Røntgenstråling
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- For informasjon om målenheten røntgen, se Røntgen (mål).
Røntgenstråling er bremsestråling eller fotoner som produseres ved nedbremsing av elektroner. Fra en glødetråd i en evakuert glassbeholder akselerees elektroner med høyspenning mot en anode. Når elektronene treffer anoden bremses de; vekselvirker med materialet i anoden og sender ut bremsestråling. Høyspenningene som akselererer elektronene er fra 10 kV til 400 kV. I røntgendiagnostikk benyttes høyspenninger fra 30 kV til 150 kV.
Røntgenstrålene ble oppdaget 22. desember 1895 av den tyske vitenskapsmannen Wilhelm Conrad Röntgen.
Da Röntgen oppdaget røntgenstråling, var han ikke klar over hva det var og kalte det derfor X-Strahlen (ukjente stråler), en betegnelse som i oversatt utgave er beholdt i engelsk. Røntgenstråler kan trenge gjennom materialer og stoffer som er ugjennomtrengelige for lys. Røntgenstråler kan avdekke egenskaper i materialene ved at røntgenstrålene blir absorbert forskjellig av materialer avgengig av dens egenskaper. Atomer med høyt atomnummer absorberes mer enn atomer med lave atomnummer. For eksempel absorberes kalsium vesentilg bedre enn karbon. I bildet av hånden blir ben lyse, mens vevet rundt er grått. Røntgenstråler brukes eksempelvis ved CT av kroppen og mammografi.
[rediger] Se også
