Ernst Wollweber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ernst Wollweber (født 18. oktober 1898 i Hannoversch Münden, død 3. mai 1967 i Øst-Berlin) var en tysk kommunistisk politiker. Han var DDRs «minister for statssikkerhet», dvs. sjef for Stasi, fra 1953 til 1957.

[rediger] Tidlig liv

Under Novemberrevolusjonen 1918 deltok han i matrosopprøret i Kiel og ble medlem til soldatråd. 1919 ble han medlem til KPD og deltok i Marsopprøret i Sentraltyskland 1921. 1932 ble han leder til det tyske kommunistiske sjømannsforbundet («Einheitsverband der Seeleute, Hafenarbeiter und Binnenschiffer») og 1933 sekretær til den sjømannsinternasjonalen ISH («Internationale der Seeleute und Hafenarbeiter»).

Han grunnla i 1936 den såkalte Wollweber-organisasjonen som bedrev sabotasjeaksjoner mot fascistiske lands skipsfart, utført fra nord-europeiske havnebyer. Organisasjonens norske seksjon er kjent som Osvald-gruppa som utførte over 109 kjente aksjoner mot okkupantene inntil sommeren 1944, da organisasjonen ble oppløst etter ordre fra Moskva. Wollweber var gift med den norske kvinnen Ragnhild Wiik og oppholdt seg for det meste i Oslo inntil han i 1940 måtte rømme til Sverige, hvor han ble arrestert. Den svenske regjering besluttet å utlevere ham til Tyskland, men måtte etter de tyske nederlagene på Østfronten gi etter for sovjetisk press om utlevering til Sovjet i 1944.

[rediger] Stasi-sjef

Etter krigen returnerte Ernst Wollweber til Tyskland og hadde forskjellig stillinger innen ledelsen av DDRs skipsfartsadministrasjon. I vest ble det fra omkring 1950 hevdet at han hadde gjennopprettet Wollweber-organisasjonen, men disse ryktene finner ikke støtte i forskning. Etter opprøret i Berlin i 1953, som førte til at sjefen for DDRs sikkerhetspoliti, Wilhelm Zaisser, ble fjernet, ble han leder for Stasi. Wollwebers ledelse av Stasi og fanatiske stalinisme førte ham i konflikt med mer moderate politikere som Walter Ulbricht og Erich Honecker. 31. oktober 1957 søkte han om avskjed «av helsegrunner etter eget ønske», og ble etterfulgt som Stasi-sjef av sin stedfortreder Erich Mielke. I årene etter ble han utsatt for forskjellige disiplinærvedtak fra partiets side. Han levde deretter anonymt i Øst-Berlin. Hans død i 1967 gikk upåaktet hen i DDR.