Miklós Horthy
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Miklós Horthy av Nagybánya (tysk Nikolaus von Horthy und Nagybánya, ungarsk Vitéz Nagybányai Horthy Miklós; født 18. juni 1868 i Kenderes i Ungarn, død 9. februar 1957 i Estoril i Portugal) var en ungarsk admiral og statsmann, som var Ungarns riksforstander fra 1. mars 1920 til 15. oktober 1944.
Som ung mann reiste Horthy mye rundt i verden, og tjenestegjorde som diplomat for det keiserlige og kongelige østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet i Tyrkia og andre land. Fra 1908 til 1914 var han adjutant for keiser Franz Josef, som han hadde stor respekt for, ifølge sine memoirer. Horthy utmerket seg som admiral i dobbeltmonarkiets tjeneste under første verdenskrig, hvor han slo den italienske marinen flere ganger. På grunn av sin suksess ble han utnevnt til øverstkommanderende for den keiserlige flåten i mars 1918.
Slutten på krigen gjorde Ungarn til et land uten tilgang til sjøen, og det var derfor liten bruk for Horthys tjenester som admiral. Han ble imidlertid fremdeles ansett som en krigshelt. Da kommunistene under Béla Kun grep makten i hovedstaden Budapest i 1919, organiserte Horthy som krigsminister i den motrevolusjonære regjeringen i Szeged en motstandsstyrke og stormet byen og avsatte rødegardistene.
I mars 1920 proklamerte Ungarns parlament Ungarn som monarki igjen, men valgte etter press fra ententen å ikke kalle keiser-konge Karl IV tilbake fra hans eksil, da han i 1921 forsøkte å gjenvinne tronen. Isteden proklamerte de Horthy som riksforstander på ubestemt tid.
Som sterkt konservativ sympatiserte Horthy med den fremvoksende fascismen i land som Østerrike, Tyskland, Italia og Spania, og utnevnte en rekke protyske ministre på 1930-tallet. Da tyske myndigheter krevet at områder tatt fra dem av andre land etter krigen skulle gis tilbake, sluttet Horthy seg sammen med dem. I november 1938 kunne han reannektere en tredjedel av Slovakia, som før krigen hadde vært ungarsk, og fire måneder senere tok han også Ruthenia.
I 1940 forberedte Ungarn seg på å gå til krig mot Romania for å ta tilbake en annen tapt provins, Transilvania. Tyske myndigheter intervenerte på deres vegne og sørget for en avtale som ga dem halvparten av det omstridte området, uten at det ble løsnet et skudd. I mai 1941 ble Ungarn et fullverdig medlem av Aksemaktene, og som sådan alliert også med Romania.
I 1944, da krigslykken hadde snudd for aksemaktene, og den røde armé med sine massenedslaktninger av sivile nærmet seg Ungarns grenser, presset tyskerne i mars Horthy til å godta en regjering under den sterkt tyskvennlige Sztójay, men allerede i august ba Horthy den moderate generalen Lakatamos om å danne en ny regjering. Tyskerne intervenerte da ved å sende Otto Skorzeny til Budapest, som kidnappet Horthys sønn Miklos, som da var på vei for å forhandle om våpenhvile med Sovjet, og tvang Horthy til å trekke seg som riksforstander.
Horthy tilbrakte resten av krigen i husarrest i Bayern, men ble behandlet svært godt. I mai 1945 ble han tatt i amerikansk forvaring. Selv om Jugoslavia krevet at han skulle tiltales som krigsforbryter, nektet USA å gjøre det.
I 1948 slo Horthy slo seg ned i Estoril i Portugal med sin familie, og i 1953 utkom hans memoarer, Ein Leben für Ungarn. Han døde i 1957.
Horthy var gift én gang. Han hadde to sønner, Miklos and Stefan, som gjorde tjeneste som hans politiske assistenter.
Horthy var svært skuffet over at den ungarske oppstanden mot de sovjetiske okkupantene i 1956 mislyktes. Han ba i sitt testamente om at hans levninger ikke skulle returneres til Ungarn «før den siste russiske soldat har forsvunnet». Først i 1993, da 48 år med sovjetisk okkupasjon tok slutt, ble Horthy ført hjem til Ungarn og stedt til hvile i fødebyen Kenderes.