Den amerikanske borgerkrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.| Den amerikanske borgerkrigen | |
| Konflikt: | |
 |
|
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Koordinater: | {{{koordinater}}} |
| Dato: | 12. april 1861 - 9. april 1865 |
| Sted: | USA |
| Resultat: | Unionen seirer, slaveriet blir avskaffet |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
 Unionen (Nordstatene) |
 Konføderasjonen (Sørstatene) |
| Kommandanter | |
| Abraham Lincoln Ulysses S. Grant |
Jefferson Davis Robert E. Lee |
| Styrke | |
| 2 200 000 | 1 064 000 |
| Tap | |
| Totalt døde 360 000 Sårede 275 200 |
Totalt døde 258 000 Sårede 137 000 |
| {{{notater}}}
|
|
Den amerikanske borgerkrigen er den største konflikten som har funnet sted på amerikansk jord. Den ble utkjempet mellom 11 sørstater, de konføderate og 23 nordstater, Unionen. Statene utgjorde tilsammen USA, et land som formelt ble én nasjon etter at de britiske koloniene i Amerika samlet seg om uavhengighetserklæringen i 1776. Borgerkrigen varte fra sørstatenes angrep på Fort Sumter 12. april 1861 helt til sørstatene kapitulerte 9. april 1865. Da hadde over 3 millioner mann vært med og kjempet, og over 600 000 tusen mennesker hadde mistet livet. Over 6 000 norske immigranter deltok i den amerikanske borgerkrigen.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
I mange år før krigens begynnelse hadde mange stater i sør drevet med slavehandel. Slavene ble hentet med store skip i Afrika og fraktet tilbake til Amerika. Denne turen var et mareritt uten like. Det kunne være flere tusen slaver som ble stuet sammen. Mange av dem døde før de kom frem, grunnet plassmangel og mangel på næring. Da de kom frem ble slavene i første omgang solgt til rike plantasjeeiere. I Nordstatene var mange i mot denne handelen, men det ble ikke gjort noen større forsøk på å ulovliggjøre handelen før president Lincoln kom til makten, november 1860. I Sørstatene så man selvfølgelig på utviklingen i nord som faretruende ettersom slaver var veldig viktig for sørstatenes økonomi. Tusenvis av dem jobbet på store plantasjer som var viktige i sør.
Det var ikke bare slavevirksomheten som var et sårt punkt mellom nord og sør. Spørsmålet om toll og avgifter var også sentralt. I sør var det for det meste jordbruk (bomull) og det var handlet mye med England. I nord, derimot, var det for det meste industri. De ville at Amerika skulle bli en industrinasjon. Dette var grunnen til at de ville sette opp prisen på engelske varer. Andre grunner til at det var splittelse mellom nord og sør var på grunn av moderniseringsspørsmål og de forskjellige staters rettigheter.
[rediger] Et splittet folk
[rediger] De konføderate
Konføderasjonen besto opprinnelig av 7 "bomullstater": South Carolina, Mississippi, Florida, Alabama, Georgia, Louisiana, og Texas. Disse statene grunnla de Konføderate stater i Amerika 4. februar 1861 og tok da kontroll over alle fort, styrker og viktige steder innenfor statene. De valgte Jefferson Davis som president. I april og mai i 1861 slo fire nye stater seg sammen med konføderasjonen. Disse var Arkansas, Tennesse, North Carolina og Virginia. Virginia ble splittet i to under denne hendelsen fordi den østre delen av staten ble med sørstatene, mens den nord-vestlige delen ble med i Unionen og dermed ble West Virginia dannet.
[rediger] Unionen
Det var 23 stater som utgjorde Unionen ved krigens utbrudd: California, Connecticut, Delaware, Illinois, Indiana, Iowa, Kansas, Kentucky, Maine, Maryland, Massachusetts, Michigan, Minnesota, Missouri, New Hampshire, New Jersey, New York, Ohio, Oregon, Pennsylvania, Rhode Island, Vermont, og Wisconsin. I løpet av krigen ble Nevada og West-Virginia nye medlemmer i Unionen. Tennesse og Lousiana ble også undarlagt nordstatene da Unionen tok kontroll over dem tidlig i krigen. Det var i tillegg flere territorier som slåss på Unionens side: Colorado, Dakota, Nebraska, Nevada, New Mexico, Utah, og Washington.
[rediger] Presidentvalget
Høsten 1860 sto det duket for presidentvalg. Republikanerne seiret for første gang i historien og Abraham Lincoln ble valgt til president 6. november 1860. Lincoln, som på sin side støttet nordstatene i slavespørsmålet, hadde lite støtte i sør. I kun to av 996 fylker i sørtatene fikk han et flertall av stemmene.
Folk i sør ble svært misfornøyde med at ingen av deres kandidater vant og at Lincoln ble president, de visste at de ville miste mye av sin innflytelse og makt når det gjaldt lover og politikk generelt. Dette resulterte i at med en gang Lincoln ble valgt til president, svarte South Carolina umiddelbart med å trekke seg ut av Unionen. I løpet av en måned ble eksempelet fulgt av Florida, Georgia, Alabama, Mississippi, Louisiana og Texas. De syv statene tok navnet Amerikas Konfødererte stater og valgte samtidig Jefferson Davis til sin president.
[rediger] Krigen bryter ut
Den 12. april 1861 gjorde de konfødererte statene det første trekket i krigen ved å angripe Fort Sumter utenfor Charleston i South-Carolina, hvor Unionens tropper var konsentrert. Sørstatstroppene under ledelse av P.G.T. Beauregard bombet fortet i lang tid før nordstatstroppene tilslutt kapitulerte. Selv om dette var en relativt liten trefning der bare rundt ti mann døde, var dette den første av nesten 10 000 krigshandlinger som skulle finne sted under krigen.
Etter denne hendelsen ba president Lincoln om 75 000 frivilige menn til å tjene «landet» i krig. Splittelsen i landet var nå total, og de tilsynelatende overlegne nordstatene med dobbelt så mange innbyggere og mye mer industri og penger gjorde seg klar til krig.
Nordstatene ble ledet av Abraham Lincoln og etter hvert Ulysses S. Grant, mens sørstatene ble ledet av deres president Jefferson Davis og blant andre general Robert E. Lee.
[rediger] Krigen
Sørstatene, som hadde trodd de kunne trekke seg ut av Unionen uten noe slags form for bråk, de tok grundig feil. Nordstatene ville ikke at landet skulle splittes av helt åpenbare grunner og reagerte med en gang motstanden oppstod. Men Unionen tenke helt feil når det gjaldt militær makt og dyktighet i sør. De trodde at de skulle få fjernet disse "rebellene" raskt og avslutte krigen som ingenting på grunn av deres store hær og tilgang på folk og penger. Deres spådommer skulle slå totalt feil.
Krigen tok 600 000 liv, enten i slag eller som følge av sykdommer under krigen. Mange mener at mange liv kunne vært spart om generalene på sine respektive sider hadde hatt mer millitærerfaring. Mange folk var verken utdannet som militære ledere eller som soldater. Flere måtte også slåss mot familiemedlemmer og tidligere naboer som bodde på den andre siden, og dette førte ofte til dårlig moral og kampånd blant troppene.
I teorien burde Unionen ha nedkjempet sørstatene raskt slik de hadde forventet, de hadde tross alt nesten all industrien og dobbelt så mange innbyggere, men i sør hadde de både flere dyktige generaler og flere tilgjengelige tropper ved krigsutbruddet. Dessuten hadde de et brennende engasjement og kampglød som ikke fantes i nord i starten av krigen, samt dyktig ledelse av spesielt av General Robert E. Lee og en del andre generaler som skulle bli godt kjent og fryktet som krigen gikk sin gang.
[rediger] De første sammenstøtene
Nordstatene marsjerte mot Richmond som var de konføderertes hovedstad. De følte seg sikre på seier, men slik gikk det altså ikke. Samme kveld som hæren hadde angrepet sørstatstroppene, mottok Lincoln et brev hvor det stod: «Vår armé er på fullt tilbaketog. Dagen er tapt. Redd Washington og resten av hæren». Dette var et stort nederlag for Unionen og det ble stort oppstyr i generalsstaben i nord der blant andre generalene McClellan og Winfield Scott krevde at slike tap måtte aldri skje igjen. Lincoln ba da Kongressen kalle inn 500 000 nye menn som kunne tjenestegjøre i en 3-års periode.
Høsten 1861 var en relativt rolig tid og Unionen så nå at krigen ikke kunne ta den brå og seiersrike slutten de hadde håpet på.
Årene 1862 og 1863 ble blodige år med mange sammenstøt og større slag. Sørstatene viste gang på gang at de hadde en dyktigere ledelse enn Unionen, men ettersom tiden gikk, ble også lederne i nord mer erfarne. Og nå begynte det å vises hvem som var industrimakten av de to landene. I nord ble det produsert enormt mye mer våpen enn i Konføderasjonen, og de hadde på dette tidspunktet satt sammen en større hær en i sør. Men i viktige slag som det første og det andre slaget ved Bull Run og slaget ved Fredericksburg vant Konføderasjonen og gav håp til folk i sør.
Våren og sommeren 1863 var en glansperiode for de konfødererte. De vant flere slag til nord-statenes store forundring. De var nå fulle av selvtillit og stormet mot Washington, men her kom deres første skikkelige nederlag. Ved Antietam 17. september tok nordstatene med McClellan i spissen overtaket og slaget endte med retrett for sørstatene. I Washington kunne de endelig se med håp på situasjonen.
[rediger] Vendepunktet
Året 1863 ble et vendepunkt i krigen. Sørstatene hadde vunnet noen slag og for andre gang marsjerte de mot Washington. Ved Slaget ved Gettysburg i juli 1863 braket de to armeene sammen. Dette slaget ville bli det blodigste i krigen. Under dette slaget døde 20 000 menn på hver side. I november, holdt president Lincoln sin berømte tale: «Gettysburg Address». På slagmarken ble det åpnet en æreskirkegård til minne om de falne ved slaget. Til tross for de enorme tapene, hadde nå situasjonen snudd for Unionen og de kunne overta som den angripende parten.
I 1864 ble general Grant kommandør for unionens styrker, og under ham tjenestegjorde en av krigens beste generaler. Hans navn var William Tecumseh Sherman. Han invaderte staten Georgia med 100 000 soldater delt på tre arméer. Han erobret Atlanta som var et hardt slag for Konføderasjonen. Atlanta lå i riktignok i ruiner etter beleiringen, men var viktig både taktisk og strategisk.
[rediger] Slutten
Krigen gikk nå mot slutten. Nordstatenes fikk vist sin militære overlegenhet til lands og til vanns, samtidig som økonomien i sør var blitt verre. Statene i sør fikk heller ikke etterfylling av proviant bl.a. fordi sjøveien var blitt sperret av den større unionsflåten. Unionen vant nå slag etter slag. De siste kampene fant sted i Nord/Sør-Carolina med det utfallet at general Lee måtte rømme. April 1865 møttes Lee og Grant i Appomattox Courthouse, i en liten landsby i Virginia. Grant viste sine vilkår for Lee som var meget tilfreds, og undertegnet og dro tilbake til sine tropper. Kapitulasjonen var fullbyrdet.
Krigen var over etter omtrent 4 år.
[rediger] Slavenes frihet
Selv om alle slavene nå fikk tilbud om frihet, hadde de det fremdeles vanskelig. De aller færreste av de kunne verken skrive eller lese og dermed ble det vanskelig å livnære seg selv. Mange valgte da å fortsette å bo hos sine «eiere». De ble undertrykt og hånet, og organisasjoner som Ku Klux Klan gjorde ikke situasjonen noe bedre for dem.
[rediger] Det siste skuddet
14. april 1865 var Abraham Lincoln og hans hustru på Ford's Theatre i Washington. En fanatisk skuespiller, John Wilkes Booth, som støttet sørstatenes sak, greide å snike seg inn i presidentens losje og skjøt en kule gjennom Lincolns hode. Abraham Lincoln døde neste morgen.
