Miguel Lopez de Legazpi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Miguel López de Legazpi (ofte også stavet med s, Legaspi) (født 1502 i Zumarraga, Guipúzcoa (i Baskerland), Spania, død 20. august 1572 i Manila på Filippinene) var spansk oppdagelsesreisende og etablerte spansk koloniherredømme på Filippinene og ble den nye koloniens første generalguvernør (1565–1572).
Miguel var yngste sønn av Don Juan Martinez de Legazpi og Elvira Gurruchategui. Han giftet seg med Isabel Garces, men ble enkemann før han la ut på sin store ekspedisjon til Filippinene.
Miguel Legazpi dro i 1545 til Ny-Spania (Mexico) og arbeidet der i noen år som hovednotarius for Mexico bys byråd og sivilguvernør. I 1564 fikk han i oppdrag av visekongen, Luis de Velasco, å lede en en koloniseringsekspedisjon til de filippinske øyer. Ekspedisjonen fant sted på ordre av kong Felipe II, som øygruppen var blitt oppkalt etter. Visekongen døde i juli samme år, men Ny-Spanias audiencia (høyesterett), som regjerte i påvente av utnevnelsen av en ny visekonge, fullførte forberedelsene.
Innhold |
[rediger] Avreise fra Mexico
Den 2. november 1564 seilte Legazpi med fire skip og mange mann ut fra Navidad ved Acapulco på den meksikanske stillehavskyst. Med på sin reise over havet hadde Legazpi blant annet med seg fem augustinermunker, under ledelse av Andrea de Urdaneta, som skulle spille en sentral rolle i den tidlige filippinske kristningshistorie. Blant de andre som fulgte med, kan nevnes kaptein Felipe de Salcedo (Legazpis sønnesønn), Guido de Lavezaris (som hadde vært med på Villalobos-ekspedisjonen i 1542), Melchor de Legazpi (Miguel Legazpis sønn).
[rediger] Bohol og Cebu
På veien over Stillehavet anløp de Guam, der de tok inn ferskvann og andre forskyninger. Legazpi kom til Filippinene tidlig i 1565, og ankret opp ved Cebu den 13. februar. Han prøvde først å etablere deg på Cebu, men det gikk ikke i første omgang; den lokale befolkning var avvisende. Han seilte så til Samar der han ble mottatt av en vennligsinnet høvding ved navn Urrao. De to inngikk der en blodspakt den 22. februar.
Så satte han seil for Mindanao i sør. Men vinden snudde og drev skipene mot øya Bohol. Også på Bohol fikk Legazpi en uvennlig mottakelse. Men hans los, en malayisk muslim fra et erobret handelsskip fra Borneo, kunne forklare at fiendskapen skyldtes portugisernes plyndingsraid rundt øyene. Portugiserne kom fra Molukkene og krysset omkring blant øyene i Visayas, og bare to år tidligere, i 1563, hadde de plyndret Bohol og tatt omkring tusen boholanere som slaver. Naturligvis forvekslet øyboerne spanjolene med portugiserne.
Med hjelp fra sin los forklarte Legazpi for de to høvdingene Datu Sikatuna av Bool og Datu Sigala av Loboc at de verken var portugisere eller var kommet for å plyndre eller drepe. Han lyktes, og inngikk en vennskapspakt med dem. Den 16. mars 1565 fulgte så blodspakten mellom Legazpi og Sikatuna; det fant antagelig sted i nærheten av den nåværende landsbyen Loay. Tre dager etter ble seremonien gjentatt med Sigala.
Deretter dro Legazpi forsterket med styrker fra hans nye allierte tilbake til Cebu. Kong Tupas der motsatte seg igjen en spansk landgang. Under dekning av artilleri gikk spanske styrker i land, og etter en kort men intens trefning klarte de å få fotfeste der den 27. april 1565. Tupas og hans menn flyktet til fjells. Legazpi etablerte et støttepunkt kalt Fort San Pedro (oppkalt ikke etter den hl. Peter, men etter Legazpis flaggskip San Pedro) og en liten by som han kalte Villa San Miguel og som snart skulle bli byen Cebu.
Legazpi tilbød cebuanoene å komme ned fra fjellene og gjenoppbygge sine hus som var blitt ødelagt under kampene. Ved hjelp av Cid Hamal (også kalt Sidamit), en muslimsk malay som var i Cebu på den tid, klarte han å slutte fred med Tupas og de mindre datuene (høvdingene) på øya. Den 4. juni 1565 inngikk de en fredspakt, der det inngikk at rajah Tupas og de øvrige datuer anerkjente spansk overhøyhet.
Mens Legazpi la det politiske fundament for spansk styre på øygruppen, var augustinermisjonærene i full gang med å spre kristendommen. Den første konvertitt ble Jandulaman, en enke som var niese til Tupas. Fader Diego de Herrera døpte henne oggav henne dåpsnavnet Isabel etter Legazpis avdøde hustru Isabel Garces. Etter dåpen giftet hun seg samme år (1565) med mester Andres, et gresk medlem av Legazpi-ekspedisjonen. Dette ble det første kristne bryllup forrettet på filippinsk jord.
Den 28. mars 1568 lot kong Tupas seg døpe av fader Herrera, med Miguel Legazpi som gudfar. Han fikk navnet Felipe, etter kong Felipe II. Hans sønn og kronprins Pinsucan ble også døpt, fikk havnet Carlos, og hadde kaptein Felipe de Salcedo som gudfar. Etter disse gjennombruddene mottok store deler av cebuanoene den kristne dåp.
[rediger] Flere erobringer i Visayas
På dette tidspunkt hadde han erklært at en rekke øyer nå var den spanske krone: Guam og det som i dag heter Marshalløyene (allerede på vei over Stillehavet) og deretter de filippinske øyer som bærer de moderne navn Leyte, Samar, Bohol, Camiguin, Mindanao, Negros og Cebu.
Så fortsatte han å legge til nye øyer: Panay (hvor han etablerte sitt nye hovedkvarter i 1569), Masbate og så videre. Det var ved Panayelvens bredd han grunnla Filippinenes andre spanske by; byen heter idag også Panay, og ligger i provinsen Capiz. Til å begynne med var befolkningen der fiendlig innstilt, men takket være det apostoliske arbeid utført av fader Juan de Alba og augustinerne, endret de holdning. To av høvdingene, datuene Macabaog og Madidong, konverterte til katolisismen og ble Legazpis venner.
Etter å ha gått i land også på øya Mindoro sendte Legazpi ett skip tilbake for å avlegge rapport i Mexico. Det ankom Acapulco den 20. august 1569.
Med Cebu og Panay som baser klarte conquistadorene og misjonærene å etablere spansk styre og katolsk tro på enda flere øyer. I 1569 nådde kaptein Luís Henriquez de Guzman ledsaget av augustinerpresten Alonzo Jimenez øyene Masbate, Ticao og Burias. Han fortsatte så til Ibalon (i dagens provins Albay) sør på Luzon, og ble den første hvite mann som så vulkanen Mayon.
I januar 1570 sendte Legazpi sin sønnesønn Juan de Salcedo (som var ankommet Cebu fra Mexico i 1567) til Mindoro for å straffe Moro-sjørøverne som herjet blant kystbefolkningen på Panay. Med en styrke bestående av 30 spanjoler og flere hundre allierte fra Visayas klarte Salcedo å ødelegge Moro-befestninger på småøyene Ilin og Lubang og dessuten erobre Mamburao. Erobringen av Mindoro bragte spanjolene nesten til munningen av Manilabukten.
[rediger] Fremstøt mot Manila
Legazpi hadde hørt om en blomstrende muslimsk handelsby lenger nord, Maynilad (nå Manila) på øya Luzon. Han sendte to av sine menn dit, Martin de Goiti og Juan de Salcedo, med en passende styrke, på 120 spanjoler og 600 visayere. På vei dit utforsket Salcedo Pansipitelven i Batangas, der det kom til en mindre trefning. Salcedo ble såret av en giftpil i foten.
De ankom så den 8. mai 1570 til Maynilad, og ble først tatt vel imot. Men på grunn av en misforståelse kom det til kamp den 24. mai, og spanjolene seiret over den lokale rajah, Sulayman, og hans styrker. Sulayman trakk seg tilbake over Pasigelven, og etterlot seg sin by i flammer. Deretter erklærte de at stedet nå var underlagt den spanske krone. Blant krigsbyttet som Goiti tok, var noen kanoner som Panday Pira, en kanonmaker fra Pampanga, hadde laget for Sulayman.
Etter sin seier trakk Goiti seg tilbake og vendte tilbake til Panay. Han fortalte Legazpi om det muslimske kongedømmet Maynilad ved Manilabuktens bredd. Det var et rikt rike, på grunn av sine handelsforbindelser med kineserne, borneoene, siameserne og andre utenlandske handelsfolk.
[rediger] Gjenerobringen av Maynilad
I mai 1571 bragte Legazpi store deler av sin styrke – 27 skip og båter, 280 spanjoler og 600 allierte fra Visayas – til Maynilad og etablerte en fast bosetning der hvor den indre bydel Intramuros nå ligger. Denne annen erobring av Maynilad skjedde uten blodsutgydelser. Lakan Dula, den siste kongen av Tondo og Sulaymans onkel, innså at det ville være nyttesløst å prøve å stå imot overmakten. Han padlet ut i Manilabukten og hilste Legazpi velkommen. Han overtalte også Rajah Sulayman og Rajah Matanda (også han en onkel til Sulayman) om å underkaste seg Legazpi uten kamp. Erobringen fant sted den 19. mai.
Men selv om Sulayman og Lakan Duka hadde overgitt sine respektive kongedømmer til spanjolene, ville ikke filippinene på det sentrale Luzon være med om det. Anført av sin leder Bambalito tok filippinere fra barangayene Macabebe (Bambalitos fødeby), Betis, Hagonoy, Navotas og andre steder til våpen. Detablerte sin leir i Navotas, og derfra dro Bambadillo til Tondo der han forgjeves prøvde å få Sulayman og Lakan Dula til å bli med på motstandskampen. De to lederne hadde imidlertid gitt sitt æresord; bare noen få av Sulaymans menn, og en sønn og to nevøer av Lakan Dula, sluttet seg til ham.
Den 3. juni 1571 seilte Bambalitos lille flåte ned Bankusaykanalen og gikk til kraftig angrep på Legazpis skip. Under kampene falt Bambadillo. Dette tok motet fra hans menn, som dermed raskt led nederlag.
Legazpi utropte den 24. juni Maynilad til de filippinske øyers hovedstad og den spanske kolonialadministrasjons hovedsete. (Etter Legazpis død, den 1. juni 1574, bestemte kong Filip II at byen der skulle hete Insigne y Siempre Leal Ciudad, men det navnet fikk aldri festnet seg.)
Ved hjelp av munker og prester fra spanske tiggerordener etablerte Legazpi en koloniregjering. Det var egentlig nå at Legazpi ble generalguvernør, men kronen valgte å sette dagen for hans ankomst til Filippinene som tiltredelsesdag. De første 250 årene var øyene strengt tatt en koloni under visekongedømmet Ny-Spania, altså ikke under Spania direkte.
Legazpi døde i Manila i den 20. august 1572.
Legazpi skrev rapporter til den spanske krone om sine oppdagelser og om hendelser på Filippinene. Brevene er samlet under tittelen "Cartas al Rey Don Felipe II. sobre la expedicion, conquistas y progresos de las islas Felipinas" og oppbevares i indios-arkivet i Sevilla.
