Ynglingatal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kongens mytologiske død. Vignett av Gerhard Munthe.

Ynglingatal er et kvad i dunkle vers som stammer fra slutten av 800-tallet, forfattet av den norske skalden hos Harald Hårfagre, Tjodolv den kvinvæske - også nevnt som Tjodolv fra Kvine. Kvine refererer til fjorden og området rundt Kvinesfjorden, i dag Fedafjorden i Kvinesdal, Vest-Agder.

Diktet lister opp de delvis mytiske og delvis historiske svenske fornalderkongene. 30 av kongene nevnes, hvordan de døde og hvor de ligger gravlagt. Tittelen Ynglingatal hentyder på Ynglingeætten som hadde navn fra Yngve-Frøy, et annet navn på Frøy, den guden som ble dyrket i Svealand, og fra dennes sønn Fjolne skal Ynglingeætten nedstamme fra, og som også Harald Hårfagre hevdes å tilhøre. Diktet er dog kvedet på oppdrag for Ragnvald Heidrumhære, en fetter av Harald Hårfagre, og diktet avsluttes med Ragnvald. Snorre Sturlason benyttet diktet som kilde for sin Ynglingesaga, den første sagaen i Heimskringla, og han siterer hyppig fra det.

[rediger] Versemål

Versemålet er kviðuháttr som bygger fornyrdislag (fornyrðislag), som eksempelvis det angelsaksiske Beowulf er diktet i, men i kviðuháttr er strukturen strammere: den har åtte linjer (som málaháttr og fornyrdislag), og linjene på oddetall (1, 3, 5 og 7) har kun tre stavelser ^[1].

[rediger] Opphavsmyte

Ynglingatal er bevart i tre versjoner hvor den best kjente utgaven er den som Snorre siterer fra i Ynglingesaga. Den andre versjon er i det norske historieverket Historia Norvegiæ hvor det er oversatt til latin, men inneholder hovedsakelig den samme informasjonen. Den tredje versjonen er den enkleste, og er bevart kun som en liste av navn i Íslendingabók fra tidlig på 1100-tallet.

Vaneguden Frøy var den store fruktbarhetsguden i Norden og inngikk et hellig bryllup (hieros gamos) med en jotunkvinnen Gerd, noe som blir gjenfortalt i diktet Skirnesmål. Mytologiens hensikten med det hellige bryllup er å avle fram et barn som riktignok slekter på foreldrene, men som hverken er gud eller jotne, men noe helt annet og blir den første representant for en ny art, en kongeslekt. Med krefter og spenninger fra opphavet har kongen en status og en verdi over andre mennesker. Opphavsmyten gir kongen en egen skjebne som et hovedsymbol innenfor herskerideologien i den norrøne tankeunivers ^[2].

[rediger] Kongeideologi

Begge de store herskerslektene i Norge, ynglingeætten og ladejarlsætten, legitimerte sin status ved hjelp av bryllupsmyten. På samme måte som ynglingeætten fikk sin legitimasjon gjendiktet i Ynglingatal fikk ladejarlsætten sin i diktet Håløygingatal, diktet av den norske skalden Øyvind Skaldespiller på slutten av 900-tallet. I sistnevnte er Sæming en sønn av Yngve-Frøy og er stamfar til Håkon jarl. Begge diktene er altså genealogier eller slektslister og fungerte som mytologisk propagandadiktning og alliansebygging. Myten har også et erotisk element i henhold til religionshistorikeren Gro Steinsland og er således en fruktbarhetsmyte som forteller om forholdet mellom herskeren og hans landområde: «Skalder beskriver landområdet som en elskovslengtende jotunkvinne som ligger i jarlens armer. Fyrsten garanterer vekst og trivsel i sitt landområde» ^[3].

Det kan ha vært en egen forbindelse mellom kongen og fruktbarhetsgudinnen hvor han i krisetider ble ofret til henne. Dette vises i fortellingen i Ynglingatal hvor svearne ofret kong Domalde etter langvarig uår. Dette er blitt illustrert i Carl Larssons omdiskuterte monumentalbilde Midvinterblot, men det finnes ingen andre belegg som støtter kongeofringen.

[rediger] Debatt om dateringen

Ynglingatals innhold har blitt flittig tolket og diskutert, ikke minst under det nasjonalromantiske 1800-tallet, spesielt i Sverige. Dateringen til slutten av 800-tallet eller begynnelsen av 900-tallet har derimot ikke blitt betvilt.

Den sene hypotese

Den norske forskeren Claus Krag anså på 1990-tallet at Ynglingatals opprinnelse burde dateres til 1100-tallet og at den bygde på andre kongelister. I et forskningsprosjekt som ble påbegynt på slutten av 1980-tallet var Krags utgangspunkt å begrunne en tvil om Ynglingatals alder, og den almene, ukritiske aksept av tradisjonen. Krag har således studert ynglingetradisjonens plass i sagnhistorien, ynglingegenealogien i relasjon til kongelige genealogier ellers i Europa og til det lærde genealogiske arbeide på Island.

Som argument framførte Krag at de fire første kongenes dødsfall representerte den greske filosofen Empedokles’ kosmologi med de fire elementer (Jord, Vann, Luft og Ild), og således at et euhemeristisk syn preget beskrivelsen av de første generasjonene. Krags oppfatning var besnærende og vant stor anerkjennelse, blant også i den svenske leksikonskrivningen som Nationalencyklopedin.

Den tidlige hypotese

Krags sene dateringen har dog ikke blitt stående uimotsagt: om verket er et sent propagandaverk burde det rimeligvis ha blitt avsluttet med en norsk konge som Harald Hårfagre og ikke av dennes stort sett ukjente fetter Ragnvald Heidrumhære, hvis betydning synes ellers å ha gått tapt etter 1000-tallet. I teksten figurer steder og stedsnavn som arkeologien har vist til hadde stor betydning fram til vikingtiden, men ikke senere, og således ikke burde ha blitt anført i en senere saga. Forskeren C.D. Sapp har gitt lingvistiske argument for at teksten bør dateres til 900-tallet, eller til nød 1000-tallet, enn til senere, og utelukker en senere falsifikasjon.

Den svenske forskeren Olof Sundquist hevder at Krag forbigår tydlige tegn i Ynglingatal på en tradisjon fra svensk område, synlige i kjenninger, stedsnavn og personnavn. Kulturelle fenomen som kongen som går på hellige steder og minnet av en elite av krigere kan peke langt bakover i tid til folkevandringstiden. Sundquist slutter seg til at Tjodolv fra Kvine komponerte sitt verk på 900-tallet og baserte den på en allerede eksisterende tradisjon. Han hevdet også at Empedokles’ kosmologi vanskelig kan hevdes som bevis på sen datering da den kunne være påvirket fra Britannia eller Frankerriket ^[4].

Det ble også peket på det faktum at Snorre har valgt å gjengi diktet, noe som i seg selv tyder på at det er ekte: om det hadde vært et falsifikasjon fra århundret tidligere ville han sannsynligvis ha kjent til det og avstått fra uredelig å framlegge det som eldre enn det faktisk var. Ynglingatal var for øvrig inspirasjon for Øyvind Skaldespilles Håløygingatal som beviselig ble skrevet på slutten av 900-tallet ^[5].

[rediger] Referanser

^ Nordic Prosody
^ Steinsland, Gro: Norrøn religion. Oslo 2005. Side 405.
^ Steinsland, Gro: Norrøn religion. Oslo 2005. Side 406.
^ Catharing Ingelman-Sundberg: «Snorre Sturlasson återupprättas»
^ Mats G. Larsson (2005): Minnet av vikingatiden: De isländska kungasagorna och deras värld. Stockholm: Atlantis, side 37-38. ISBN 91-7353-065-4.

[rediger] Litteratur

Janson, H.: Templum nobilissimum (Göteborg 1998).
Dómaldi's Death and the Myth of Sacral Kingship, i J. Lindow et al. (red.), Structure and Meaning in Old Norse Literature (Odense 1986).
Krag, C.: Ynglingatal og Ynglingesaga: en studie i historiske kilder (Oslo 1991).
Magerøy, H.: 'Ynglingatal', i Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid 20 (Malmö 1976), side 362-363.
Sapp, C.D.: «Dating Ynglingatal. Chronological Metrical Developments in Kviduhattr», Skandinavistik 2002:2, side 85-98
Schück, H.: «De senaste undersökningarna rörande ynglingasagan» [Svensk] Historisk tidskrift 1895:1, side 39-88.
Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. ISBN 82.530-2607-2
Sundquist, O.: «Freyr's offspring. Rulers and religion in ancient Svea society». (2004)
Wallette, A.: Sagans svenskar (Malmö 2004).
Åkerlund, W.: Studier över Ynglingatal (Lund 1939).