Konseptkunst
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konseptkunst eller konseptualisme er en kunstretning som hovedsakelig utviklet seg i Europa og USA fra siste halvdel av 1960-tallet. Konseptkunst kan fremfor noe karakteriseres som en idébasert kunstnerisk virksomhet, i den forstand at idéen bak et kunstverk blir vurdert som viktigere enn den håndverksmessige eller visuelle utførelsen.
Den konseptuelle kunsten har sine røtter i første halvdel av 1900-tallet, i dadaismen og da særlig arbeidene til Marcel Duchamp. Duchamps bruk av readymades, og hans holdninger til kunst som først og fremst en meningsproduserende virksomhet, har hatt stor betydning for konseptkunstnerne.
Konseptkunsten var i utgangspunktet en radikal bevegelse som kritiserte både det formalistiske og mediespesifikke fundamentet for den modernistiske kunsten, og politiske og sosiale forhold, som feministiske spørsmål eller den amerikanske krigføringen i Vietnam.
Den konseptuelle kunsten stiller gjerne spørsmål ved selve kunstens vesen; dens innholdsmessige, politiske og institusjonelle premisser. Konseptualismen har også blitt kalt «den språklige vending i kunsten», idet den ofte gjør direkte bruk av tekst og tekstbaserte uttrykksformer. Forrige århundres språkfilosofi og filosofer som Ludwig Wittgenstein har vært viktig som utgangspunkt for mange konseptkunstnere.
Konseptualismen har vært en viktig referanse for mange kunstnere også i de siste tiårene, og i en viss forstand kan man si at det meste av det som omtales som samtidskunst i dag har et konseptuelt utgangspunkt. Kunstnere som mer spesifikt refererer til 1960- og 70-tallets konseptkunst, kalles gjerne post- eller nykonseptualister.
[rediger] Sentrale konseptkunstnere
- Joseph Kosuth
- Lawrence Weiner
- Mel Bochner
- Dan Graham
- Hanne Darboven
- kunstnergruppen Art & Language
- Sol LeWitt.
