Kongeriket Jugoslavia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Краљевина Југославија | |||||
| Kongeriket Jugoslavia | |||||
 |
.png/120px-Kingdom_of_Yugoslavia_CoA_(big).png) |
||||
| Flagg | Riksvåpen | ||||
| Geografisk plassering | |||||
 |
|||||
| Offisielle språk | Serbo-kroatisk | ||||
| Hovedstad: | Beograd | ||||
| Styreform: | Konstitusjonelt monarki | ||||
| Statsoverhode: | Konge av Jugoslavia | ||||
| Statskirke: | Øst-ortodoks | ||||
| Valuta: | Jugoslavisk Dinar | ||||
| Areal: | 247 542 km² | ||||
| Befolkning: | 13 934 039 (1931) | ||||
| Eksisterte: | 1. desember, 1918–2. desember 1945
|
||||
|
|
|||||
Kongeriket Jugoslavia (serbo-kroatisk: Kraljevina Jugoslavija / Краљевина Југославија) var et kongerike på Balkan som eksisterte fra slutten av 1. verdenskrig til 2. verdenskrig.
Innhold |
[rediger] Starten
Kongeriket ble etablert i 1918 med sitt første navn «Kongeriket av serbere, kroater og slovenere» (serbokroatisk: Краљевина Срба, Хрвата и Словенаца/Kraljevina Srba, Hrvata i Slovenaca)
1. desember 1918 ble det nye kongeriket proklamert av Alexander I av Jugoslavia som var prinsregent for hans far Petar I av Serbia. Det nye kongeriket var sammensatt av de tidligere uavhengige kongerikene Serbia og Montenegro, og fikk etter Saint-Germain-traktaten store områder som tidligere var del av Østerrike-Ungarn, Kroatia, Slavonia og Vojvodina fra den ungarske delen av imperiet, Carniola, del av Styria og mesteparten av Dalmatia fra den østerrikske delen og provinsen Bosnia-Hercegovina.
Kongeriket hadde sine grenser mot Italia og Østerrike i nordvest, Ungarn og Romania i nord, Bulgaria i øst, Hellas og Albania i sør og Adriaterhavet i vest.
En folkeavstemning ble holdt i provinsen Carinthia, som valgte å forbli i Østerrike. Den dalmatiske havnebyen Zadar (Zara på italiensk) og noen få av de dalmatiske øyene ble gitt til Italia. Byen Rijeka ble erklært som en uavhengig stat, men ble snart okkupert og annektert av Italia. Spenningene mellom de to landene fortsatte da Italia krevde mer av den dalmatiske kysten og Jugoslavia krevde Istria, som hadde vært en del av det tidligere østerrikske-ungarske imperiet, men senere annektert av Italia. Innbyggerne var stort sett slovenere og kroater.
Den nye regjeringen forsøkte å integrere det nye landet politisk og økonomisk; en oppgave som var veldig vanskelig pga den store forskjellen mellom noen av språkene, nasjonaliteter og religioner i den nye staten, de forskjellige historiene til de respektive regionene, og en stor forskjell i økonomisk vekst mellom regionene.
[rediger] Tidlig politikk
Umiddelbart etter proklamasjonen 1. desember begynte forhandlinger mellom folkets råd (fra den tidligere Staten av slovenere, kroater og serbere) og den serbiske regjeringen som resulterte i en avtale om den nye regjeringen som skulle ledes av Nikola Pašić. Men da dette ble sendt til regenten for godkjennelse, ble den forkastet og skapte da den første krisen for regjeringen. Alle deltagende parter så på dette som et brudd på parlamentariske prinsipper, men krisen ble løst da de ble enige om å erstatte Pašić med Stojan Protić, som var et ledende medlem av Pašić Radikale parti.
Den nye regjeringen ble satt 20. desember 1918
I denne perioden før valget av Riksforsamlingen som skulle utarbeide grunnloven, tjente en provisorisk representasjon, satt sammen av delegater fra de forskjellige valgkretsene som hadde eksistert før, som parlament. En reorganisering av politiske partier slo sammen flere medlemmer av den serbiske opposisjonen med politiske partier fra det tidligere Østerrike-Ungarn og skapte et nytt parti, Demokratiske Partiet, som dominerte den provisoriske representasjonen og regjeringen.
Fordi det Demokratiske Partiet, ledet av Ljubomir Davidović, presset veldig på for sentralisering ble mange kroater med i opposisjonen. Men radikalene selv var ikke fornøyd med at de kun hadde tre ministere mens det Demokratiske Partiet hadde 11, så 16. august 1919 meldte Stojan Protić om sin avgang. Ljubomir Davidović dannet en koalisjon med sosial demokratene. Denne regjeringen hadde flertallet av det beslutningsdyktig antallet av den provisoriske representasjonen med en stemme over halvparten. Opposisjonen begynte da å boikotte parlamentet og siden regjeringen ikke alltid kunne garantere at alle deres støttespillere ville stille opp, ble det umulig å møter i parlamentet. Davidović resignerte ganske raskt, men siden ingen andre kunne danne regjering ble han statsminister nok en gang. Opposisjonen fortsatte sin boikott så regjeringen så ingen annen utvei enn å styre uten parlament. Dette fikk opposisjonen til å fordømme avgjørelsen og begynte å kalle seg selv for parlamentarisk fellesskap. Davidović innså selv at situasjonen var uholdbar og ønsket at Kongen umiddelbart skulle beordre et valg av Riksforsamling. Da Kongen nektet dette, følte Davidović at han ikke hadde noe annet valg enn å gå av.
Det parlamentariske fellesskapet dannet nå en regjering ledet av Stojan Protić med mål om å istandsetting av parlamentariske normer og minske sentraliseringen til den forrige regjeringen. Deres motstand mot den tidligere regjeringens program om radikale land reformer gjorde dem enda mer sammensatte. Men det demokratiske partiet og sosial demokratene boikottet nå parlamentet og Protić kunne ikke samle et flertall. Så det parlamentariske fellesskapet, som nå var regjering, ble tvunget til å styre uten parlament.
Det parlamentariske fellesskapet brøt da det grunnleggende prinsippet som hadde ført til deres etablering og satte dem i en ekstremt vanskelig situasjon. I april 1920 ble det en utbredt misnøye blant arbeidere som førte til bla. en streik av jernbanen og dette satte press på de involverte parter om å slutte fred. Etter vellykkede forhandlinger gikk Protić av og banet vei for en ny regjering ledet av den politisk nøytrale Milenko Vesnić. Sosial demokratene fulgte ikke deres tidligere allierte, det Demokratiske Partiet, i regjeringen fordi de var i mot de antikommunistiske tiltakene regjeringen ønsket å gjennomføre.
Kontroversene som hadde tidligere delt partene var fortsatt aktuelle. Det demokratiske partiet fortsatte å presse på for sentralisering og fortsatte å insistere på en radikal land reformer. En uenighet over valgloven førte til at det demokratiske partiet stemte mot regjeringen i parlamentet og regjering var nedstemt. Til tross for at dette møtet ikke hadde fullmakt, valgte likevel Vesnić å gå av. Og følgende var at det radikale partiet aksepterte behovet for sentralisering, mens det demokratiske partiet droppet deres krav om landreformer og Vesnić ble igjen leder for den nye regjeringen. De kroatiske og slovenske politikerne var ikke fornøyde med aksepten av sentralisering, det var heller ikke Stojan Protić som trakk seg fra regjeringen på grunn av dette temaet.
I september 1920 brøt det ut uroligheter blant bønder i Kroatia på grunn av merking av kyrne deres. De kroatiske politikerne skyldte på sentraliserings policyene til regjeringen og spesielt minister Svetozar Pribićević.
[rediger] Fra Riksforsamling til diktatur
En av de få lovene som den provisoriske representasjonen fikk igjennom var valgloven for Riksforsamlingen. Under forhandlingene som foregikk før den nye staten ble opprettet hadde det blitt enighet om stemmingen ville være hemmelig og basert på en universal stemmerett. Det gikk ikke opp for dem at en universal stemmerett også ville inkludere kvinner før en organisasjon for kvinnelig stemmerett dukket opp ved opprettelsen av staten. Sosial demokratene og slovenske politikere var for kvinnelig stemmerett, men de radikale var i mot dette. De demokratiske partiet var åpen for ideen, men brant ikke så mye for saken at de var villige til å lage en sak ut av det så forslaget falt igjennom.
Valget ble holdt 28. november 1920. Da stemmene var talt opp hadde det Demokratiske partiet vunnet og fått flere stemmer enn radikalene, men bare en plass mer. For et politisk parti som hadde vært så dominant i den provisoriske representasjonen var dette et nederlag. I tillegg hadde de gjort det betydelig dårligere i alle de områdene som tidligere hadde tilhørt Østerrike-Ungarn. Det rokerte sterkt ved deres tro at deres sentraliserings politikk var representativt for flertallet. De radikale gjorde det ikke noe bedre i den regionen, men for dem var det ikke et like stort problem da de promoterte seg selv kun som et serbisk parti.
Den mest dramatiske økningen var hos de to opposisjons partiene. Det kroatiske bondepartiet sin ledelse ble løslatt fra fengsel rett etter starten på valgkampanjen og fikk liten tid til å forberede seg. Men Gligorijević mente dette hadde hjulpet dem mer enn det hadde hindret dem.
Resultatene av valget satte Nikola Pasić i en veldig sterk posisjon. Demokratene hadde ikke annet valg en å samarbeide med de radikale hvis de ønsket å fullføre sin sentraliseringspolitikk. Pasić holdt også alltid døren åpen for et samarbeid med den kroatiske opposisjonen. Demokratene og radikalene var ikke sterke nok til å gjennomføre grunnloven på egenhånd og allierte seg med JMO, den jugoslaviske muslim organisasjonen. Det muslimene ønsket, og fikk, var konsesjon til å bevare Bosnias grenser og hvordan landreformer skulle berøre muslimske landeiere i Bosnia.
På grunnlag av frykten for at Jugoslavia skulle ende som monarki nektet de kroatiske republikanske bondepartiet å sverge troskap til Kongen, og dermed mistet de sine plasser. Den største delen av opposisjonen intok sine seter, men bojkottet senere så det var veldig få stemmer imot. Men grunnloven trengte 50% pluss en stemme for å vedta grunnloven, uavhengig av hvor mange som stemte og det var lenge uvisst om det ville skje. I siste liten stemte Džemet, en liten gruppe muslimer fra Makedonia og Kosovo, for og sørget for at flertallet var sikret.
28. juni 1921, ble grunnloven vedtatt, og etablerte et ensartet monarki. Strukturen som hadde vært før den 1. verdenskrig ble forkastet og 33 nye administrative oblaster (provinser) ble etablert. Disse ble sentralstyrt.
Serbiske politikere så på Serbia som bærebjelken for Jugoslavia, på samme måte som Piedmont hadde vært for Italia, eller Preussen for Det tyske rike. I løpet av de neste årene økte den kroatisk motstanden mot den serbiske sentral politikken. Stjepan Radić, leder for det kroatiske republikanske bondepartiet ble fengslet av politiske årsaker. Han ble løslatt i 1925 og returnerte til parlamentet.
Våren 1928 startet en bitter strid mellom Stjepan Radić og Svetozar Pribičević mot serbiske politikere over godkjennelsen av Neptun Konvensjonen med Italia. De mobiliserte nasjonalistisk opposisjon i Serbia, men provoserte fram voldelige reaksjoner fra majoriteten og mottok døds trusler. 20. juni 1928 skjøt og drepte Puniša Račić, en montenegrinsk representant, fem medlemmer av det kroatiske bondepartiet, inkludert Stjepan Radić. Han ble fraktet til sykehuset og døde ikke før 8. oktober 1928.
Som følge av den hendelsen trakk opposisjonen seg totalt fra parlamentet og erklærte at de ikke ville returnere til et parlament der flere av deres representanter hadde blitt drept og krevde et omvalg. 1. august, på et møte i Zagreb, fornektet de deklarasjonen fra 1. desember av 1920 og krevde at forhandlingene om sammenslåing skulle startes om igjen.
[rediger] 6. januar diktaturet
Ikke lenge etter, den 6. januar, 1929, som et svar på den politiske krisen hendelsen i parlamentet hadde fremprovosert, avskaffet Kong Aleksander grunnloven, suspenderte parlamentet og innførte et diktatur. Dette ble kjent som 6. januar diktaturet, Šestojanuarska diktatura. Han endret også navnet på landet til Kongerike Jugoslavia, og senere, 3. oktober, reduserte han de 33 oblastene til 9 nye banoviner.
[rediger] Slutten på kongeriket
Se utdypende artikkel: Jugoslavia under andre verdenskrig.
Kongeriket Jugoslavia ble invadert 6. april, 1941 av aksemaktene under 2. verdenskrig. De kapitulerte kun 11 dager senere og landet var offisielt okkupert 17. april, 1941. Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i 1944 og resten av Jugoslavia i 1945. Den røde hær støttet dem i erobringen av Beograd og med andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok Trieste og deler av de østerrikske sørlige provinsene Steiermark og Kärnten. Dette var territorier som var dominert av slovenere og kroater. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme året.
Vestlige diplomaters forsøk på å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset endte i Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Men kommunistene klarte å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og innsette ham som enehersker med tittelen statsminister. Kongeriket Jugoslavia sluttet å eksistere 2. desember, 1945 da kommunistene erklærte staten Demokratiske Føderale Jugolslavia. Navnet endret seg 31. januar, 1946 da den nye grunnloven for Den Føderale Folkerepublikken Jugoslavia ble etablert. Den var bygd opp etter den sovjetiske, og etablerte seks konstituerte republikker og to autonome provinser.
[rediger] Utenlandspolitikk
[rediger] Liste over regenter
- Kong Peter I (1. desember 1918 - 16. august 1921) (Regent Prins Aleksander hersket i kongens navn)
- Kong Alexander (16. august 1921 - 9. oktober 1934)
- Kong Peter II (9. oktober 1934 - 29. november 1945) *I eksil fra 13/14. april 1941
- Regentskapet ledet av Prins Paul I (9. oktober 1934 - 27. mars 1941)
[rediger] Liste over statsministere
- Stojan Protić (1918-1919)
- Ljubomir Davidović (1919-1920)
- Stojan Protić (1920)
- Milenko Vesnić (1920-1921)
- Nikola Pašić (1921-1924)
- Ljubomir Davidović (1924)
- Nikola Pašić (1924-1926)
- Nikola Uzunović (1926-1927)
- Velimir Vukićević (1927-1928)
- Anton Korošec (1928-1929)
- Petar Živković (1929-1932)
- Vojislav Marinković (1932)
- Milan Srškić (1932-1934)
- Nikola Uzunović (1934)
- Bogoljub Jevtić (1934-1935)
- Milan Stojadinović (1935-1939)
- Dragiša Cvetković (1939-1941)
