Heinrich Himmler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Heinrich Luitpold Himmler (født 7. oktober 1900 i München i Tyskland, død 23. mai 1945 i Lüneburg) var Reichsführer-SS-kommandant for Schutzstaffel (SS) fra 1929 til 1945, og dermed en av de mektigste menn i Det tredje rike. Som Reichsführer-SS kontrollerte han SS, og også til en viss grad alle tyske politi og sikkerhetsstyrker, inkludert Gestapo. Han var også i kraft av sitt embete en av de sentrale figurer i organiseringen av holocaust og Einsatzgruppen (døds-skvadroner). Himmler var øverste befalshavende i organiseringen av utslettelsen av «undermennesker». Kort tid før krigen sluttet forsøkte han å kapitulere det tyske rike til de allierte under forutsetning av at han unngikk tiltale. Senere i 1945 begikk han selvmord etter at han var blitt fanget av britiske styrker.

[rediger] Tidlig liv

Heinrich Himmler, 7 år gammel

Himmler ble født nær München i Bayern. Familien tilhørte middelklassen og faren var skolerektor. Etter endt utdanning ble han offiserskadett i 1918, og gikk inn i 11. bayerske regiment for å gjøre tjeneste i første verdenskrigs siste år. Kort tid før han fikk en offisersstilling var imidlertid krigen over og Himmler ble dimittert uten å ha vært i strid.

I 1919 begynte han å studere landbruk ved Technische Hochschule i München. I studietiden var han med i flere studentgrupper, og han ble også etterhvert med i Freikorps, en løs sammenslutning av flere høyreekstreme, private paramilitære grupper. Han var bitter over det tyske nederlaget i første verdenskrig, og gikk inn i organisasjonen Reichkriegsflagge («Keiserrikets krigsflagg»). I 1923 søkte han om medlemskap i NSDAP, som på den tiden drev rekruttering til Sturmabteilung (SA) i frikorpsene.

[rediger] Tidlige år i NSDAP

Da han sluttet seg til NSDAP var han feldwebel (sersjant) i Reichkriegsflagge. Han deltok i ølkjellerkuppet samme år, og bar der det keiserlige krigsflagget.

Etter det mislykkede kuppforsøket falt NSDAP i stor grad sammen da Adolf Hitler og andre ledere ble fengslet og partiet gikk mer eller mindre i oppløsning. Himmler viet seg til andre ting, og begynte å drive et hønseri. I 1925 ble partiet gjenopprettet, og året etter ble Himmler igjen aktiv der.

Partiet utnevnte ham til visedistriktsleder og assisterende gauleiter for øvre Bayern. Han ble også sekretær for Oberste SA-Führer Franz Pfeffer von Salomon. I 1926 ble han SA-Sturmführer (tilsvarende løytnant), og året etter ble han SS-Gauführer (distriktsfører). SS var på det tidspunkt en liten organisasjon, underlagt SA, som hadde som hovedoppgave å beskytte Hitler under folkemøter. I 1927 ble han nestkommanderende i SS under Reichsführer-SS Erhard Heiden. Samme år giftet han seg med Margaret Boden.

[rediger] Karriere i SS

Himmler som Oberführer i SA rundt 1930

Mellom 1927 og 1929 viet han det meste av sin energi til vervet som nestkommanderende i SS. Da Heiden søkte avskjed i 1929, ble Himmler den nye lederen. Medlemstallet i organisasjonen hadde da sunket fra omkring 1000 i 1927 til 280. Nedgangen skyldtes i stor grad press fra SA-ledelsen, som ønsket å oppløse SS. På dette tidspunkt var hans grad egentlig SA-Oberführer (tilsvarende oberst), men han begynte å bruke embetstittelen Reichsführer-SS som rang tilsvarende generalfeltmarskalk. Dette fortsatte han med, og i 1934 ble embetstittelen offisielt også en paramilitær grad.

Da NSDAP kom til makten i 1933 hadde SS hele 52 000 medlemmer. Kravene for å kunne bli medlem var strenge; man måtte blant annet være «arier», over en viss høyde og ha rent rulleblad (selvsagt med unntak av dommer man måtte ha pådratt seg under utføring av tjeneste i SA eller SS før maktovertagelsen). Himmler hadde nådd graden SA-Gruppenführer (tilsvarer generalløytnant), og kunne dermed også utøve makt i SA utenfor sin egen avdeling. Han brukte dette til å skape et sterkere skille mellom SS og resten av SA, blant annet ved at han høsten 1933 innførte svarte uniformer i stedet for de brune skjortene resten av SA bar. Kort tid etter ble han forfremmet til SS-Obergruppenführer (tilsvarer general), og sto dermed på samme nivå som lederne i SA.

Himmler mente sammen med Hermann Göring at SAs ledelse, og i særdeleshet Ernst Röhm, utgjorde en trussel mot partiledelsen. Röhm hadde en venstreorientert filosofi i forhold til kapitalisme og arbeideres rettigheter, og snakket om en andre revolusjon som skulle fullføre det som var påbegynte med maktovertagelsen. De to var i den nærmeste kretsen omkring Hitler, og overbeviste ham om at noe måtte gjøres med SA. Resultatet ble de lange knivers natt i 1934, da et stort antall ledere i SA ble henrettet. Himmler fikk sammen med Göring i oppdrag å utføre arrestasjoner og henrettelsene i Berlin. Dette gjorde de sammen med blant annet Reinhard Heydrich, Kurt Daluege og Walter Schellenberg. Neste dag godkjente Hitler brukes av Reichsführer-SS som gradsbenevnelse og satte dermed Himmler formelt på nivå med generalfeltmarskalker.

[rediger] Konsolidering av makten

I 1936 fikk Himmler ytterligere makt da politiet ble lagt under SS. Det gamle Landespolizei ble omorganisert til Ordnungspolizei, og innlemmet i SS' organisasjonsstruktur. Det hemmelige politiet, Sicherheitspolizei, var også underlagt SS. Dette ble i 1939 utvidet til det langt større og mektigere Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

Samtidig utviklet SS en rent militær gren, opprinnelig kalt SS-Verfügungstruppe og senere kjent som Waffen-SS.

[rediger] Holocaust

Etter de lange knivers natt fikk SS-Totenkopfverbände oppgaven med å organisere og administrere Det tredje rikes konsentrasjonsleirer. Etter 1941 omfattet dette også utrydningsleirene i det okkuperte Polen. Samtidig hadde SS' etterretningstjeneste, Sicherheitsdienst (SD), ansvar for å oppspore jøder, sigøynere, homoseksuelle, kommunister og andre som på grunn av rase eller politisk ståsted ble regnet som «undermennesker» eller opposisjonelle.

På grunn av disse oppgavene ble Himmler en av de mest sentrale personer i holocaust, forsøket på å utrydde jødene og andre folkegrupper. Han var fanatisk i sin tro på NSDAPs raseteorier, og brukte disse kombinert med germansk mystisisme for å forsvare folkemordet SS sto bak.

Martin Bormann den yngre, sønn av Martin Bormann, som siden ble katolsk prest, forteller at han som barn besøkte Himmler med sin mor og søster. Himmlers sekretær, Hedwig Potthast, som han hadde to barn med, fortalte høytidelig gjestene at de nå skulle få se noe meget interessant. Hun tok dem med opp til et rom i loftsetasjen, der det stod bord og stoler av menneskeknokler. En stol hadde sete av bekkenknokler, på en annen var stolbena menneskebein og menneskeføtter. Deretter viste hun frem en utgave av «Mein Kampf», innbundet i hud fra ryggen på et menneske. ^[1]

[rediger] Under andre verdenskrig

Under andre verdenskrig ble SS' militære gren, Waffen SS, kraftig utvidet. Man begynte å opprette enheter bestående av medlemmer fra okkuperte land, i utgangspunktet kun med germanere som medlemmer. Etterhvert ble det et stadig sterkere press for å akseptere også andre, og blant de første som ble tatt inn var flamske nasjonalsosialister. Senere ble kravene endret ytterligere, slik at man også fikk blant annet slaviske avdelinger. Waffen-SS var i utgangspunktet et elitekorps, bestående av flere svært veltrente avdelinger og med de beste våpen og utstyr. Dette endret seg også over tid, ettersom krigslykken snudde.

I 1944 fikk Himmler ytterligere fullmakter som et resultat av striden mellom SD og Wehrmachts etterretningstjeneste, Abwehr. I forbindelse med 20. juli-attentatet mot Hitler ble mange ledere i Abwehr arrestert og henrettet for sin rolle i komplottet. Blant dem var den siste sjefen for tjenesten, Wilhelm Canaris, som hadde blitt avsatt i februar samme år. Han hadde vært i husarrest og kunne ikke delta i komplottet, men Himmler overbeviste Hitler om at han var delaktig, og fikk ham fengslet. Canaris ble senere henrettet, den 9. april 1945. Himmler fikk med dette Hitler med på å oppløse Abwehr, slik at SD ble den eneste etterretningstjenesten.

Mot slutten av 1944 ble Himmler kommandant for armégruppen «Oberrhein», som kjempet mot den amerikanske 7. armé og den franske 1. armé i Alsace, på vestbredden av Rhinen. Han hadde denne posisjonen inntil tidlig i 1945, da han flyttet over til en tilsvarende posisjon på Østfronten, som da stadig nærmet seg Tyskland. Han hadde ingen erfaring i felt og ble raskt fjernet fra posisjonen. I stedet ble han kommandant for hjemmehæren i Tyskland. Samtidig ble han utnevnt til innenriksminister, og mange regnet ham som kandidat til å etterfølge Hitler. Senere forskning har vist at Hitler ikke tenkte seg det, fordi han mente at den autoritet Himmler hadde hatt som leder for SS hadde gjort ham så hatet at partiet ville avvise ham som fører. Himmlers svik mot Hitler mot slutten av krigen skulle sette et endelig punktum for muligheten til å være hans etterfølger.

[rediger] Svik, arrestasjon og død

Himmler ligger død på gulvet i britenes hovedkvarter

I 1945 hadde Waffen-SS 800 000 medlemmer, mens Allgemeine-SS hadde nesten to millioner (på papiret, det reelle tallet kan være noe lavere). Himmler var dermed en helt sentral person i forsvaret av riket. Men på våren i 1945 hadde han mistet troen på en tysk seier, antagelig mye på grunn av sine diskusjoner med sin massør Felix Kersten og med Walter Schellenberg. Han bestemte seg for å redde hva som reddes kunne, og kom til at den eneste måten regimet kunne overleve på var å søke fred med de vestlige allierte. Han hadde allerede kontakt med Folke Bernadotte grunnet operasjonen med de hvite bussene og kontaktet han i Lübeck, der han begynte forhandlinger om kapitulasjon i vest. Dermed ville store styrker kunne frigis til å kjempe mot russerne i øst, og han håpet også at Storbritannia og USA ville slutte seg til Tyskland i kampen mot Sovjetunionen.

Da Hitler fikk vite om forhandlingene erklærte han at Himmler var en forræder. Han tok fra ham alle titler og grader og beordret ham skutt. På dette tidspunkt var Himmler Reichsfuhrer SS, sjef for politiet, rikskommissær for den tyske nasjon, innenriksminister, øverstkommanderende for Volkssturm og øverstkommanderende for hjemmehæren. Hans svik ble et meget hardt slag for Hitler, som på dette tidspunkt befant seg i Førerbunkeren i Berlin, og var i et stadig akselererende forfall fysisk og psykisk.

Forhandlingene mellom Himmler og Bernadotte mislyktes. Da han ikke kunne vende tilbake til Berlin slo han seg sammen med storadmiral Karl Dönitz, som var kommandant for styrkene i vest, i Polen. Hitlers ordre om å skyte Himmler nådde aldri Dönitz, og han overlevde derfor noe lenger. Da Hitlers selvmord ble kjent ble Dönitz statssjef, og Himmler sluttet seg til hans regjering. Men den 6. mai 1945 ble han avsatt av Dönitz, som ønsket å vinne godvilje hos de allierte og derfor skjøv en av regimets mest belastede personer fra seg.

Himmler hoppet så av og kontaktet Eisenhowers hovedkvarter. Han sa at han ville kapitulere på hele Tysklands vegne dersom han ble immun mot rettsforfølgelse. På dette tidspunkt var han desperat og hans handlinger viser at han var svært virkelighetsfjern. Han sendte blant annet en søknad til Eisenhower om å bli «politiminister» i etterkrigsregjeringen i Tyskland. Eisenhower nektet å ha noe med ham å gjøre, og det ble gjort klart at han ville bli tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Etter å ha innsett at hans tidligere kolleger ikke ville se ham og at amerikanerne jaktet på ham vandret han i flere dager rundt i Flensburg nær grensen til Danmark. Han forkledde seg som et medlem av gendarmeriet og forsøkte å komme hjem til Bayern, men ble pågrepet i Bremen av britene. Han ble raskt gjenkjent, og det var klart at han skulle for retten i Nürnberg sammen med andre av Det tredje rikes ledere. Før han kunne forhøres klarte han å svelge en cyanidkapsel. Hans siste ord var «Jeg er Heinrich Himmler».

Den amerikanske forfatteren Joseph Bellinger hevder i boken Himmler's Death at han døde på annet vis. Bellinger skriver at Himmler ble henrettet at sine britiske forhørsledere i mai 1945, sammen med andre SS-ledere. Langt de fleste historikere avviser dette som en konspirasjonsteori, og dokumentene som angivelig beviser Bellingers teori er ikke gjort tilgjengelige slik at deres ekthet kan granskes.

Mange historikere har senere hevdet at Himmler ble skapt av menneskene som jobbet rundt ham, mens andre har merket seg hvor ofte han selv besøkte konsentrasjonsleirene og der oppfordret vaktene til å begå stadig verre ugjerninger, samt at han personlig overvar et stort antall henrettelser, og tolker dette som at han holdt kontroll over alle deler av organisasjonen.

Hans kone og hans datter Gudrun (født 1929) overlevde ham. Datteren Gudrun lever fortsatt i München hvor hun har vært sentral i støttearbeidet for tidligere stornazister.