Merke (fane)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Merke eller merki på norrønt var i middelalderen ment som den vanlige betegnelse for felttegn på land og sjø som mobil spydfane. Til forskjell fra flagg som den gang betegnes som flaug, avstivet flagg eller vaiende flagg på mastetopp.

Innhold

1 Ravnefanen
2 Olavsmerket
3 Sigerfluga
4 Merker i kamp
5 Kilder

[rediger] Ravnefanen

Det kanskje meste kjente merke eller fane er Ravnefanen som blir først dokumentert under vikingsoverfallene på England i år 878 da en dansk hær av daner kom til Wessex i Devonshire på 23 skip og blir knust i et slag av vestsakserne som fant en fane eller gunfani som disse kalles, med en ravn utpreget på denne. Gunfani betyr krigsfane i engelske kilder med hensyn til kontakt med Skandinavia og skulle senere ment vimpel under lansespissen på en ridders lanse. Beskrivelsen måtte derfor ment at faner under vikingtiden og middelalderen blir hengt på lange spyd eller lanse.

Fra annalene nedskrevet ca. 1105 i St.Neots kom det videre opplysninger om ravnefanen som skulle være vevet ferdig på en dag av tre døtre etter Regnar Lodbrog for deres brødre Ivar Benløs og Ubbe som tok fanen med seg på deres overfall på England. Merkesmannen eller merkebærer skulle bar ravnefanen til seier hvis den bredte seg ut i vind så ravnen liknet en flygende ravn, hvis den hang slapt ned vil det ikke være seier. Ravnefanen var ingen isolerte tilfelle fordi ulike kilder ment at ravnefanen var tatt i bruk av både konger og høvdinger på de fleste kanter vestover fra Danmark og Norge først og fremst for krigsformål. fra en sagn vet vi at Sigurd Digre som orknøysjarl hadde fått laget et fortrollet banner kalt Hrafnsmerki av hans mor som blir båret under Slaget ved Clontarf i 1014 der merkesmannen dør så seieren kunne være sikret. Knut den mektige hadde en ravnefane under Slaget ved Ashington i 1016 da England blir erobret og underlagt dansk herredømme. Denne ravnefanen skulle være på hvit silke som varslet seier hvis ravnen gapte og flakset.

Sivard Jarl i Northumberland før 1054 skal ha ført ravnefane som etter biskop William Ramsey av Crowland før 1180 var het Ravenlandeye' som ment ravnen, landets terror og denne betegnelsen fortsetter til Harald Hardrådes felttog mot England i 1066 der han hadde en ravnefane som het Landeydan som ment <<ligger land øde>> som var brukt under den danske-norske krigen fram til 1063 og under Slaget ved Stamford Bridge. Deretter fra Bayeuxtapetet som forteller om Vilhelm Erobrerens erobring av England er det avbildet en ravnefane med blåsvart ravn på lys eller hvitlig bunn under Slaget ved Hastings i 1066.

Ravnefanen var ikke universelt for vikingene og deres etterkommerne fordi det er ulike beskrivelser selv om bruk av dyrebildet som illustrere et religiøst symbol med henblikk på dødsguden Odin og utformningen på fanen som var trekantet eller triangulært ellers var felles for alle. Fra en mynt fremstilt i Jorvik eller York i år 924 blir det funnet en trekantet fane som synes å vise en fugl med utstrekte vinger og halen nedover og andre mynter fremstilt i årene 926-927 eller 937 viser ørneform som kan være ravn. Flere mynter som vise trekantet faner er funnet flere steder uten at man hva slags billed det var, sist i mynter fra Knut den mektiges tid stemplet i London. En slik trekantede fane hadde remser eller bjeller på undersiden. Normannerne hadde en avlang, rund fane med ravn på.

[rediger] Olavsmerket

Olav Haraldsson som senere blir helgenskongen Olav den hellige ved sin død i 1030 under Slaget ved Stiklestad hadde egne merke som var skildret av Snorre Sturlason som <<et hvitt merke, det var en orm>>. Hvitt som farge må kanskje betraktes som en tilføyelse siden Snorre i hans Heimskringla var opptatt av symbolikken bak helgenskongen siden fargen knyttes til misjon, Kristus og pavemakt. Hos vikingene hadde fargen hvitt derimot negative betydninger. Men formen på merket var mest sannsynlig ikke en tilføyelse fordi Olav Haraldsson var i England der posedrake også kalt dragemerke på latin som draconaris var en nasjonalfane fram til 1264. Dragemerket er langt eldre, de første opplysninger om posedraker er minst 2 000 år gamle og romerne i Romerriket etter ca. 100 e.Kr overtok det fra sarmaterne, et asiastisk rytterfolk som kom til Europa der de blir både fiender av romerne og leiestyrker for romerske interesser. Ved 300-tallet skulle hver kohort i en legion ha egne dragemerke.

Et dragemerke er en posedrake, en såkalt vindpose som blir blåst opp av vinden som kom inn gjennom dragemunnen i bronse som det er funnet få eksempler av; den lager en lyd og viser vindretningen for bueskytterne. Dette kom til England og var overtatt av anglerne og sakserne kjent i ettertiden som Dragon`s Lance. Olav Haraldsson var en tid i virksomhet som leiesoldatsanfører hos engelskmennene og måtte dermed ha kommet i kontakt med det engelske militærmiljøet der han så dragemerket. Fra mange kirker i middelalderen er helgenskongen alltid avbildet med en drage han hadde underkuet så en må derfor går ut fra at Olavsmerket var inspirasjonen for forbindelsen mellom Olav den hellige og dragen, som selv var et symbol på hedensk styrke og selvstendighet fra andre makter. Olavsmerket var mest sannsynlig ikke en vanlig fane eller flagg. Dessuten kan det være gyllent på rød farge som på de vestsaksiske dragemerker istedenfor lys, hvitt eller sølvaktige.

Olavsmerket var brukt av Magnus den gode under Slaget på Lyrskogs hede i 1043 mot venderne og skal ha vært arvet av fremtidige konger helt fram til 1177 og var siden i bruk mot Sverre Sigurdsson under Birkebeinerkrigene av Magnus Erlingsson. Sverre etter hva man vet, skal etter sin kroning som konge i 1194 ha satte Olavsmerket på plass i Nidarosdomen for godt. En flygende drage eller orm som nordmenn holdt i stor ærefrykt den gang, måtte ha vært et virkningsfylt symbol på ens kongeverdighet og arvsrett etter helgenskongen. Ravnefanen kan ha vært i bruk like lenge ved siden av Olavsmerket.

[rediger] Sigerfluga

Sverre Sigurdsson etter kroningsåret i 1194 bruker sitt merke for første gang under Slaget ved Florvåg i april 1194 som var tatt av øyskjeggene tidlige i kampene og senere gjenerobret. Navnet på krigsbanneret kom av sigrfluga som referere til at fanen skulle <<flyr>> og dens flikete form skulle liknet en flue. Fliket duk dukket opp tidlig på myntbilder i 1100-tallet i Danmark og Sverige satt på øverst del av spyd eller stake. Hva som er avbildet på banneret er ikke mulig å vite med sikkerhet men navnet antyder et flygende dyrebilde som ørn som var brukt som motiv i 1200-tallet på våpenskjold eller ravn som var fremdeles holdt i stor ærefrykt av nordmenn flest den gang. Det spekuleres om løve var motivet.

Sigerfluga var i bruk under Slaget i Oslo 1197, Slaget på Strindsjøen i 1199 og under forsvaret av Bergen i 1200 etter Sverresagaen, mest sannsynlig var at banneret var brukt under alle engasjementer fram til Sverre Sigurdssons død i 1202.

[rediger] Merker i kamp

Under et slag var identifisering av egne tropp eller flokk som sveit viktig og for det formål var derfor merket eller fanen viktig, vi vet at flokkeførere og stormenn med høvdingsstatus under de norske slagene i Borgerkrigstiden 1130-1240 hadde egne merke i tillegg til det kongelige merket som båres av en merkesmann som etter hirdskråen inneta en viktig, betydningsfull stilling dersom merket representere hele hæren under slaget. Hva slags merke eller fane som var tatt i bruk er ikke helt riktig kjent, men det vist seg fort at betegnelsen <<merke>> var passende fordi det finnes ulike felttegn som ikke nødvendig var fane eller duk. Det finnes nemlig ulike utforminger både i tøy, silke, metall og selv hjelm som skjold var også anvendt.

Metallfløy som også kalles skipsfløyer av forgylt bronse fra tiden 1000-1300 både på mastetoppen og stenger på forstavnen som trekantet, svingbar skjerm pyntet med biler med kuet underside var et slik merke som hadde blinkende bånd og dobber av metall eller tøystrimler festet til underkanten. Fra ca. 1250 var det funnet en runepinne som vise 49 stavner etter en krigsflåte der det var 2 med drake eller løvehoder på forstavn, 3 med triangulære metallfløyer og 1 med stivet rektangel med tre lange fliker. Metallfløy hovedsaks var under sjøslag på skipene men det hendt at de blir tatt på land.

Faner som tøystykker eller duk festet til spyd eller lanse var derimot mer anvendt på land og det varieres mye i utseende fra utformning til motiv gjennom flere århundrer men dessverre finnes det smått med beskrivninger utover de viktigste som er allerede omtalt. Fra flere hold er det klar at triangulære faner var vanlig under vikingtiden som avbildelser på runestein og trestykker vist, så kom lange tunger eller tøystrimler og deretter kom faner i kvadrant eller rektangel, både avstivet og flagrende. En slik fane bindes til stangen fra øverst eller med den ene ende mot stangen. Ved slutten på 1200-tallet skulle mer moderne gjenstander som fane eller flagg basert på flagrende, lange og store duker overtar.