Lockerbie-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lockerbie-saken refererer til aksjonen der en bombe førte til at Pan Am Flight 103 på strekningen Frankfurt–London–New York–Detroit eksploderte og styrtet fra 31 000 fots høyde (9448 km) over det sydlige Skottland, nær byen Lockerbie, den 21. desember 1988. 270 mennesker fra 21 ulike land døde, inkludert 11 innbyggere i Lockerbie.

I den påfølgende etterforskningen ble det fastslått at 340-450 gram plastisk sprengstoff ble detonert i flyets fremre bagasjerom. Dette utløste en serie hendelser som førte til en rask ødeleggelse av flyet. Vinder i opptil 190 km/t (100 knop) spredte passasjerer og flydeler på en 130 km lang strekning over et område på 2189 km².

I oktober 2002 tok libyske myndigheter på seg ansvaret for aksjonen, og betalte en større erstatning.

Innhold 1 Etterforskning 2 Flyet 3 Siste kontakt med PA 103 4 Eksplosjonen 5 Ofrene 5.1 Passasjerer og besetning 5.1.1 Nasjonaliteter 5.2 Studenter og familier 5.3 Amerikanske etteretningsoffiserer 5.4 Innbyggerne i Lockerbie 6 Helsingfors-advarselen 7 Påstått motiv 8 Rettssaken og ankene 9 Forholdet til Libya 10 Alternative teorier

[rediger] Etterforskning

Hendelsen, også kjent som Lockerbie-bombingen, ble kjernen i Storbritannias største etterforskning ledet av dets minste politistyrke, politikammeret i Dumfries og Galloway. Bombingen ble regnet som et angrep mot et symbol på USA, og siden 189 av de omkomne var amerikanere ble det stående som det dødeligste angrepet på amerikanske sivile frem til 11. september 2001.

Etter en tre-årig felles etterforskning mellom det skotske politiet og amerikanske FBI, som involverte 15 000 vitneforklaringer, ble det 13. november 1991 tatt ut tiltale for drap mot Abdel Basset Ali al-Megrahi, en libysk etterretningsoffiser og sikkerhetssjefen for Libyan Arab Airlines (AAB), og Lamin Khalifah Fhimah, LAAs basesjef for Luqa Airport på Malta.

FNs sanksjoner mot Libya og vedvarende forhandlinger med Libyas leder Oberst Muammar al-Gadafi sikret utlevering av de siktede den 5. april 1999. De siktede ble overlatt til skotsk politi via Nederland, som ble valgt som nøytral grunn. 31. januar 2001 ble Megrahi dømt for drap av en rett bestående av tre skotske dommere, og han ble dømt til 27 års fengsel. Fhimah ble frikjent. Megrahis anke mot dommen ble forkastet 14. mars 2002, og en ytterligere anke til Den europeiske menneskerettsdomstolen ble erklært ugyldig i juli 2003. Han soner nå straffen i Greenock fengsel utenfor Glasgow, der han fortsetter å bedyre sin uskyld.

[rediger] Flyet

PA 103 var Pan American Worlds andre daglige flyvning på ruten Frankfurt-London-New York-Detroit. Den hadde startet som PA 103A fra Frankfurt internasjonale lufthavn i Vest-Tyskland, og ble betjent av et Boeing 727 for turen til Heathrow lufthavn i London. 47 av de 89 passasjerene ombord på PA 103A byttet fly på Heathrow til et Boeing 747, som skulle fortsette flighten til JFK flyplass i New York under kallesignalet PA 103.

747-maskinen hadde ankommet denne morgenen fra San Francisco. Det ble i to timer voktet av sikkerhetspersonell fra Pan Am, men sto ellers uten oppsyn.

Det var 243 passasjerer ombord og 16 crew-medlemmer, ledet av kaptein James MacQuarrie.

[rediger] Siste kontakt med PA 103

Den siste flighten var satt opp med en avgang klokken 18:00, og la ut fra gaten 18:04. På grunn av en forsinkelse, ikke uvanlig på Heathrow i rushtiden, tok flyet av først 18:25 i retning nordvest ut av Heathrow. Deretter satte piloten kursen mot Skottland. Klokken 18:56 nådde flyet grensen og fant marsjhøyden på 31 000 fot.

Klokken 19:00 ble PA 103 plukket opp av flykontrolltjenesten ved Shanwick Oceanic Control Centre i Prestwick i Skottland, der flyet trengte klarering for å begynne turen over Atlanterhavet. Flygeleder Alan Topp tok kontakten idet flyet gikk inn i skotsk luftrom.

Kaptein James McQuarrie svarte «God kveld Skotsk, Clipper 103. Vi er på nivå 310». Førstestyrmann Raymond Wagner sa deretter «Clipper 103 ber om hav-klarering». Disse ordene var de siste som ble hørt fra flyet.

[rediger] Eksplosjonen

Klokken 19:01 fulgte Alan Topp flight 103 og så den nærme seg Solway Firth og 19:02 krysset flighten dens nordre kyst. På Topps skjerm ble flight 103 vist som en liten grønn firkant med et kryss i midten som inneholdt transponderkoden 0357 og flygenivå-310. Denne koden ga Topp informasjon om tiden og høyden til flyet. Den siste koden han så for flight 103 fortalte ham at det lå på 9400 m (31 000 fot) med en retning av 316 grader i 580 km/t (313 knop) klokken 19:02:46,9. Senere analyse av radardataene utført av britiske myndigheter konkluderte med at flyet hadde retningen 321° og hadde en fart på 804 km/t (434 knop).

46,9 sekunder over 19:02 forsvant koden og krysset i midten av firkanten. Topp prøvde å kalle opp kaptein McQuarrie og ba en nærliggende KLM-flight om å gjøre det samme, men ingen fikk svar. Topp trodde først at flyet hadde gått inn i en såkalt stillhetssone, en dødsone der mål er usynlige for radar. Men åtte sekunder senere dukket det opp fire firkanter der det skulle vært bare én, og disse spredde seg utover og dekket et område som Topp visste var over 1,5 kilometer stort.

Ett minutt senere traff vingeseksjonen som inneholdt 91 tonn drivstoff bakken i Sherwood Crescent i Lockerbie. Den britiske geologitjenesten i sørlige Skottland registrerte seismisk aktivitet som målte 1,6 på Richters skala idet alle spor etter to familier, flere hus og den 60 meter lange høyrevingen forsvant. En British Airways-pilot, kaptein Robin Chamberlain, var på vei med ruten Glasgow-London nær Carlisle da han kalte opp Oceanic Control og rapporterte massive branner på bakken. Ødeleggelsen av PA 103 fortsatte på Topps skjerm som nå var full av grønne firkanter som bevegde seg østover med vinden.

[rediger] Ofrene

[rediger] Passasjerer og besetning

Alle de 243 passasjerene og de 16 besetningsmedlemmer ble drept. En skotsk undersøkelseskommisjon som åpnet 1. oktober 1990, fant ut at idet cockpiten brøt av blåste vindkast i tornadostyrke igjennom flykroppen, rev klær av passasjerene og forvandlet gjenstander som serveringsvogner til dødelige prosjektiler. På grunn av den plutselige endringen i lufttrykket, ekspanderte de naturlige gassene inni passasjerenes kropper til opptil fire ganger deres normale volum, og forårsaket at lungene utvidet seg for så og kollapse. Mennesker og gjenstander som ikke var festet fast ble blåst ut av flyet og inn i en lufttemperatur på -45,5 °C, og et fall på 9400 meter som varte i omtrent to minutter. Noen passasjerer som var festet med setebeltet ble sittende i flykroppen i setene deres og landet i Lockerbie festet fast i setet.

Selv om passasjerene ville ha mistet bevisstheten på grunn av oksygenmangelen, mente rettsmedisinere at noen av passasjerene kom til bevisshet idet de nådde mer oksygenholdige lavere høyder. Rettspatolog Dr. William G. Eckert var blant dem som undersøkte resultatene av obduksjonene. Han mente at besetningen, noen av flyvertene samt 147 andre passasjerer overlevde eksplosjonen og lufttrykkendringen, og kunne ha vært i live idet de traff bakken. Ingen av disse passasjerene viste tegn på skade etter selve bomben eller dekompresjonen og oppløsingen av flymaskinen. En mor ble funnet holdende på babyen hennes, to venner holdt hender, en god del passasjerer klemte på krusifiks.

Dr. Eckert fortalte det skotske politiet at spesielle merker på pilotens tommel indikerte at han hadde holdt fast på stikka idet han gikk ned, og kan ha vært i live da han landet. Kaptein McQuarrie og flight crewet, ei flyvertinne og en del av førsteklassepassasjerene ble funnet fortsatt fastspent i setene deres inni neseseksjonen der den landet på et jorde ved kirken i landsbyen Tundergarth. Flyvertinnen var i live da hun ble funnet av en bondekone, men døde før hjelp kom til stedet. En mannlig passasjer ble også funnet i live, og helsemyndighetene mener at han kunne ha overlevd dersom han hadde blitt funnet før.

[rediger] Nasjonaliteter

Nasjonalitet	Passasjerer	Besetning	Totalt
Argentina	3	0	3
Belgia	1	0	1
Bolivia	1	0	1
Canada	3	0	3
Filippinene	1	0	1
Frankrike	2	1	3
India	3	0	3
Irland	3	0	3
Israel	1	0	1
Italia	2	0	2
Jamaica	1	0	1
Japan	1	0	1
Spania	0	1	1
Storbritannia	40	1	41
Sveits	1	0	1
Sverige	2	1	3
Sør-Afrika	1	0	1
Trinidad og Tobago	1	0	1
Tyskland	3	1	4
Ungarn	4	0	4
USA	169	11	180
Totalt	243	16	259

[rediger] Studenter og familier

35 studenter fra Syracuse University var med på hjemreisen etter et studierelatert opphold i London.

En familie på fem var på vei fra New Delhi til Detroit, inkludert treårige Suruchi Rattan Dixit. De skulle opprinnelig reise på en annen flight som forlot Frankfurt tidligere på dagen, men et av barna hadde blitt akutt syk med pusteproblemer og flyet hadde derfor snudd i lufta. Familien ble overført til PA 103 istedet. Suruchi bar en rød kurta og salwar for reisen - altså en kjole som gikk til knærne og tilhørende bukse. Hun vil for alltid bli husket for en lapp som ble funnet sammen med blomster utenfor rådhuset i Lockerbie:

«Til den lille jenta i den røde kjolen som ligger her som gjorde reisen min fra Frankfurt så morsom.
Du fortjente ikke dette. Måtte Gud være med deg, Chas.»

Ombord var også 20-årige Khalid Nazir Jaafar, som hadde flyttet med familien fra Libanon til Detroit der hans far driftet et bilverksted. På grunn av hans libanesiske bakgrunn, og fordi han var på vei hjem etter å ha besøkt slektninger der, dukket Jaafars navn ofte opp både i etterforskningen og i de senere konspirasjonsteoriene.

[rediger] Amerikanske etteretningsoffiserer

Det var minst fire etterretningsagenter fra USA på passasjerlisten, og det var også rykter om en femte. Tilstedeværelsen av disse mennene på PA 103 skulle senere gi grobunn for mange konspirasjonsteorier, blant andre der disse var sagt å skulle være terroristenes mål. De fire var Matthew Gannon, CIAs nestsjef for stasjonen i Beirut, major Chuck "Tiny" McKee, tilknyttet Defense Intelligence Agency (DIA) i Beirut og to menn som man antar var hver deres livvakt. De fire mennene hadde flydd sammen fra Kypros den morgenen. Man tror at major McKee var i Beirut for å finne de amerikanske gislene som ble holdt av Hizbollah på den tiden. Etter bombingen av PA 103 lekket kilder nær etterforskningen til journalister at et kart hadde blitt funnet i Lockerbie som viste mistenkte oppbevaringssteder for gisler, tegnet av McKee. Dette funnet ble aldri bekreftet i retten.

[rediger] Innbyggerne i Lockerbie

På bakken ble 11 innbyggere i Lockerbie drept da vingene, fortsatt festet til en del av selve flykroppen, traff Sherwood Crescent nummer 13 i en hastighet på over 800 km/t og eksploderte. I et krater 47 meter langt og 12 meter bredt fordampet flere hus og deres grunnmurer, mens 21 andre hus ble så skadd at de måtte rives. Fire medlemmer av en familie, Jack og Rosalind Somerville og deres barn, døde da huset deres i Sherwood Crescent nummer 15 eksploderte. En ildkule reiste seg over husene og bevegde seg mot den nærliggende motorveien mellom Glasgow og Carlisle (A74) og brente biler i den sørgående filen, hvilket medførte at både gjennomreisende og fastboende trodde at det hadde skjedd en nedsmelting i atomanlegget i Chapel Cross like ved. Det eneste huset som ble stående igjen i Sherwood Crescent tilhørte pater Patrick Keegans, Lockerbies romersk-katolske prest.

I mange dager levde innbyggerne i Lockerbie med synet av døde kropper i hager og gater, mens kriminalteknikere jobbet med å fotografere og merke plasseringen av hver kropp for å senere avgjøre posisjonen og styrken til eksplosjonen i flyet ved å koordinere de enkelte passasjerenes opprinnelige sitteplass, skade og hvor de landet. Bunty Galloway, en innbygger i Lockerbie, fortalte:

«En gutt lå i bunnen av trappen ned til veien. En ung gut med brune sokker og blå bukser på. Senere på kvelden spurte svigersønnen min om å få et teppe for å dekke over ham. Jeg visste ikke om han var død. Jeg ga ham et lammeullsteppe og tenkte at det ville holde ham varm. To jenter lå døde rett over veien, en av dem lå bøyd over et hagegjerde. Det var akkurat som om de sov. Gutten lå ved bunnen av trappen min i mange dager. Hver dag da jeg kom tilbake til huset for å hente noen klær, lå han der. «Gutten min er fortsatt der», brukte jeg å si til den ventende politimannen. På lørdag taklet jeg det ikke mer. «Du må få fjernet gutten min», sa jeg til politimannen. Den kvelden ble han flyttet.»

I strid med myndighetenes råd om å ikke reise til Lockerbie ankom mange av passasjerenes pårørende, de fleste fra USA, innen få dager for å identifisere deres kjære. Frivillige fra Lockerbie etablerte og bemannet døgnåpne kantiner der pårørende, soldater, politifolk og sanitetspersonell fikk gratis måltider, drikke og noen å snakke med. Innbyggerne i byen vasket, tørket og strøk alle klesplagg som ble funnet, slik at så mange gjenstander som mulig kunne bli gitt til de pårørende så snart politiet bestemte at de ikke hadde kriminaltekninsk verdi. BBCs skotske korrespondent, Andrew Cassel, meldte på 10-årsmarkeringen for bomben at innbyggerne i Lockerbie hadde «åpnet sine hjem og hjerter» for de pårørende, og at bånd som ble knyttet holder den dag i dag.

[rediger] Helsingfors-advarselen

7. desember sendte det amerikanske luftfartsverket (FAA) ut en sikkerhetsadvarsel. Der ble det sagt at 5. desember hadde en mann med arabisk aksent ringt den amerikanske ambassaden i Helsinki i Finland og fortalt at en Pan Am flight fra Frankfurt til USA skulle bli sprengt innen de neste to ukene av noen i tilknytning til Abu Nidal-organisasjonen. Han sa at en finsk kvinne skulle bære bomben ombord som en uvitende kurér. Innringeren bommet med bare to dager.

Advarselen ble på daværende tidspunkt tatt alvorlig av de amerikanske myndighetene. Advarselen ble sent til utenriksstasjoner såvel som til alle amerikanske flyselskap, inkludert Pan Am. Pan Am hadde på den tiden et "sikkerhetsgebyr" på fem dollar som de krevde av alle passasjerer, og lovte et fullstendig tilfredsstillende sikkerhetsprogram (The Independent: 29. mars 1990). Papiret med advarselen ble funnet av sikkerhetsteamet hos Pan Am i Frankfurt dagen etter bombingen under en haug med andre papirer på noens kontor (Cox and Foster: 1990).

En av de ansatte i Frankfurt som jobbet med å søke gjennom bagasje med røntgenmaskin, fortalte ABC News at hun først lærte hva Semtex, et plastisk sprengstoff, var under intervjuet med ABC, 11 måneder etter bombingen (Prime Time Live, november 1989). 13. desember ble advarselen postet på oppslagstavler i USAs ambassade i Moskva og etterhvert distribuert til hele den amerikanske befolkningen der, blant andre journalister og businessfolk. Et resultat av dette var angivelig at mange byttet flyselskap fra Pan Am, hvilket ga mange ledige seter på PA 103 som ble solgt billig.

Etterforskerne av PA 103 konkluderte senere med at advarselen var falsk og en underlig tilfeldighet.

[rediger] Påstått motiv

Libya har aldri formelt tilstått å ha utført bombingen i Lockerbie. I et brev til FN sa de bare at de «aksepterte ansvar for handlingene til sine tjenestegjørende personale».^[1]

Motivet som vanligvis er gitt til Libya kan spores tilbake til en rekke militære konfrontasjoner med De forente staters marine som fant sted i 1980-årene i Sidrabukten som Libya hevdet som sitt territorialfarvann. Først var det hendelsen i Sidrabukten i 1981 da to libyske jagerfly ble skutt ned. Så ble to libyske skip senket i Sidrabukten. Senere, den 23. mars 1986 ble en libysk kystvaktbåt sunket i Sidrabukten ^[2], etterfulgt av senkingen av en annen libysk båt den 25. mars 1986^[3]. Den libyske lederen Muammar al-Gaddafi ble beskyldt for å gjengjelde senkingen ved å beordre bombing av nattklubben La Belle i Vest-Berlin i 1986. Denne klubben var ofte besøkt av amerikanske soldater, bombingen drepte tre og skadet 230^[4].

CIA sin påståtte avskjæring av en anklagende beskjed fra Libya til ambassaden i Øst-Berlin skaffet den daværende amerikanske presidenten Ronald Reagan rettferdigjøring av De forente staters flyvåpens krigsplaner til å sette i gang bombing av Libya. Under kodenavnet Operation El Dorado Canyon, den 15. april 1986 fra britiske baser^[5][6]-ble det det første amerikanske militære angrepet fra Storbritannia siden 2. verdenskrig - da mot Tripoli og Benghazi i Libya. Blant mange skadede libyske militære og sivile, drepte flyangrepet Hanna Gaddafi, en liten jente som Gaddafi sa han hadde adoptert. For å hevne datterens død blir det sagt at Gaddafi har sponset kapringen av Pan Am Flight 73 i Karachi i Pakistan^[7].

[rediger] Rettssaken og ankene

Rettsaken mot de to libyerene Abdelbaset Ali Mohmed Al Megrahi og Lamin Khalifah Fhimah begynte den 3. mai 2000. Megrahi og Fhimah var anklaget for bombingen av Pan Am Flight 103 i 1988. Den 31. januar 2001 ble Megrahi erklært skyldig for mord og ble dømt til fengsel på livstid. Fhimah ble frifunnet. Megrahis anke mot dommen ble avvist den 14. mars 2002.

Den 23. september 2003 søkte Megrahis advokater den skotske kriminalsaksgjennomgangskommisjonen (SCCRC) om å få saken sin henvist tilbake til kriminaldomstolen for en ny anke mot domfellelsen. Søknaden til SCCRC kom etter publiseringen av to rapporter skrevet av Hans Köchler i februar 2001 og mars 2002. Köchler hadde vært internasjonal observatør, utnevnt av FNs generalsekretær, ved Camp Zeist i Nederland. Köchler beskrev avgjørelsene om rettsaken og ankene som et «spektakulært justismord»^[8]. Köchler kom også med en rekke uttalelser i 2003, 2005 og 2007 der han etterspurte en uavhengig internasjonal granskning av saken og han beskyldte Vesten for «dobbeltmoral i strafferetten» med hensyn på Lockerbie-rettsaken på den ene siden og HIV-rettsaken i Libya på den andre siden^[9][10][11].

Den 28. juni 2007 annonserte SCCRC avgjørelsen om å henvise Megrahis sak til lagmannsretten for en ny anke mot domfelling^[12]. SCCRCs avgjørelse var basert på fakta som kom fram i en 800-siders rapport som avgjorde at «et justismord kunne ha forekommet»^[13]. Köchler kritiserte SCCRC for å frikjenne politiet, aktor og rettspersonalet fra skyld med hensyn på Megrahis påståtte uriktige domfelling. Den 29. juni 2007 fortalte han til Glascow Herald at::«Ingen tjenestegjørende personale ble klandret, bare en maltesisk kjøpmann.»^[14]

Den andre anken vil bli hørt av fem dommere i 2008 fra retten for kriminelle ankesaker, Court of Criminal Appeal. En prosedyremessig høring ved ankedomstolen i Edinburgh fant sted 11. oktober 2007 da påtalemyndighetene og forsvarerne diskuterte et antall rettsspørsmål med et panel med tre dommere^[15]. Et av spørsmålene omhandlet et antall dokumenter fra CIA som ble vist til påtalemakten før rettssaken, men som ikke ble videregitt til forsvaret. Dokumentene antas å relateres til MEBO MST-13 timeren som angivelig detonerte bomben i PA103^[16]. Advokatene til Megrahi spør også etter dokumenter som relaterer seg til en påstatt utbetaling av 2 millioner dollar som ble betalt til den maltesiske kjøpmannen Tony Gauci for vitnemålet hans i rettssaken, som ledet til domfellingen av Megrahi.^[17]

[rediger] Forholdet til Libya

[rediger] Alternative teorier