Li Bai
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lǐ Bái (kinesisk 李白) (født 701, død 762) er ved siden av Dù Fǔ (杜甫) den klart mest navngjetne lyriske dikteren fra Tang-dynastiet.
Innhold |
[rediger] Navn
Når det gjelder Lǐ Bái er flere forskjellige navnevarianter i omløp enn hos de fleste andre kinesiske diktere. Hans fulle navn lyder i Pinyin-transkribering Lǐ Tài Bái (李太白). Fornavnet Tàibái (太白, "morgenstjerne") viser til en drøm som moren skal ha hatt før fødselen. I dag blir det som regel forkortet til Bái (白, "hvit"). I Vesten har også stavemåten Bó blitt mye brukt. Stavemåtene Pó og Pái er i den eldre Wade-Giles-transkripsjonen. Gjennom en kombinasjon av disse forskjellige varantene kommer man til Li Tai Po, det navnet han ble kjent under i Europa i det 19. århundre. I tillegg er Lǐ Bái også kjent under navnetShīxiān (詩仙), et navn som skal bety "udødelig dikter".
[rediger] Liv
[rediger] Ungdom
Lǐ Bái var sønn av en rik kjøpmann. Man vet ikke sikkert hvor han ble født; steder i provinsen Gansu har blitt foreslått, men også Suiye i Sentral-Asia (nær dagens Tokmok, Kirgisistan) et sted hans oldefar skal ha blit forvist til. Visse språklige trekk fra dette området rundt Suiye lar seg spore i Lǐs verk.
Da Lǐ Bái var fem år gammel, flyttet familien til Jiangyou i nærheten av dagens Chengdu i provinsen Sichuan. Lǐ fikk inntrykk både fra konfucianismen og taoismen, men å hans ringe opphav gjorde det ikke lett å flyte til topps i Tang-dynastiet. Selv om han ønsket å bli embetsmann, deltok han ikke i den keiserlige embetmannssprøven. Istedet begynte han som 25-åring å reise rundt i Kina, en livsførsel sterkt i kontrast til idealbildet av en konfusiansk nobelmann.
[rediger] Hoffdikteren
742 kom han til Tang-hovedstaden Chang'an. Der vekket Lǐs djerve væremåte både adelens og den jevne manns interesse. Spesielt den keiserlige sekretariatssjefen Hè Zhīzhāng (賀知章) ble fascinert. Denne var en frimodig karakter som var glad i det sterke, og han trodde først å ha møtt en virkelig udødelig (et uttrykk fra taoismen) i Lǐ Bái. På Hes anbefaling utnevnte keiseren Xuánzōng (唐玄宗) Lǐ til embetsmann i det renommerte Hanlin-akademiet.
Ved overrekkelsen av utnevningsbrevet skal Lǐ ha befunnet seg god og full i en kro, men etter litt kaldt ansiktsvann likevel ha vært i stand til å forfatte et dikt på strak arm, et dikt som ble møtt med allment bifall. Qingpingtiao, het det, og var en lovsang til den berømte konkubine Yáng Guìfēi (楊貴妃) og peonene.
Sammen med Hè Zhīzhāng og dessuten Zhāng Xù (張旭), Lǐ Shìzhi (李適之), Cuī Zōngzhī (崔宗之), Sū Jìn (蘇晉), Wáng Jìn (王璡) og Jiaō Suì (焦遂) dannet Lǐ Bái en dikterkrets som i et samtidig dikt kalles for "Krogildets åtte poeter". Disse drikkeglade herrene ble senere til vinhandleres og kroers skytshelgener.
[rediger] På vandring
Allerede etter to år forlot Lǐ statstjenesten, uklart av hvilke grunner. Trolig var det på grunn av enkelte intriger som omfattet evnukker, konkubiner og poesi. Resten av sitt liv streifet han rundt om i Kina. Høsten 744 og igjen året etter traff han Dù Fǔ (杜甫), den andre berømte dikteren ra denn epoken. Selv om de traff hverandre bare to ganger, skulle deres bekjentskap sette varige spor etter seg i fremfor alt Dù Fǔs verk: han dediserte et dusin dikt til kollegaen Lǐ Bái, som på sin side bare dediserte ett til Dù Fǔ.
[rediger] Forvist
755 ble Lǐ Bái trukket inn i opprøret til Ān Lùshān (安禄山). Etter at dette gikk skeis ble dikteren forvist til Yelang i 757. To år senere ble han benådet.
[rediger] Død
Lǐ Bái døde 762 i Dangtu (i provinsen Anhui). Ifølge tradisjonen skal han ha druknet idet han i beruset tilstand forsøkte å omfavne speilbildet av månen i en elv. Andre kilder forteller om en kvikksølvforgiftning som han skal ha pådratt seg som en følge av alkymistiske forsøk, andre igjen hinter om en mulig alkoholforgiftning.
Det mest berømte avbildningen av Lǐ Bái er et kinesisk tusjmaleri av Liáng Kǎi, en maler fra det 13. århundre - med andre ord lenge etter dikterens død. Bildet heter "Lǐ Bái deklamerer et dikt" og gjenfinnes i nesten alle antologier.
[rediger] Verk
Lǐ Bái tilskrives omtrent tusen dikt, deriblant
- åtte rapsodier (Fu)
- 149 såkalte Yuefu
- 59 dikt i den gamle stil (Gushi)
- 779 dikt i den nye og gamle stil (Gujintishi)
- 58 prosastykker.
At han tilskrives disse betyr derimot ikke at han faktisk er opphavsmannen: i mange tilfeller er det usikkert om det ikke heller er andre som står bak. Mange av Lǐs verker forbindes ofte med taoismen på grunn av sin spontanitet og friskhet, men det finnes også verker som er mer konvensjonelt skrevet, som hans Gufeng ("Gamle vise") som er preget av en konfuciansk moralisme.
Det finnes mange legender om Lǐ Báis genialitet, for eksempel om hvor lett han satte dikt på papiret. Angivelig kunne han skrive med en forbløffende hastighet og uten en eneste korrektur. Hans foretrukne stilart var Jueju, et kortdikt med fire linjer til fem eller sju kinesiske skrifttegn. 160 slike dikt er bevart. Lǐ Báis språk er ikke så finpusset som Dù Fǔs, men gjør likevel stort inntrykk gjennom en særpreget fantasi og den umiddelbare forbindelsen dikteren klarer å få til leseren.
Lǐ Báis trolig mest berømte dikt er Yuè Xià Dú Zhuó (月下獨酌), (Drikkelag i måneskinn), hvor dikteren trekker seg tilbake med et krus vin og skåler med sin skygge og med månen. I Vesten regnes dette diktet nærmest for å være selve erketypen på et kinesisk dikt og det er blitt oversatt til nesten alle språk, gjerne flere ganger. (For en oversikt (dog uten noe skandinavisk språk), se [1]). Vin- og månetematikken gjentas også ellers ofte i Lǐs verker. Andre store temaer er vennskap og lengsel, dessuten naturopplevelser av fjell, bukter og furuskoger, og også kvinnelig skjønnhet. Av og til lykkes han i tillegg å komme med kritiske analyser av samtidige problemer som krig, korrupsjon, embetsskap eller vanlige folks harde liv.
[rediger] Virkningshistorie
Lǐ Báis nesten anarkistiske individualisme vakte hos hans samtidige og i de påfølgende generasjonene fascinasjon, men også betydelig motstand. Wáng Ānshí (王安石), som levde under Song-dynastiet, hevdet for eksempel at ni av ti dikt fra Lǐ Bái dreide seg om kvinner og vin. Senere dokumenterte Guō Mòruò (郭沫若) at bare 16% av Lǐ Báis tekster dreier seg om vin, mens den tilsvarende andelen hos Dù Fǔ er 21%.
I det 13. århundre ble Lǐ Báis verker systematisk samlet, men først i 1758 ga Wāng Qí (汪琦) dem ut. Da var angivelig rundt 90% av alle tekstene gått tapt.
Den første europeiske oversettelsen kom i 1862 da Marquis d'Hervey-Saint-Denys oversatte diktene til fransk. Et tosifret antall oversettere har fått dem ut på tysk, blant annet Hans Bethge i antologien Die Chinesische Flöte; Bethges utgave skal senere ha inspirert Gustav Mahlers berømte orkesterverk Das Lied von der Erde. Ezra Pound bygde på en japansk oversettelse da han gjendiktet noen dikt i sin Cathay.
