John Wilkes Booth
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Wilkes Booth (født 10. mai 1838, død 26. april 1865) var en amerikansk skuespiller som er mest berømt for å ha myrdet president Abraham Lincoln. Booth var sympatisør av Sørstatene og misfornøyd med utviklingen av Den amerikanske borgerkrigen.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Booth ble født i 1838 på en gård i nærheten av Bel Air, Harford County, i delstaten Maryland. Hans foreldre, den engelske skuespilleren Junius Brutus Booth og Mary Ann Holmes, var britiske romersk-katolske, som hadde emigrert til USA i 1821. Booth ble oppkalt etter den britiske, radikale politikeren John Wilkes, som familien Booth mente var en fjern slektning. Faren selv var oppkalt etter den romerske statsmannen Marcus Junius Brutus, en av dem som myrdet Julius Caesar.
Junius Brutus Booth var en av de mest berømte skuespillerne på de amerikanske teatrene, men hadde også et rykte på seg for å være en eksentriker og en drukkenbolt, til og med sinnssyk. Etter at han døde i 1852 skrev poeten Walt Whitman at «Der gikk den største og uten sammenligning den mest edle romer av dem alle.»
Booths bror, Edwin Booth, overtok farens posisjon som feiret skuespiller og ble den mest innflytelsesrike Shakespeare-skuespilleren på slutten av 1800-tallet i USA. En annen bror, Junius Brutus Booth Jr. fulgte også i farens fotspor i skuespillerkunsten og ble senere gift med den australsk skuespilleren Marion Agnes Land Rookes som tok navnet Agnes Booth.
Booth synes å ha hatt en lykkelig barndom. Han ble utdannet i klassikerne og i særdeleshet i Shakespeare. I 1851 ble Booth antatt ved St. Timothy’s Military Academy i Catonsville i nærheten av Baltimore, Maryland. Her møtte han Samuel Arnold og Michael O'Laughlen, som begge ble senere involvert i Booths forsøk på å kidnappe og senere å myrde president Abraham Lincoln.
[rediger] Teaterkarriere
Booth fikk sin scenedebut i august 1855 i en alder av 17 år da han spilte jarlen av Richmond i William Shakespeares stykke Richard III. Etter eget ønske ble han oppført som «J.B. Wilkes», et pseudonym ment for å fjerne oppmerksomheten fra sin berømte familie. I 1858 ble han et medlem av Richmond Theatre og hans karriere begynte å ta av. I teateranmeldelser ble han referert til som «den kjekkeste mannen i Amerika». Han var 1,72 m høy, hadde beksvart hår, var slank og atletisk. Han var også en mesterlig fekter, og hans forestillinger ble ofte karakterisert av hans samtidige som akrobatisk og intenst fysiske. En skuespillerkollega husket tilbake at Booth stundom skar seg på sverdet og sov med blodige kjøttstykker for å dempe skrubbsår og blåmerker han fikk på scenen.
I 1859 mens Booth holdt på å forberede seg til et teaterengasjement i Richmond, Virginia, noen uker forut henrettelsen av John Brown, en berømt eller beryktet aktivist for å avskaffe slaveriet. I oktober hadde Brown angrepet et våpenlager i Harpers Ferry, Virginia (dagens Vest-Virginia) i et mislykket forsøk på å starte et opprør blant slavene i delstaten. Da Booth hørte om rettskjennelsen dro han til Charles Town, kjøpte en Richmond-grå militæruniform og holdt vakt ved galgen mens Brown ble hengt.
[rediger] Borgerkrigen
Da Abraham Lincoln ble valgt til president den 6. november 1860 skrev Booth en lang tale som skrek ut om hva han så på som Nordstatenes avskyelige antislaveripolitikk og ga sin egen krystallklare støtte for Sørstatenes sak. Den 12. april 1861 brøt borgerkrigen ut, og 11 av statene i sør brøt med unionen. Booths familie var fra Maryland, en grensestat som forble lojal til unionen gjennom hele krigen til tross for en befolkning som holdt slaver og var sympatisk innstilt til Sørstatenes sak. Ettersom Maryland delte grense med Washington D.C, erklærte Lincoln militær unntakstilstand i delstaten. Mange mente, også Booth, at beslutningen var grunnlovsstridig og misbruk av sentral makt.
Booth, som så mange i Maryland, kom fra en politisk splittet familie. De fleste i familien var sterke unionister, Booth betraktet seg selv som Sørstatsmann, men ga tidlig et løfte til sin mor om at han ikke ville la seg innrullere i den konføderate hæren. Isteden levde han utenfor krigen i Washington D.C., reiste mellom nord og sør som en skuespiller og så langt vest som til Indiana. Booth var åpenhjertig om sin kjærlighet for Sørstatene, og like så åpenhjertelig med sitt hat mot Lincoln. Tidlig i 1862 ble han arrestert og ført fram for sjefen for militærpolitiet for å ha kommet med offentlige ytringer mot regjeringen.
John Wilkes Booth og president Abraham Lincoln krysset hverandres veger ved flere anledninger. Lincoln var en trofast teaterbesøkende og var særlig begeistret for Shakespeare. Den 9. november 1863 så Lincoln Booth spille Raphael i Charles Selbys stykke Marmorhjertet ved Ford's Theatre i Washington. Ved et punkt i forestillingen rettet Booth fingeren i retning av Lincoln mens han resiterte en setning i dialogen.
Ved en senere anledning ytret Lincoln et ønske om å få møte skuespilleren etter teppefall, men ble avvist av Booth. Lincoln hadde for øvrig sittet i den samme «presidentlosjen» som han senere skulle bli myrdet i. Denne hendelsen skjedde den 18. mars 1865 da Booth spilte hertug Pescara i Den frafalne i hva som skulle bli Booths siste forestilling. Familien Booth var venner med John T. Ford, teatereieren, og Booth gikk inn og ut av teateret så ofte i løpet av borgerkrigen at han til og med fikk posten sin levert der. Det ga Booth fullstendig adgang i Ford’s Theatre, dag og natt.
[rediger] Sammensvergelsen
I 1864 hadde utviklingen i borgerkrigen skiftet til favør av Nordstatene som forhalte fangeutvekslingen i et forsøk på begrense Sørstatenes hær. Booth begynte å gruble på planer om å kidnappe president Lincoln fra hans sommerbolig ved Soldier’s Home i utkanten av Washington, smugle ham over elven Potomac og inn Richmond. Presidenten skulle deretter bli utlevert til fordel for alle Sørstatssoldater som var i fengsel i nord. Booth klarte med hell å rekruttere sine gamle venner Samuel Arnold og Michael O'Laughlin som medsammensvorne. På denne tiden drev han også på med å spekulere i olje i Pennsylvania.
[rediger] Mulige bånd til Sørstatene
I løpet av sommeren 1864 møtte Booth flere sympatisører med konføderasjonen ved Parker House i Boston, Massachusetts. I oktober 1864 dro han til Montreal på en reise som forskerne aldri har funnet årsaken til. Montreal var på den tid et velkjent senter for Sørstatenes hemmelige aktiviteter. Det er kjent at Booth tilbrakte ti dager i byen og bodde for en tid ved St. Lawrence Hall, et møtested for Sørstatenes hemmelige politi, og møtte i allfall en blokadesmugler der. Det er mulig at det var her hvor han møtte sjefen for konføderasjonens hemmelige politi, James D. Bulloch, senere en onkel til Theodore Roosevelt, foruten å møte George Nicholas Sanders, ved en tid USAs ambassadør i England og med en revolusjonære sympatier og som en gang hadde beordret Frankrikes hersker Napoleon III myrdet.
Det har vært mye akademisk oppmerksomhet rettet mot spørsmålet om hvorfor Booth var i Montreal og hans hensikter der. Det finnes ingen solide bevis som forbinder Booths plan for å kidnappe eller myrde Lincoln til en sammensvergelse inn i Sørstatenes regjering, selv om muligheten har blitt utforsket i to bøker; Nathan Millers «Spying For America» og William Tidwells «Come Retribution: the Confederate Secret Service and the Assassination of Lincoln». Til minne om sin bror skriver Asia Booth Clarke i boken «The Unlocked Book» at Booth hadde fortalt henne at han var en blokadesmugler for Sørstatene og at han også smuglet kinin over Potomac og inn i Virginia.
[rediger] Forsøk på kidnapping
Booth begynte å vie mer og mer av sin energi og penger til planen om å kidnappe Abraham Lincoln etter hans gjenvalg tidlig i november 1864. Han samlet en løs gjeng med sympatisører for Sørstatene, inkliudert David Herold, George Atzerodt, John Surratt, og Lewis Payne. Disse begynte å møtes rutinemessig ved pensjonatet til Surratts mor, Mary Surratt.
Den 25. november 1864 opptrådte John Wilkes Booth for første og eneste gang sammen med sine to brødre, Edwin og Junius, i en enkeloppsetning av Julius Caesar ved Winter Garden Theater i New York. Overskuddet fra forestillingen gikk til å reise en statue av William Shakespeare i Central Park som står den dag i dag. Framførelsen ble avbrutt av et mislykket forsøk av en hemmelig konføderative hærstyrke på å brenne ned flere hoteller, og samtidig også byen selv, med Gresk ild. Ett av hotellene lå vegg i vegg med teateret, men brannen ble hurtig slukket. Den nesten morgen hadde John Wilkes Booth en heftig krangel med sin bror Edwin Booth om både Lincoln og borgerkrigen.
Tre måneder senere overvar Booth Lincolns andre innsettelse den 4. mars 1865 som en invitert gjest av hans hemmelige forlovede Lucy Hale. Hennes far John P. Hale var Lincolns minister i Spania. I mengden under var Powell, Atzerodt, og Herold. Det synes ikke som om det var noe forsøk på å kidnappe Lincoln der og da. Senere hadde derimot Booth bemerket at det hadde vært «en vidunderlig sjanse» til skyte Lincoln.
Den 17. mars fikk Booth vite i siste minutt at Lincoln ville overvære en forestilling av teaterstykket «Still Waters Run Deep» på et sykehus i nærheten av Soldier’s Home. Booth samlet sin medsammensvorne på vegen i et forsøk på å kidnappe presidenten mens han reiste til sykehuset, men presidenten dukket aldri opp. Booth fikk senere høre at Lincoln hadde endret planene i siste øyeblikk for å overvære en mottagelse i National Hotell i Washington. Ironisk nok var det akkurat der hvor Booth bodde.
[rediger] Mordet på presidenten
Den 10. april, etter å ha hørt nyheten om at Robert E. Lee hadde overgitt seg ved Appomattox Court House fortalte Booth til Louis J. Weichmann, en venn av John Surratt og en pensjonær i Mary Surratts hus, at han hadde sluttet som skuespiller og at det eneste skuespill han ønsket å delta i framtiden var Venice Preserv'd. Weichmann forsto ikke sammenhengen der og da, men dette stykket handler om en sammensvergelse for å begå et mord.
Den 11. april var Booth en i mengden på utsiden av Det hvite hus da Lincoln ga en improvisert tale fra vinduet. Da Lincoln uttalte at han var tilhenger av å gi alminnelig stemmerett til svarte og afroamerikanere snudde Booth seg til Lewis Powell og presset på at han skulle skyte presidenten på stedet. Powell nektet og Booth hadde sagt at dette skulle bli den siste talen som Lincoln noensinne ville holde.
På langfredags morgen den 14. april 1865 fikk Booth høre at presidenten og presidentfruen, sammen med general Ulysses S. Grant og hans kone, ville gå i teateret for å se stykket Our American Cousin ved Ford's Theatre. Booth bestemte seg øyeblikkelig for å gjennomføre mordplanene og finne en fluktrute. Booth informerte Powell, Herold og Atzerodt om sin beslutning. Han ga Powell oppgaven om å myrde statsråd William Seward og Atzerodt til å myrde visepresident Andrew Johnson. Herold skulle hjelpe til når de flyktet inn i Sørstatsområdet. Ved å skyte presidenten og hans to konstitusjonelle etterfølgere til presidentstillingen håpet Booth og hans medsammensvorne at Unionens regjerning ville bli så ustabil at den ville bli kastet inn i panikk og kaos. Håpet var at det ville gi Sørstatenes regjering et pusterom til å reorganisere og fortsette borgerkrigen.
Booth hadde laget et kikkerhull inn i losjen til presidenten tidligere på dagen for å se om presidenten hadde ankommet. Den kvelden da stykket hadde fanget presidentens oppmerksomhet snek John Wilkes Booth seg inn i losjen, rettet en 44 kaliber Deringer pistol mot presidentens bakhode og skjøt ham.
Booth hoppet deretter ut av losjen og ned på scenen, og tilsynelatende brakk foten etter at den ble hektet i det amerikanske flagget i hoppet. I allfall én undersøkelse ved Michael Kauffman mener derimot at Booth brakk foten senere under flukten da hesten falt over ham og at Booths såkalte dagbok hvor han påstår at han brakk foten i fallet er en typisk dramatisering av Booth. Noen vitner har sagt at han ropte «Sic semper tyrannis» (Død over tyranner) fra scenen, mens andre mener han ropte «The South is avenged» (Syd er hevnet).
[rediger] Flukten
Booth flyktet til Dr. Samuel Mudds hus, som behandlet den brukne foten. Mudd ble senere funnet skyldig i forræderi i en militær rettssak og dømt til livstidsstraff ved Fort Jefferson i Florida, men ble frigitt tidig for sine anstrengelser i å stanse en epidemi med gulfeber.
Booth ble forfulgt av Nordstatssoldater gjennom hele sydlige Maryland og over elvene Potomac og Rappahannock til Richard Garretts gård i nærheten av Bowling Green, Caroline County, Virginia. Tidlig om morgenen den 26. april 1865 klarte soldatene omringe Booth. Innestengt i et tobakkslager nektet Booth å overgi seg og Everton Conger ga da ordre om å sette fyr på lagerbygningen. Sersjant Boston Corbett, i strid mot stående ordre, skjøt mot Booth og såret ham dødelig i nakken. Booth ble dratt fra flammene og han døde på gårdsbygningens veranda. Han siste ord ble sagt da han stirret på hendene sine og mumlet: «Ubrukbar! Ubrukbar!»
Booths lik ble fraktet til Washington Navy Yard for identifikasjon og en obduksjon. Liket ble deretter begravd i en celle i gamle fengselet ved Washington Arsenal. I 1867 ble liket gravd opp igjen, lagt i en enkel trekiste og oppbevart i fengselets lager. I 1869 ble liket igjen identifisert før det ble overgitt til familien Booths varetekt. Det ble deretter begravd på et umerket sted i familiens tomt i Greenmount kirkegård i Baltimore.
[rediger] Teorien om at Booth slapp unna
Noen mener at Booth klarte å flykte fra tobakkslageret på Garretts gård ved hjelp av en som lignet på ham. Dobbeltgjengeren skal ha vært en viss James William Boyd som døde i hans sted. Tilsynelatende hadde regjeringen siden gjort store anstrengelser for å dekke over tabben. Disse teoriene har aldri blitt bevist og blir ansett av de aller fleste historikere for å være myter og uten noen form for substans.
Boken «The Lincoln Conspiracy» beskriver mordet på Lincoln i detaljer, Boyd-konspirasjonen, og Booths flukt inn i sumpene. En annen bok, «The Curse of Cain: The Untold Story of John Wilkes Booth» fortsetter påstandene om at Booth slapp unna, fikk et tilfluktssted i Japan og til slutt kom tilbake til USA hvor han døde i Enid, Oklahoma i 1903.
[rediger] Booth i populærkulturen
Booth er stjernen i Broadway-musikalen «Assassins» ved Stephen Sondheim og John Weidman fra 1991. Stykket omhandler alle de som har forsøkt eller greid å myrde amerikanske presidenter. Booth synes å være den av snikmorderne som er fremstilt mest «sympatisk».
Et populært tema i tidsreisefortellinger er å forsøke å hindre Booth i å drepe Lincoln. Et eksempel er en episode fra TV-serien Twilight Zone (Back There), en novelle av Robert Silverberg kalt «The Assassin», og kortspillet «Chrononauts.» Booth bli også nevnt i komediefilmen Zoolander som den første «skuespiller/modell» i en replikk om kjente snikmordere som en del av en pågående konspirasjon for å holde prisene på kleskolleksjonen nede.
I tillegg har Booth en sentral rolle i den nye spillefilmen "National treasure" hvor hans etterkommer prøver å renvaske booth for mordet på presidenten. Denne filmen drar også inn flere syn på Booth's rolle i komplottet mot presidenten, men ender med et endelig bevis for Booths attentat på presidenten, den gyldne by. Filmen viser bl.a. Booths flukt fra teateret, men vi får aldri se den beryktede avslutningen på flukten. Hele filmen handler om koder og gåter som Booth og hans medskyldige prøver å få dekodet ved hjelp av tippoldefaren til den beryktede historikeren Ben Gates, som blir spilt av Nicholas Cage.
Flere myter blir satt i livet i den beryktede oppfølgeren av National Treasure, bl.a. presidentens bok som skal inneholde USA's utallige mysterier som f.eks drapet på kennedy, area 51 og Booths flukt fra nordstatene.
[rediger] Trivia
Booths onkel Algernon Sydney Booth er slektning langt tilbake til Cherie Blair, hustru av den tidligere britiske statsminister Tony Blair.
[rediger] Referanse
- Kauffman, Michael W. (2004), American Brutus: John Wilkes Booth and the Lincoln Conspiracies, New York: Random House
[rediger] Eksterne lenker
- The Life and Plot of John Wilkes Booth
- Open Directory Project: John Wilkes Booth
- A History of John Wilkes Booth on National Park Service
- First Edition Report on the Lincoln Assassination, and Biography of John Wilkes Booth
- Booths fluktrute (Civil War Trails)
- Booth's grave site
- Booth Legend - En side hos Oklahoma Historical Society som beskriver myten om at Booth døde i Oklahoma
- Izola Forrester Family Papers - En amerikansk teaterfamilie hevder å nedstamme fra John Wilkes Booth. Et online arkiv viser mange originale dokumenter som styrker deres påstander.
