Blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Blues er en form for musikk som kjennetegnes av såkalte blåtoner, gjentagende mønstre og den mye brukte tolvtaktersstrukturen. Formen oppsto i afroamerikanske miljøer i det sydlige USA i overgangen fra det 19. til det 20. århundre med utgangspunkt i negro spirituals, arbeidersanger, field hollers, afroamerikansk folkemusikk og rimende, fortellende ballader med engelsk og skotsk-irsk opphav. Forbindelsen til afrikansk musikk høres i blåtonene og call and response-mønstrene både i tekst og musikk. Bluesen påvirket senere amerikansk og vestlig popullærmusikk, gjennom å gi elementer til jazz, bluegrass, rhythm and blues, rock and roll, hip hop og popmusikk. Bluesmusikk bruker gjerne akkompagnement på gitar; ulike retninger legger ulik vekt på instrumenter som gitar, bassgitar, piano, trommer, piano og munnspill.

Innhold 1 Etymologi 2 Viktige trekk 2.1 Opphav 2.2 Tekster 2.3 Musikalske trekk 3 Bluesmusikere 4 Blueslinker 5 Litteratur 6 Referanser

[rediger] Etymologi

«The blues» er et sjargonguttrykk som viser til et anfall av «the blue devils», det vil si nedstemthet, depresjon og tristhet. En tidlig bruk av frasen finnes i George Colmans farse 'Blue Devils (1798). Et annet tidlig tilfelle finnes hos den amerikanske dikteren Washington Irwing i 1807. I det 19. århundre ble frasen en eufemisme både for delirium tremens og politiet, og ble brukt i brev fra soldater i den amerikanske borgerkrigen. Tidligste kjente tilfelle i afroamerikansk musikk er fra 1912, dog kan det skrive seg fra mye før det, da Hart Wands Dallas Blues ble den første rettighetsbelagte blueskomposisjonen. Siden det har «the blues» i sangtekster som regel beskrevet et trist humør.

[rediger] Viktige trekk

Det er få karakteristika som er felles for all blues, siden sjangeren i stor grad formes av den enkelte utøvers tilnærming.^[1] Det er allikevel noen trekk som har vært til stede hele tiden.

[rediger] Opphav

Såkalte «call-and-response shouts» var en tidlig form for blues-liknende musikk, ennå formen ikke har noen særlig muskalsk struktur. Slaver i USA sang slike og lignende former til arbeidet. Det vi nå kjenner som blues kan sies å være basert på europeiske harmonier og Vestafrikansk call-and-response-tradisjon, samlet i samspillet mellom stemmen og instrumenter, særlig og opprinnelig gitar. Senere ble akkompagnementer og harmonier fra minstrel show og negro spirituals lagt til uttrykket. Sjangeren hentet også trekk fra ragtime, en sjanger som utviklet seg omtrent samtidig men mistet de "opprinnelige melodiske mønstrene fra afrikansk musikk".^[2] Bluessanger fra denne tidlige perioden, som for eksempel innspillinger av Lead Belly og Henry Thomas, har en rekke forskjellige strukturer; tolv-, åtte- og seksten-takters blues med vekt på tonika, subdominant og dominant (se diatonisk funksjon) hadde ennå ikke etablert seg som så enerådende som de skulle bli.

[rediger] Tekster

Tekstene i tidlig blues var ofte lange fortellinger med nokså fri form. Sangeren sang om «sine egne sorger i en brutal virkelighet: tapt kjærlighet, ufølsomme politimenn, undertrykkelse fra hvite [og] harde tider» ^[3] Mange av de eldste opptakene av blues har tøffe, realistiske tekster i motsetning til tekstene i populærmusikken fra samtiden, noe «Down In the Alley» av Memphis Minnie er et godt eksempel på. Musikk som dette ble kalt baljebass-musikk -(gut bucket blues); en baljebass er et hjemmelaget strengeinstrument, laget av en balje man brukte til å rense svineinvoller, en ingrediens i slavenes mat. Baljebassbluesen dreide seg ofte om røffe, eller dampende, forhold mann og kvinne i mellom, uflaks og harde tider. Baljebassbluesen ga bluesmusikken et dårlig rykte. Kirkegjengere skydde bluesen; men fremstående bluesmusikere, som Son House og Skip James hadde en rekke religiøse sanger på repertoaret, og artister som Reverend Gary Davis og Blind Willie Johnson blir ofte regnet som bluesmusikere i det musikalske, mens tekstene deres er tydelig religiøse.

Hokum er en retning som bar preg både av farse og komedie, med Tampa Reds «Tight Like That» som et godt eksempel på ordleken og de mange (ofte upassende) underforståtthetene.

I etterkrigsbluesen var tekstene noe enklere, og tekstene dreide seg nesten utelukkende om sangerens seksuelle bekymringer. Temaer som gikk igjen før andre verdenskrig, som økonomiske problemer, samferdsel, teknologi, hester, kuer, Djevelen, gambling, magi, oversvømmelser og tørke, forsvant i etterkigsbluesen.

Den mest utbredte versstrukturen i bluesmusikken knyttes til den mest utbredte formen, 12-takters blues, på formelen A A B:

I followed her to the station with a suitcase in my hand

And I followed her to the station with a suitcase in my hand

Well it's hard to tell it's hard to tell, when all your love's in vain

(Robert Johnson: «All My Love In Vain»)

[rediger] Musikalske trekk

De harmoniske strukturene i blues var ennå ikke tydelig definert i de første tiårene på 1900-tallet. Mange sanger var på en åttetaktersform, som «How Long Blues» og «Key to the Highway», andre var i odde former: Howlin' Wolfs «Sitting On Top of the World» følger et nitakters skjema. Rundt 1930 var tolvtakters blues blitt standarden, selv om andre skjemaer figurerte og figurerer. Taktarten er gjerne 4/4. Den typiske harmoniske strukturen er slik:

I	I eller IV	I	I
IV	IV	I	I
V	IV	I	I eller V

der romertallene viser til skalatrinn (se diatonisk funksjon). I C-dur vil derfor I være C, IV vil være F, og V vil være G. Teksten slutter gjerne i den tiende takten, slik at de to siste taktene kun fylles med av det akkompagnerende instrumentet, med en såkalt turnaround. Denne kan være svært kompleks harmonisk, men ender i de fleste tilfeller enten på tonika (I) eller aller helst på dominant (V).

Melodiene i blues kjennetegnes av små terser, tritonus og liten septim (de såkalte blåtonene)

[rediger] Bluesmusikere

Se også: Kategori:Bluesmusikere

• Stevie Ray Vaughan
• Jimi Hendrix
• W. C. Handy
• John Lee Hooker
• Robert Johnson
• B. B. King
• John Mayall
• Jimmy Reed
• Bessie Smith
• Big Mama Thornton
• T-Bone Walker
• Muddy Waters
• Howlin' Wolf
• Odetta
• Blues Brothers
• Chris Lyngedal fra Norge

[rediger] Blueslinker

• Bluesportalen
• Bluesnews
• Norsk Bluesunion

[rediger] Litteratur

• Southern, Eileen (1997). The Music of Black Americans. W. W. Norton & Company, Inc. ISBN 0-393-03843-2.
• Garofalo, Reebee (1997). Rockin' Out: Popular Music in the USA. Allyn & Bacon. ISBN 0-205-13703-2.
• Morales, Ed (2003). The Latin Beat. Da Capo Press. ISBN 0-306-81018-2.
• Schuller, Gunther (1968). Early Jazz: Its Roots and Musical Development. Oxford University Press. ISBN 0-19-504043-0.
• Ewen, David (1957). Panorama of American Popular Music. Prentice Hall. ISBN 0-13-648360-7.

[rediger] Referanser