John Coltrane
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Coltrane (født 23. september 1926 i Hamlet, Nord-Carolina, USA, død 17. juli 1967 i New York City) var en amerikansk jazzsaksofonist (tenor-, sopransaksofon og fløyte).
Coltranes stil utviklet seg ut av Post-Bop-tiden, tidlig på 1960-tallet skapte han sin helt egne måte å spille på (sheets of sound). Han utviklet stilen videre frem til en fri spillestil som etter eget utsagn fremdeles var basert på blues. Han blir derfor betraktet som en av grunnlegerne av frijazz.
Innhold |
[rediger] Barndom
I High Point, North Carolina hadde han en oppvekst preget av religiøs oppdragelse. Dette skulle vise seg å ha stor påvirkning på hans seneste musikalske karriere. Coltrane begynte 12 år gammel å spille klarinett og fikk klassisk musikkundervisning, men ble interessert i jazz og byttet snart til altsaksofon. I juni 1943 flyttet han til Pennsylvania. Han ble innrullert i US Navy i 1945 og returnerte til det sivile liv i 1946. I slutten av 1940-årene hadde han forskjellig type arbeid til han begynte å spille med Dizzy Gillespies storband som altsaksofonist i 1949. Han ble der til bandet ble oppløst i mai 1950 og ble deretter med i Gillespies mindre band til april 1951, da han returnerte til Philadelphia for å gå på skole.
[rediger] Karriere
Tidlig i 1952, ble Coltrane med i Earl Bostics band. I 1953, etter et kort samarbeid med Eddie Vinson, sluttet han seg til Johnny Hodges' band (Hodges hadde et kort opphold fra Duke Ellingtons orkester). Han fortsatte med Hodges fram til midten av 1954.
Selv om det finnes innspillinger av Coltrane fra så tidlig som 1946, ble ikke dette lagt spesielt merke til av samtidens aktører. Hans virkelige karriere utspant seg i de 12 årene mellom 1955 og 1967. I løpet av denne tiden skapte han datidens moderne jazz som har påvirket generasjoner av musikere. Sommeren 1955 var Coltrane freelancer i Philadelphia da han ble tilkalt av trompeteren Miles Davis. Davis, som hadde en nedgang i karrieren etter suksessen i slutten av 1940-årene var igjen aktiv, og var i ferd med å danne en kvintett. Coltrane var med i denne første utgaven av bandet til Davis fra oktober 1955 til april 1957 (med noen få unntak). Denne klassiske første kvintetten, best representert med to maratoninnspillinger for Prestige i 1956, gikk i oppløsning i midten av april, hovedsakelig på grunn av Coltranes problematiske avhengighet av heroin. Coltrane brukte senere mye av det han hadde lært av Davis når han skulle lede sine egne band, bl.a. ved å gi sine musikere stor frihet mht improvisasjon og måten å håndtere musikere og presse.
Mot slutten av 1957 jobbet Coltrane med Thelonious Monk på New Yorks Five Spot, et legendarisk spillested. Han sluttet seg igjen til Miles i slutten av 1958 etter å ha sluttet med heroin og etter å ha opplevd en spirituell vekkelse som skulle føre til at han ofret seg fullt for intens øving og utvikling av musikken sin resten av livet. Han fortsatte med Davis til april 1960, vanligvis med altsaksofonist Cannonball Adderley og trommeslager Philly Joe Jones i en sekstett. I løpet av denne tiden var han med på Davis-innspillinger som Milestones og Kind of Blue, og spilte inn sine egne, som Blue Train og Giant Steps. I oktober 1958 oppfant jazzkritikeren Ira Gitler uttrykket sheets of sound for å beskrive Coltranes unike stil i løpet av denne perioden med Davis. Hans spill var komprimert, som om hele soloer passerte i løpet av få sekunder, med kaskader av triol- og kvadrol- bevegelser med hundrevis av noter i minuttet. Mot slutten av dette samarbeidet med Davis begynte Coltrane å spille sopransaksofon, noe som var uvanlig på denne tiden. Dette sammen med den radikale endringen i spillestil på tenor etter at han sluttet hos Davis kan forklares med at han hadde problemer med tenormunnstykket, samt problemer med kronisk smerte i munnen.
Coltrane dannet en kvartett i 1960 med pianist McCoy Tyner, bassist Jimmy Garrison og trommeslager Elvin Jones, en gruppe som produserte søkende og spirituelt drevet musikk. Han utviklet raskt en røff, noen ganger aggressiv og fri tenorstil. Dette bandet produserte den legendariske A Love Supreme i 1964.
Coltrane ble i denne perioden av mange kritikere ansett å være en interessant og virtuos men steril musiker. Publikum i Frankrike huskes for å ha buet under en tidlig turne med Davis. Tidsskriftet Down Beat anklaget i 1961 Coltrane, sammen med Eric Dolphy, for å spille "antijazz", i en artikkel som overrasket og provoserte musikerne. Coltrane inrømmet at noen av hans tidlige soloer for det meste var basert på tekniske ideer. Men etter hvert som Coltranes stil utviklet seg videre, var han bestemt på å gjøre enhver framføring til "et helt uttrykk for ens eksistens", som han uttrykte det i et intervju i 1966.
[rediger] Frijazz
Tidlig i 1950-årene ble Coltrane påvirket av Miles Davises modale tilnærming, Ornette Colemans frijazz og musikken til Ravi Shankar. Mye av denne påvirkningen kan høres så tidlig som i Coltranes overraskende hit i 1960, My Favorite Things, en låt Coltrane fortsatte å spille så lenge han levde. Coltranes seneste musikalske periode viser en økende interesse for free jazz utviklet av Cecil Taylor, Albert Ayler og andre. Han ble spesielt påvirket av Aylers dissonans i Aylers trio med bassisten Gary Peacock og trommeslageren Sunny Murray. Pharoah Sanders, som Coltrane inviterte inn i bandet i denne eksperimentelle perioden, var en av datidens mest kraftfulle saksofonister. Coltrane ble i denne perioden også påvirket av John Gilmore, mangeårig saksofonist med Sun Ra.
[rediger] Utvalgt diskografi
- Blue Train (1957)
- Giant Steps (1959)
- My Favorite Things (1960)
- Coltrane Plays the Blues (1960)
- Live! at the Village Vanguard (1961)
- Live at Birdland (1963)
- Newport '63 (1963, utgitt etter hans død)
- A Love Supreme (1964)
- Ascension (1965)
- Meditations (1965)
- Live! at the Village Vanguard Again (1966)
- Stellar Regions (1967, utgitt etter hans død)
- Interstellar Space (1967, utgitt etter hans død)
[rediger] Eksterne lenker
 |
Wikiquote: John Coltrane – sitater |
