Taoisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Taoismen (også kalt Daoismen) er et religiøst-filosofisk system som anses å være utviklet fra en spesiell forståelse av Tao, som man primært finner nedfelt i verkene til de kinesiske vismenn Laozi og Zhuangzi.
Taoismen er en av de tre store religiøse tradisjoner som har formet kinesisk kultur i de siste 2-3000 år. Dens åndelige ideal er forankret i en mytisk fortid da folk levde i enkelhet, i nær kontakt med naturen og uten de kompliserte problemer forbundet med politiske statsdannelser, definerte moralforskrifter og offentlige institusjoner.
Det taoistiske livsidealet er dermed forbundet med barnets væremåte slik det er preget av en åpen og positiv holdning til tilværelsen i glede og spontanitet. Man kan endog si at taoismen verdsetter en viss form for «anarkistisk» tilværelse. Idealtilstanden er den kaotiske fortid, den primordiale enhet som det ordnede og strukturerte samfunn har utviklet seg fra og senere forlatt. Taoistene henviser derfor ofte til naturen som et ideal for menneskelivet og den taoistiske vismann er den som unngår sosiale konvensjoner, etablerte moralske verdier og et sosialt og politisk forpliktende liv.
Det har derfor vært vanlig å kontrastere taoismen med konfusianismens vekt på individuell pliktmoral, ordnede samfunnsstrukturer og pragmatisk livsorientering. Taoismen på sin side er kjennetegnet av en åpen holdning til metafysikk og mystikk, samt mystiske og okkulte riter. Som sådan har taoismen fungert som en formidler mellom den mer offisielle konfusianske religionen og den folkelige religiøse praksis.
Innhold |
[rediger] Filosofisk taoisme (Tao-chia)
Den filosofiske taoismen assosieres med skrifter som Tao-te Ching (Dao de jing) Chuang-tzu (Zhuang zi) og Lieh-tzu. Disse ble stort sett skrevet i borgerkrigstiden fra 481 til 221 f.Kr. De sentrale ideer kretser omkring begrepene tao og tê der det førstnevnte betegner den ytterste, evige og kreative realitet som er alle tings kilde som kan erfares gjennom den mystiske ekstase, og sistnevnte betegner manifestasjonen av tao i alle ting.
Det å besitte fylden av tê innebærer å være i fullkommen harmoni med ens opprinnelige natur. Den som har oppnådd en slik tilstand forstår naturens ordninger i sin helhet og trenger derfor ikke frykte noe verken i liv eller død. En slik person er en vismann som avstår fra all formålsrettede og aktive handlinger. I stedet følger den vise prinsippet om wu-wei, det vil si den ikke-formålsrettede handling som er spontan (tzu-jan) og uten baktanker. Dette er slike handlinger man er vitne til når en for eksempel ser fugler flyr og fisk svømmer. Naturens ordninger viser mennesket hvordan det bør innrette sitt liv.
[rediger] Religiøs taoisme (Tao chiao)
Den religiøse taoisme med formulerte læresetninger, formalisert kult og institusjonelt lederskap utviklet seg i det 2. århundre e.Kr. og bygget på temaer og religiøse teknikker forbundet med ønsket om udødelighet. Selv om en slik form for taoisme står i et klart spenningsforhold til den filosofiske taoismen, fant man likevel elementer i de filosofiske tekstene som pekte i retning av livsforlengelse og beskyttelse for de som fulgte tao. De vise ble tolket som hsien, «udødelige», og dannet kjernen i den åndelige søken for de religiøse taoister. Lao-tzu ble guddommeliggjort som åpenbarer av hellige tekster og tolket som en frelser som hadde utviklet de nødvendige teknikker for å oppnå udødelighet. Teknikkene besto av:
- Diett-forskrifter avhold fra mat som fremmer sykdom, alderdom og død.
- Pustekontroll og meditasjon visualisering av guder som ville hjelpe en til udødelighet.
- Seksuelle øvelser unngå ejakulasjon i seksuelle handlinger.
- Alkymi-eksperimenter midler som skulle invertere den normale aldringsprosessen.
- Bruk av magiske amuletter beskytter mot ondskap og fremme helbredelse av sykdommer.
Ved å bruke slike teknikker, fremmet man de livskrefter som man er utstyrt med fra fødselen av, men som vanligvis hemmes gjennom innflytelsen fra det verdslige liv og hindrer den åndelige utviklingen.
Den religiøse taoismen har også sine røtter i andre trekk i den gamle kinesiske kulturen, ikke minst i den sjamanistiske tradisjon der religiøse spesialister kunne kontakte de åndelige verdener, og i den liturgiske tradisjon der spesialister i riter og offerhandlinger kunne opptre som magikere og helbredere av sykdom.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
