Stalinisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stalinisme er et begrep som brukes for å betegne det politiske systemet Josef Stalin innførte i Sovjetunionen. Etter Stalins død i 1953 blir begrepet brukt om stater som bekjenner seg til kommunistismen og samtidig praktiserer et totalitært styresett. Allerede Leo Trotskij beskrev det stalinistiske systemet som totalitært. På grunn av den forbryterske karakter Stalins regime hadde, hvor millioner ble sendt i slaveleire og drept, velger noen kommunistiske grupper å ta avstand fra stalinismen som styresett. Stalinister avviser imidlertid begrepet stalinisme, og ser på Stalins politikk som en direkte og konsekvent videreføring av Lenins politikk.
Etter Stalins død har regimene til Mao Zedong i Kina, Enver Hoxha i Albania, Nikolae Ceauşescu i Romania, Pol Pot i Kambodsja og Kim Il Sung i Nord-Korea, hatt mange av de samme kjennetegn som Stalins regime. Pr. 2008 synes Kim Jong-il i Nord-Korea å være eneste statsleder som fortsatt arbeider etter stalinistiske prinsipper, justert etter nordkoreanske forhold der Juche og Songun-politikken er sentral.
Etter 1953 kom det gradvis en «avstalinisering» i Sovjetunionen. De fleste politiske fangene i konsentrasjonsleirsystemet Gulag ble satt fri. Det ble slutt på persondyrkingen og det ble et visst rom for debatt på noen få områder. Kulturlivet ble litt friere. Det ble satset mer på forbruksvareproduksjon og ikke bare maskinvare- og militær produksjon.
Ettpartisystemet overlevde likevel, og det samme gjorde det sovjetiske imperiet. Forsøk på å bryte ut ble slått brutalt ned, som i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968.
Også Mao Zedong benyttet seg av begrepet stalinisme, men da i en annen sammenheng. I en tale til en partikonferanse i Nanning i 1958 omtaler han det å fremstille seg selv som «rød ekspert», hvilket innebærer å mene å kjenne fasiten fordi man innehar bestemte verv, som «den stalinistiske metoden». [1]
