Depresjon (sykdom)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den. Mangler som er blitt anført: for lite lenking til andre artikler; spesielt bør eksterne lenker i teksten erstattes med interne lenker; de eksterne lenkene som er nødvendige, bør flyttes til en egen seksjon (alternativt omformes til referanser)

Depresjon er en psykiatrisk sykdom preget av vedvarende nedstemthet, tap av interesse for vanlige aktiviteter og redusert evne til å oppleve glede. Det er den hyppigst forekommende psykiske lidelsen.

[rediger] Ulike typer

Depresjoner karakteriseres enten som reaktive eller endogene.

En reaktiv depresjon oppstår etter forandringer i livssituasjonen eller etter spesielle hendelser som innebærer en større belastning for pasienten. Én form for reaktiv depresjon er den sesongavhengige depresjonen, som kommer av mangel på lys i den mørke årstiden.

En endogen depresjon oppstår uten at det er mulig å finne noen tydelig utløsende hendelse, og pasienten og terapeuten føler at tilstanden er oppstått uten tydelig årsak. Dette kan ha sammenheng med arv, sosiale forhold, psykologiske mekanismer og biokjemiske forhold i hjernen.

En annen form for depresjon, som er klassifisert som egen diagnose, er bipolar lidelse (manisk-depressivitet).

[rediger] Sykdomstegn

Depresjon finnes i alle grader, fra den forbigående nedstemtheten alle kjenner fra situasjoner hvor vi på en eller annen måte har opplevd å være oppgitt eller mislykket, til alvorlige og langvarige kliniske tilstander.

Sterke depresjoner omtales som en type affektive forstyrrelser, eller «mood disorders», fordi de emosjonelle symptomene er så sentrale og fremtredende. Disse omfatter både fravær og nærvær av visse følelser.

Den deprimerte kan være trist, fortvilet eller sørgende og kanskje plaget av både bitterhet og skyldfølelse.Men like viktig er mangelen på positive tanker og følelser: det synes å være lite eller ingenting å glede seg over. Iblant kan mangelen på følelser synes total, en kjenner seg «nummen», «frossen» eller «forstenet».

Tilstanden omfatter også forstyrrelser i atferd og motivasjon, hvor det mest typiske er initiativløshet, inaktivitet og sviktende interesse og utholdenhet. Den depressive tenker negativt, har lav selvtillit, hyppige selvbebreidelser og er pessimist med hensyn til fremtiden. Man mister livsgnisten, blir følelsesmessig død og man føler seg utilstrekkelig. Depresjonen kjennetegnes ofte av et paradoks, nemlig av ønske om bekreftelse samtidig som man skyver andre fra seg. I tillegg kommer kroppslige symptomer: appetittløshet, tretthet, kraftløshet, søvnforstyrrelser.

[rediger] Undersøkelse

Ved undersøkelse av en deprimert pasient kan det være nødvendig å bruke endel tid mest for å opprette god kontakt.

Det er viktig å kartlegge alvorlighetsgraden av depresjonen. Til dette kan en standard spørreundersøkelse, MADRS, «Montgomery-Åsberg Depression Rating Scale» være nyttig. Den gir beskrivelser i flere grader av alvorlighetsgrad av bestemte fenomener, som:

• observert tristhet
• rapportert tristhet
• indre spenning
• redusert nattesøvn
• svekket appetitt
• konsentrasjonsvansker
• initiativløshet
• svekket følelsesmessig engasjement
• depressivt tankeinnhold
• selvmordstanker
• selvskading

[rediger] Behandling

Hvordan en depresjon best kan behandles, avhenger av dens alvorlighet. Om man mistenker at man har depresjon, bør man oppsøke lege for å få bekreftet eller avkreftet dette, og for å få et behandlingstilbud.

Det fins to hovedmåter å behandle depresjoner på: samtaleterapi og medikamentell behandling. Det er også sett bedring av depresjoner med øket fysisk aktivitet. Enkel gymnastikk og å gå turer er anbefalt.

Samtalebehandling eller psykoterapi er en måte, hvor man har samtale med en primærlege, psykiater eller en psykolog, som målrettet arbeider for å hjelpe pasienten.

Noe av det viktigste med behandlingen er at pasienten får god kontakt med terapeuten. Om det er vanskelig å oppnå god kontakt med primærlegen er det aktuelt med henvisning til DPS (distriktpsykiatrisk senter), psykolog, eller psykiatrisk poliklinikk.

Også det å prate med en venn, helst en som selv har opplevd depresjon, fungerer godt her fordi det ofte er et stort problem for folk med depresjon å aldri føle forståelse fra andre. Depresjonen ernærer seg på taushet. Samtalen virker derfor antidepressiv.

Det er viktig ved alvorlig depresjon å avtale en ny samtale, og å oppfordre pasienten til å planlegge hvordan de vanskeligste tankene skal fortelles. For noen fungerer det godt å skrive ned tankene. Slik planlegging av samtalen kan for pasienten være en viktig del av behandlingen.

Tablettbehandling med antidepressiva (populært og feilaktig kalt lykkepillen; feilaktig i og med at pillen ikke bringer noen umiddelbar lykkefølelse), er også en metode som kan fungere godt, i enkelte tilfeller bedre enn samtalebehandling. En kombinasjon av samtalebehandling og medikamentell behandling kan ha større effekt enn hver av dem alene. Til medikamentell behandling hører en rekke bivirkninger av forskjellig alvorlighetsgrad.

Det er blant annet dokumentert at behandling med selektive serontoninreopptakshemmere (SSRI) og trisykliske antidepressiva kan gi eller øke selvmordsfare. Dersom pasientens evne til å ta initiativ bedres før melankolien bedres, øker faren for selvmord. Siden selvmordsfaren kan være stor på grunn av tilstanden, bør man være tilbakeholdende med å beskrive den som en bivirkning av behandlingen. Dessuten er det sendt ut en advarsel om fare for alvorlige, medfødte misdannelser ved ^[1] hos gravide.

Det er vanskelig å behandle en depresjon dersom sosiale og andre forhold som kan bidra til depresjonen, vedvarer. Om man utvikler depresjon fordi man blir mobbet på skolen, eller blir fysisk eller psykisk mishandlet i hjemmet, vil det være vanskelig å gjøre noe med depresjonen uten at det finner sted en endring i slike forhold. Om pasienten lærer seg mestringsstrategier i forhold til problemene kan tilstanden likevel bedres.

Ved alvorligere depresjoner vil det være nødvendig med innleggelse i en avdeling for psykisk helsevern. Dette er særlig ved depresjoner som gir sinnsforvirring med forandret virkelighetsoppfatning. Dersom det er fare for selvmord kan det være nødvendig at pasienten blir innlagt, eventuelt med hjemmel i lovparagrafer om tvangsinnleggelse.

• Systematisk oversikt over ulike behandlinger og deres effekt ved depresjon hos voksne:

• • Både Kognitiv terapi, elektrokonvulsiv terapi og interpersonlig psykoterapi har alle god effekt på behandling av mild til moderat depresjon.
  • Reseptbelagte antideppresive medikamenter som trisykliske antidepressiver (inkludert trisykliske antidepressiver i lav dose), selektive serotoninreopptakshemmere, monoaminoksidasehemmere, reboksetin og venlafaksin reduserer symptomer sammenlignet med placebo og andre antidepressiver ved mild til moderat og alvorlig depresjon.

• • En kombinasjon av reseptbelagte antidepressiver og psykologiske behandlinger er sannsynligvis effektivt ved mild til moderat depresjon samt ved alvorlig depresjon. Ikke - dirigerende rådgivning har også sannsynligvis effekt.
  • Reboksetin har sannsynligvis effekt sammenligneg med andre, reseptbelagte antidepressiver ved både mild, moderat og alvorlig depresjon.
  • Johannesurt har trolig effekt på linje med antidepressiver, men preparatene varierer.

• • Etablering av vennskap, mosjon og problemløsende terapi har uviss effekt ved mild til moderat depresjon.

For å forhindre tilbakefall, er det bevist at vedlikeholdsbehandling med reseptbelagte antidepressiver har effekt.

[rediger] Vanlige problemer

Svært mange ungdommer som har depresjon, sliter med at de rundt dem tror det heller er snakk om et oppmerksomhetsbehov enn en ekte lidelse. I enkelte tilfeller er det også det, men for svært mange barn er det å ikke bli trodd av de nærmeste kanskje det vanskeligste med hele sykdommen.

[rediger] Årsaker til depresjon

Når det gjelder de som får den aller tyngste depresjonen, er det ofte arv med i bildet. De lettere depresjonene har som regel liten sammenheng med arv. Men det å ha vokst opp i et hjem der en eller begge foreldrene sliter med alvorlige depresjoner, kan i seg selv gjøre en sårbar.

Sorg, tap, mobbing eller omsorgssvikt kan gi sårbarhet for å utvikle depresjon senere i livet. Man kan tenke seg mange ulike veier inn i en depresjon. Men ofte kan en vanskelig livssituasjon i utgangspunktet medvirke til depresjon. Dersom man f.eks. er utbrent, har økonomiske problemer, har vært i en bilulykke eller er alvorlig syk, kan dette utløse en depresjon som suger ut enda mer energi.

Av biologiske forhold som årsak til depresjon kan nevnes mangel på signalstoffet serotonin i hjernen, lavt stoffskifte, og vinterdepresjoner trolig skyldes for lite sollys.^[2]

[rediger] Identitetsproblemer

Ved moderat alvorlige reaktive depresjoner kan både depresjonen og årsakene til depresjonen gi redusert selvbilde med dårligere identitetsfølelse. Tilstanden kan bedres fortere hvis pasienten greier å bedre sin tilstand ved å foreta seg noe for å bedre selvbildet. Dette kan gjøres ved å lære noe nytt, ta et nytt sertifikat, begynne med en ny hobby eller idrett, eller gå inn i en forening eller bli aktiv i et politisk parti.

[rediger] Referanser

1. ^ [www.fda.gov/medwatch behandling med Paroksetin]
2. ^ Depresjon, en oversikt. Pasienthåndboka.no. Besøkt 27. august 2007.

[rediger] Se også

• Psykisk lidelse
• Dystym lidelse
• Bipolar lidelse
• Fødselsdepresjon
• Elektrokonvulsiv terapi
• Melankoli

[rediger] Eksterne lenker

• Clinical Depression
• Depresjon og mani (Helsebibliotekets sider om stemningslidelser)
• Fargeløse dager (Lommelegen.no, 2003)