Ikonoklasme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ikonoklasme eller billedstorm er ødelegging av religiøse bilder og andre symboler eller monumenter på grunn av religiøse eller politiske motiv. Denne betegnelsen er mest brukt om ødeleggingen av bilder i Det bysantinske riket, men brukes også om andre billedødeleggelser i andre epoker og perioder.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
I det gamle testamentet finnes en rekke skriftsteder med forbud mot billedbruk.
I 2.Mosebok 20. 4-5 står det: 4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg .
Dette billedsynet preget oldkirken. Fra antikken har en også en mengde fortellinger om statuer som en måtte lenke fast så de ikke skulle flykte, noen som nikket med hodet, noen som svettet, gråt, skremte folk , slo folk ja til og med drepte folk. I folks tro bodde guden eller gudens ånd i statuen. En måtte derfor prøve å uskaldeliggjøre dem, så de ble gravd ned, pisket , kastet på havet, eller en prøvde å uskadeliggjøre dem med å risse inn korsets tegn.
[rediger] Ikonoduler og Ikonoklaster
De som kjempet for bildet ble kaldt Ikonoduler, billedtjenere eller ikonofile, billedelskere mens de som var imot ble kalt Ikonoklaster, billedstormere.
Ikonoklastene ønsket å ødelegge eller hvitkalke alle eksisterende bilder med kristne motiv og et totalt forbud mot å lage nye religiøse bilder. Diskusjonen var først og fremst om bildet av Kristus, men gjaldt etterhvert også alle andre hellige personer og vesener. Det var frykt for misbruk av religiøse bilder en avgudsdyrkelse som var bakgrunnen, ikke kunstfiendtlighet. Dette kom av at bildene ble brukt aktivt de ble spurt til råds og en bad til dem. Det finnes en beretning om en kone som skrapte malingen av en bilde av helgenene Kosmas og Damian rørte malingen ut i vann og brukte dette som medisin.[1] Det var blant annet denne bruken av bilder en var imot.
Ikonodulene så på ikonene som en menneskeliggjørelse av Guds ord og at fremstillinger av Kristus inngår i kirkens tradisjon.
[rediger] Ikonoklasmen
Ikonoklasmen som periode går fra 726–843 og er et skille mellom den tidligbysantinse og den mellombysantinske perioden i kunsten.
Det er vanlig å dele den bysantinske ikonoklasmen inn i:
- Den første ikonoklastiske perioden: 726–787
- Den andre ikonklastiske perioden: 815–843
Ikonoklasmen ble innført av Leo III (717–741).
- 720 – Bildet av Kristus på myntene ble skiftet med et portrett av Keiseren.
- 726 eller 730 – En mosaikk av Kristus over inngangen til Det store palasset i Istanbul blir tatt ned og erstattet med et kors.
- 730 – Et dekret blir utstedt, alle hellige bilder skal ødelegges. Dette gjelder mosaikker på vegg og hvelv og tavler. Det blir også innført et forbud mot enhver fremstilling og bruk av slike bilder.
Leos sønn Konstantin V (741, 743–775) var enda mer i mot bilder.
- 754 – Holdt Konstantin V et ikonoklastisk konsil som uttalte: «Vi erklærer enstemmig at ethvert bilde, laget i et hvilket som helst materiale med malerens syndige kunst, skal støtes og fjernes og forbannes bort fra den kristne kirke.» [2]
Det var nå forbudt også å eie et bilde av en hellig person.
[rediger] Kunsten under ikonoklasmen
Det var først og fremst kirkene i Konstantinopel som ble rammet av ikonoklasmen. Men ikke all kirkekunst ble ødelagt. Noen steder ble de bare tildekket som f.eks i Hosios David i Thessaloniki. Det ble laget noe kunst under ikonoklasmen. Dette var mest profan kunst men også en del kirkekunst med konvensjonells motiv som blomster og dyr. Det kan se ut som om det var to påvirkninger til denne kunsten: Profan kunst fra antikken og kunst fra Iran og tidlig ıslam. Det meste av dette er ødelagt, men en del kan rekonstrueres fra litterære kilder.
Nesten det eneste kristne motivet som var tillatt var korset. I noen tilfeller erstattet det tidligere motiv, spesielt Kristusmotiv og Maria med barnet i apsidene. Det ble også brukt mye gull. Et eksempel på dette finnes i Irenekirken i Istanbul. Her er apsiden med korset bevart. I andre kirker ble korsene erstattet med andre motiv etter ikonoklasmen som i Hagia Sofia i Istanbul som i apsiden har noen av de første figurmosaikkene som ble laget etter ikonoklasmen.
[rediger] Referanser
[rediger] Eksterne lenker
- Hva handler striden om (engelsk tekst)
- Bildenes seier (engelsk tekst)
- St. John av Damaskus
- Ikonoklasme New Advent
[rediger] Litteratur
- Demus, Otto, Byzantine Mosaic Decoration, aspects of monumental art in Byzantium London 1948, reprint 1993, ISBN 0-89241-018-3
- Jenkins Romilly, Byzantinum: The imperial centuries Ad 610-1071 Toronto 1987 ISBN 0-8020-6667-4
- Kiilerich, Bente, Torp, Hjalmar, Bilder og billedbruk i Bysants Oslo 1998 ISBN 82-02-16406-0
- Maguire, Henry, Magic and the Christian Image pdf i Byzantine Magic Dumbarton Oaks 1995
- Mango, Cyril, The art of the Byzantine Empire 312-1453 Sources and Documents Toronto 1986 ISBN 0-8020-6627-5
