne holdt seg slik til danskene gikk over til metersystemet i 1907.

[rediger] Usikkerhetsmomenter

Det knytter seg en rekke usikkerhetsmomenter til alnet som lengdemål fram mot 1500-tallet, fordi kildene er få og ofte mangelfullt dokumenterte. Blant annet er det i dag usikkert om tommelalen var det korte (slik blant annet Asgaut Steinnes har hevdet) eller det lange nye (slik dansken Isac Salmonsen^[1] har hevdet at islandsk tommelalen var).

[rediger] Svensk alen

I all hovedsak kan man hevde at svensk alen utgjorde 0,94607 av dansk-norsk, preussisk og rhinsk alen, samt 0,4997 av det gamle franske alent. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til lokale variasjoner, spesielt for tiden før oppløsningen av Kalmarunionen i 1523.^[2].

Det eldste alen man kjenner til i Sverige er det såkalte «Rydaholmsalnet» (også kalt Rijholmsalnet), som fantes på den gamle kirkedøren i Rydaholm kirke (Rydaholm er et sokn i tidligere Östbo härad, Jönköpings län). Om dette vet man at alnet var i bruk som mål under byggearbeider i Skåne omkring år 1100. I følge kongelige forordninger av 20. januar 1524 og 24. juni 1582, skulle dette alnet gjøres gjeldende for hele Småland. På riksdagen i Norrköping i 1604 befordret kong Karl den IX også at Rydaholmsalnet skulle gjøres gjendende som offisielt lengdemål i hele Sverige, inndelt som 4 kvarter eller 24 verktummar (befestet i mandat av 13. januar og 7. mai 1605).

I Sverige var alen offisiell lengdeenhet fram til 31. januar 1855, da det ble avløst av fotsystemet. Før dette ble svensk alen inndelt som 4 kvarter eller 24 verktummar, men i fortsettelsen (siden det fortsatt var lov å bruke det i kjøp og salg) ble det inndelt som 2 fot eller 20 decimaltummar. Fotsystmet ble i Sverige avløst av metersystemet den 22. november i 1875.

[rediger] Finsk alen

Finsk alen er det samme som svensk alen, men det kan ha ekistert lokale lengdevarianter.

[rediger] Islandsk alen

Islandsk alen var trolig likt det norske alent (altså tommelalen) til å begynne med, men det ble tidligt endret til ca. 49,143 cm. Det har blitt sagt at det ble lagt til en tomme, men forskjellen tilsvarer snarere en fingerbredd. Dette alnet ble kalt lovalen på Island. Noe senere fikk det benevnelsen tommelalen (þumalalin) og utgjorde ca. 51,208 cm. Dette kan imidlertid vise seg å være en misforståelse, slik at det var det korte alnet som ble hetende tommelalen (på linje med det norsk).

Lovalnet ble avløst av stikke omkring år 1200 og var 98,286 cm lang (tilsvarende 2 lovalen). På 1500-tallet ble det såkalte hamborgeralnet (sannsynligvis det tyske Hamburger elle kurz, altså kort hamburgeralen, eller eventuelt Homberger elle kurtz) gjort gjeldende. Dette utgjorde opprinnelig 57,279 cm, men ble senere forminsket til 10/11 dansk alen og utgjorde da ca. 57,064 cm. Ved forordning av 30. mai 1776 ble imidlertid danske alen (etter forordning av 10. januar 1698) også innført på Island.

[rediger] Andre alen

Lengdene nedenfor er nødvendigvis ikke nøyaktige. De kan også har variert noe gjennom tiden.

• Bristisk storalen (ell): 114,3 cm (ble tidlig erstattet av yard)
• Fransk alen (aune), helst i kraft av pariseralen (Aune de Paris, også kalt fransk dobbeltalen) var 118,2458 cm tidlig på 1600-tallet, men det ble justert opp med 0,5 prosent i 1668 og ble da 118,84 cm (nøyaktig tilsvarende 4 romerske fot). Dette alnet ble også delvis brukt i Tyskland og Sveits under benevnelsen stab. Pariseralnet ble justert til 120 cm (aune usuelle) etter at metersytemet ble innført i Frankrike i 1812 (etter at det ble vedatt i 1793) og brukt fram til 1839. Aune usuelle ble også brukt i deler av Sveits (i perioden 1823-1876) og Italia, begge steder under benevnelsen braccio).
• Hollandsk alen (el) er en fellesbetegnelse. Metersystemet ble innført i Nederland i 1820, men hollandske alen var i bruk fram mot 1870-årene.
  • Amsterdamse el: 68,8 cm
  • Delfsche el: 68,2 cm
  • Goesche el: 69 cm
  • Haagse of gewone el: 69,4 (ble nasjonal standard i 1725)
  • Twentse el: 58,7 cm
• Riga alen (livlandsk alen eller latvisk alen): 53,761 cm
• Romersk alen (cubitus): ca. 44,355 cm (lik 1 1/2 romersk fot (pes) á 29,57 cm)
• Russisk alen (arsjin): ca. 71,12 cm eller 1/3 sasjen
• Tysk alen er en fellesbetegnelse for mange forskjellige alen som har eksitert i Tyskland, herunder også såkalt rhinske alen, som i stor grad kom til å påvirke skandinaviske alen gjennom såkalt rhinsk fot. Rhinsk alen er imidlertid kun en fellesbetegnelse for ulike alen brukt i den tidligere prøyssisk provinsen Rhinland.
  • Bamberger elle: 67 cm
  • Bayer elle: 83,3 cm
  • Brabanter elle: 69,5 cm
  • Braunschweiger elle: 57,07 cm
  • Bremer elle: 54,7 cm
  • Frankfurter elle: 54,73 cm
  • Freiburger elle: 54 cm
  • Hamburger elle, kutz (kort hamburgeralen): 57,314 cm
  • Hamburger elle, lang (langt hamburgeralen): 68,77 cm
  • Homberger elle, kutz (kort holmberger alen): 57,4 cm
  • Lübecker elle (Lybsk alen): 57,46 cm
  • Nürnberger elle: 63,24 cm
  • Oldenburger elle: 58,09 cm
  • Preußer elle (preussisk alen): 66,69 cm
  • Württemberger elle: 61,34 cm
• Østerriksk alen (fellesbetegnelse)
  • Wiener tuchelle (wienersk dukalen): 77,6 cm (fra Stefansdomen i Wien)
  • Wiener leinenelle (wienersk snoralen) 89,6 cm (fra Stefansdomen i Wien)

[rediger] Etymologi

Ordet alen fins i mange språk, og kommer av sein indoeuropeisk olinā eller olīnā. Den opprinnelige betydningen har vært 'albue', og via en betydning 'underarm' har ordet fått den nåværende betydningen som lengdemål. Ordet oppfattes gjerne som avledet av en verbalrot med betydningen 'bøye', men det er ikke helt sikkert hvordan den har sett ut. Julius Pokorny antar at rota er el-^[3], som med laryngaler vil si h₁el-. Men Våre arveord antar under tvil h₃el-^[4], som uten laryngaler vil si ol-.

Uttrykket kommer til norrønt via urgermansk og urnordisk. På latin kalles det cubitum, et uttrykk som blant annet har influert latinskdominerte språk som italiensk (cubito), fransk (coudée) og spansk (codo), men også engelsk (cubit).

[rediger] Se også

• Gamle romerske lengdemål
• Dansk alen
• Fot
• Rhinsk fot
• Meterkonvensjonen

[rediger] Litteratur

• Asgaut Steinnes: Mål, vekt og verderekning i Noreg. Stockholm, 1936. Serien Nordisk Kultur nr. 30.
• Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Rosenkilde og Bagger, 1956-1978. – Bind 1 spalte 71-75.
• Aschehougs konversasjonsleksikon, 5. utg. Aschehoug, 1968–73. – Bind 1 spalte 264 «Alen» og bind 13 spalte 596 «Norge - Mål og vekt».
• Velle Espeland: Åtte potter rømme, fire merker smør. Om gammalt mål og gammal vekt. I: Språknytt nr. 4 2006.
• Aln. 1876. Nordisk familjebok. 1800-talsutgåvan. 1. A - Barograf, s. 451, 525-527 og 686-688. Svensk

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

Norsk Forlishistorisk Forening