William Carey (misjonær)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
William Carey (født 17. august 1761 i Paulerspury i Northamptonshire i England, død 9. juni 1834 i Serampore i Bengal i (India) var en britisk baptistisk predikant, misjonær, bibeloversetter og professor i sanskrit.
Carey var lenge skomaker, men opptrådte samtidig som predikant og viste intresse for det da slumrande spørsmålet om hedningemisjonen. I 1792 lyktes han med å få opprettet det engelske baptistmisjonsselskap, og kort deretter følgte opprettelsen av andre engelske kirkesamfunns misjonsselskap. Carey dro selv ut som misjonær for hinduene i Bengal. I 1793 ankom han India. Ettersom Det britiske østindiakompaniet hadde forbudt sine skipskapteiner å fa ham med seg, ble han nødt til å reise ut på et dansk fartøy. Han led først megen nød, men ble etterhvert oppsynsmann for en indigofabrikk og fikk dermed også tilgang til å arbeide som forkynner blant indere.
Da fabrikken imidlertid skulle nedlegges ble det verre. Carey flyttet derfor i 1800 til den danske kolonien Serampore, hvortil det noe tidligere var kommet noen andre misjonærer som Det britiske østindiakompani hadde bortvist fra sine områder i India. Samme år døpte Carey sin første tidligere hindu.
Allerede i England hadde Carey med stor letthet lært seg hebraisk, gresk, fransk og latin. Nå tilegnede han seg atskillige av Indias språk og bidro ved utgivelse av grammatikker og ordbøker til kunnskapen om flere av disse språk, som for eksempel sanskrit, bengali og marathi. Han gjorde flere gammelindiske verker kjent i Europa i engelsk språkdrakt.
I 1801 utga han fra sitt misjonstrykkeri Det nye testamente på bengali. Dette gjorde den indiske koloniforvaltning mer oppmerksom på ham, og han ble kort etter utnevnt til professor i sanskrit og bengali ved det nyoppettede universitetet i Fort William (Calcutta). Med hjelp fra flere misjonærer og indiske «punditer» fortsatte han parallelt med sin professortjeneste med stadig flere bibeloversettelser, og ved sin død i 1834 hadde han avsluttet oversettelsen av hele Bibelen på seks språk, av Det nye testamente på ytterligere 23, og dessuten mindre bibeldeler på ytterligere noen flere språk. Det var så langt blitt trykket 212.000 bibelekemplarer ved hans misjonstrykkeri.
Mot slutten av hans liv drev man misjonsarbeid fra sytten stasjoner, langs Gangesfloden dalslette opp til Delhi, samt i Assam og Arracan. De fleste misjonærer var hindier eller «eurasiere» (noe som i denne sammenheng betyr indiskfødte barn av europeiske foreldre).
Alt i 1817 var omkring 1.200 personer blitt døpte og over 10.000 barn hadde fått iundervisning ved misjonsskolene. Ti år etter var tyve pikeskoler blitt grunnlagt i India. Et teologisk seminar hadde 58 studenter i 1827.
Carey gjorde også en avgjørende innsats for å utvirke et forbud mot enkebrenning.
[rediger] Litteratur
- John Clark Marshman: The Life and Times of Carey, London 1859
- James Culross: William Carey, London 1881
- G. Schott: William Carey, der Vater der gegenwärtigen Missionsbewegung, 1915
- Benjamin Schmidt: William Carey, der Missionspionier in Indien, 1922
- Stephan v. Bohr: Vom Schuhmacher zum Missionar und Sprachforscher. Eine Missionsgeschichte, 1928
- Günter Wieske: William Carey. Ein Freikirchler ruft die Christen zur Weltmission, in: Ökumenische Profile. Brückenbauer der einen Kirche, hrsg. v. Günter Gloede, I, 1961, 138 ff.
