John Bardeen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Nobelprisen i fysikk 1956 |
|
| Nobelprisen i fysikk 1972 |
John Bardeen (født 23. mai 1908 i Madison i Wisconsin i USA, død 30. januar 1991 i Boston i Massachusetts) var en amerikansk fysiker og den eneste som har fått nobelprisen i fysikk to ganger.
Bardeens far var professor i anatomi og dekan på en medisinsk høyskole.
Bardeen ble Bachelor of science i 1928 og Master of science i 1929 i elektroteknikk ved universitetet i Wisconsin (Madison). i 1936 avla han sin doktorgrad i matematisk fysikk ved Princeton-universitetet. Han jobbet ved universitetet i Minnesota fra 1938 til 1941. I 2. verdenskrig var han fysiker ved den amerikanske marinens laboratorium i Washington D.C..
Som fysiker ved Bell telefonlaboratorier i Murray Hill, New Jersey fra 1945 til 1951 hørte han til den arbeidsgruppen som 23. desember 1947 oppdaget transistoreffekten. 1948 offentliggjorde de den første transistoren, noe som utløste en elektronisk revolusjon. For dette arbeidet ble han tildelt nobelprisen i fysikk i 1956 sammen med to av sine kolleger, William B. Shockley og Walter Brattain.
Fra 1951 til 1975 var Bardeen professor for elektroteknikk og fysikk ved Illinois universitet.
1972 mottok han sammen med Leon N. Cooper og John R. Schrieffer nok en gang nobelprisen i fysikk. De hadde kommet med en teori som forklarte superlederegenskapen, den såkalte BCS-teorien, oppkalt etter oppdagernes initialer. Allerede i 1930-årene hadde Bardeen forsket på fenomenet og han kom i 1950-årene fram til en teoretisk forklaring. I og med sin andre nobelpris ble han den første vitenskapsmann som fikk nobelprisen to ganger i samme kategori, og han er fremdeles den eneste som har fått prisen to ganger i fysikk.
