Våtmark
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Våtmark defineres på forskjellige måter, men er i hovedsak mark hvor det finnes vann rett under eller over overflaten i store deler av året. Områder med en vanndybde på mer enn seks meter regnes generelt ikke som våtmark.
Våtmark omfatter fjære- og gruntvannsområder, næringsrike vatn, sumpområder, deltaområder og myrer. De bidrar til å skape et variert landskapsbilde og til å øke opplevelsesrikdommen i naturen. Dessuten har våtmarksområder ofte stor kapasitet til å lagre vann, noe som bidrar til å jevne ut flomtopper. Våtmarker har ofte en rik flora og fauna, og mange plante-, insekt- og fuglearter er helt avhengige av disse naturtypene for å klare seg. Vannet kan være både fersk-, brakk- eller saltvann.
Våtmarkene er av de mest truede naturtypene vi har. De er utsatt for en rekke forskjellige inngrep som f.eks. gjenfylling, neddemming, drenering og søppelfylling.
I de fleste tilfeller kan vegetasjonen brukes for å skille våtmark fra annen mark. Minst halvparten av vegetasjonen skal være hydrofil, det vil si fuktighetselskende.
I tilknytning til våtmark finnes det ofte strandenger. De er etter definisjonen ikke våtmarker, men dette er også en artsrik og truet naturtype. Der en våtmark er vernet er derfor ofte nærliggende strandenger tatt med i verneområdet.
[rediger] Ulike typer våtmark
Hovedinndelingen av våtmarker i typer er basert på vannets opphav, og om marken er torvdannende eller ikke.
Følgende typer våtmark har egen artikler:
- Mudderflate
- Myr
- Sump
- Sumpskogsmark
- Meander (også kalt kroksjø)
