2001: En romodyssé
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| 2001: En romodyssé Orig. 2001: A Space Odyssey |
|
|---|---|
| Nasjonalitet | Storbritannia USA |
| Språk | Engelsk |
| Sjanger | Science fiction |
| Regissør | Stanley Kubrick |
| Produsent | Stanley Kubrick |
| Manus | Stanley Kubrick Arthur C. Clarke |
| Medvirkende | Keir Dullea Gary Lockwood William Sylvester Douglas Rain |
| Sjeffotograf | Geoffrey Unsworth |
| Utgitt | 1968 |
| Filmformat | Cinemascope |
| Lengde | 139 min |
| Aldersgrense | 12 år |
| Budsjett | 10 500 000 USD |
| Oppfølger | 2010: Året vi får kontakt |
| IMDb-profil | |
| Medietilsynet | |
2001: En romodyssé er en bok og film. Den beskrives som «en nedtelling til morgendagen, et kart over menneskets skjebne, en søken etter det uendelige».
Filmen er en innflytelsesrik sciencefictionfilm regissert av Stanley Kubrick. Historien er delvis basert på ulike noveller av medforfatter Arthur C. Clarke, men «The Sentinel» (1951) gjenkjennes mest. Ut fra samarbeidet mellom Kubrick og Clarke, skapte Kubrick filmen og Clarke skrev romanversjonen. Denne romanen vokste etterhvert til den såkalte Space Odyssey-bokserien.
Innhold |
[rediger] Filmhistorie
Stanley Kubrick var allerede sett på som en kommende filmatisk geni da han satte i gang med å produsere denne filmen, men da den først fikk premiere, var mottakelsen heller lunken. En historie forteller for eksempel at en etter en av produsentene reiste seg og gikk under urpremieren av filmen fordi de syntes den var så dårlig. Først ti år senere ble filmen anerkjent som betydningsfull, særlig med tanke på at filmen ble laget før de første måneferdene faktisk fant sted, men også fordi filmen på en fin måte viser det som nå har blitt kjent som internett og handel med betalingskort. Det kanskje beste eksempelet på dette er kritikeren som først slaktet filmen, og som ti år senere roste den opp i skyene.[1]
[rediger] Handling
Filmen bærer preg av å være en kunstfilm, så store deler av den har ingen handling. Den begynner millioner av år tilbake i tid med en apestamme ute i Afrikas ørken. Her blir vi vitne til at en diger monolitt dukker opp fra ingenting foran de forskrekkede apene. Monolitten er sendt fra det ytre rom og gir apene intelligens og fantasi. I neste scene ser vi at apene har tatt i bruk beinrester som våpen mens de sloss mot en annen apestamme.
Filmen gjør deretter et hopp fram i tid – til år 1999. Her møter vi astronauten Heywood R. Floyd (William Sylvester), som er på reise mot Månen. En astronautgruppe har nemlig funnet en monolitt på månen som sender mystiske signaler mot Jupiter.
Filmens tredje og lengste del utspiller seg to år senere (2001) i romskipet Discovery. Discovery har kursen mot Jupiter, der de skal finne årsaken til signalene. Kanskje er de i ferd med å oppdage liv utenfor Jorden? Ekspidisjonen ledes av den snakkende datamaskinen HAL 9000. Hal har kontroll over hele skipet, inkludert tre astronauter som ligger i dvale. Kun to av besetningen ombord er i våken tilstand. Deres navn er Dave (Keir Dullea) og Frank (Gary Lockwood). De oppdager snart at ikke alt er som det skulle være – det er en feil ved skipet, og de settes i livsfare.
[rediger] Trivia for filmen
- Douglas Rain, som har stemmen til datamaskinen HAL 9000, besøkte aldri filmsettet.
- Egentlig var det meningen at Discovery-oppdraget skulle gå til planeten Saturn, men effektmakerne kunne ikke lage troverdige ringer rundt planeten. Derfor bestemte de seg for å la oppdraget gå til Jupiter istedet.
- Datamaskinen HAL 9000 synger sangen "Daisy Bell", som var den første sangen som noensinne ble sunget av en datamaskin - en IBM 7094-datamaskin ved Bell Labs i 1961. Hvis man forskyver hver bokstav i HAL en plass i alfabetet, får vi IBM. Forfatteren Arthur C. Clarke uttalte at dette var helt tilfeldig. Hvis han hadde oppdaget dette før det var for sent, ville han ha forandret på HAL-navnet. HAL står forresten for Heuristic ALgorithmic Computer.
- Et tidlig manusutkast benyttet fortellerstemme.
- Arthur C. Clarke og Stanley Kubrick var svært uenige om hvor gammel datamaskinen HAL 9000 skulle være. Kubrick ville at den skulle ha samme alder som et barn, slik at maskinens død ble mer følelsesladd. Derfor ble var den 9 år i filmen. Clarka sa at maskinen burde vært mye yngre, fordi det ikke var troverdig at menneskene benyttet seg av en såpass gammel maskin i et så viktig oppdrag. I boka er HAL 4 år gammel. På tross av uenighetene har HAL den samme bursdagen i både filmen og boka: 12. januar.
- Etter å ha sett filmen på Los Angeles-premieren, sa skuespilleren Rock Hudson følgende: «Will someone tell me what the hell this is about?» («Kan noen fortelle meg hva i helvete den handlet om?»
- Arthur C. Clarke sa en gang: «If you understand "2001" completely, we failed. We wanted to raise far more questions than we answered.» («Hvis du forstår hele "2001", har vi mislyktes. Vi ønsket å stille mange flere spørsmål enn vi svarte på.»
- Datamaskinen HAL 9000 sier at instruktøren hans var en mann med navn Mr. Langley. I bøkene "2001" og "2010" het han Dr. Chandra. Det gjorde han også i filmen "2010".
- Vivian Kubrick (datteren til regissør Stanley) spiller en liten rolle i filmen. Hun opptrer som datteren til Dr. Floyd.
- Store deler av filmen er uten dialog. Den første replikken som blir sagt, framføres når det har gått hele 25 minutter og 38 sekunder av spilletiden.
- Tulle-arbeidstittelen "How the Solar System was Won" refererer til westernfilmen Vi vant Vesten ("How the West Was Won") fra 1962. Den seriøse arbeidstittelen "Journey Beyond the Stars" ble forkastet av Kubrick etter at han så filmen Fantastic Voyage (1966). Han syntes nemlig at den var så elendig at han ville ikke at filmen hans skulle høres ut som den.
- Filmen heter "2001" fordi handlinga foregår i år 2001, og fordi det var det første året på det nye millenniumet og århundret. I 1999 holdt forfatteren Arthur C. Clarke en pressekonferanse der han uttalte at vi ikke måtte feire det nye milleniumet i 2000, men heller i år 2001. Dette var rett og slett fordi millenniumet ikke startet før i 2001.
[rediger] Referanser
- ^ Cook, 2004.
[rediger] Litteratur
- Cook, David: «A History of Narrative Film», W. W. Norton, 2004.
- Tukec & Schneider: «1001 filmer du må se før du dør», Orion 2004.
